Kimberlé Crenshaw: Rasistisk retorikk

Kimberlé Crenshaw: Rasistisk retorikk

Under nominasjonskampen mellom Hillary Clinton og Barack Obama ble USA vitne til en rasistisk feminisme med røtter i den første kvinnebevegelsen i USA, en kvinnebevegelse som gikk imot svarte menn da de i 1868 fikk stemmerett. Det mener den amerikanske jusprofessoren Kimberlé Crenshaw.

Mer om Valg
Mer om Politikk
Mer om USA
Hillary Clinton under Gallup-semiaret "Evidence and Impact: Closing the Gender Date Gap" i 2012.

Kimberlé Crenshaw er en av USAs mest berømte feministiske forskere, og er blant annet kjent for å ha introdusert begrepet interseksjonalitet på midten av 1990-tallet.

– I denne valgkampen har vi sett en bestemt type amerikansk feminisme komme til synet igjen. Etter 100 år ser vi den første feministbølgen gjenoppstå for å sikre en kvinnelig kandidat i det demokratiske partiet, hevdet Crenshaw i et foredrag hun holdt under konferansen Womens Worlds, i Madrid tidligere i juli.

Crenshaw har analysert nominasjonskampen mellom Hillary Clinton og Barack Obama, og mener stemningen endret seg mellom de to leirene hos Demokratene underveis i prosessen. Til å begynne med framsto det hele ifølge jusprofessoren som en vinn-vinn-situasjon.

– Samme hvem som vant, om det var en kvinne eller en afroamerikaner, så ville vi skrive historie. Det var som en stor fest.

Men stemningen snudde etter det mye omtalte nominasjonsvalget i Iowa 3. januar. Striden var i gang, og tonen ble tøff mellom de to leirene. I ettertid mener Crenshaw det har stor interesse å se på argumentene som ble brukt i kampen mellom kandidatene.

Svarte foran


Kimberlé Crenshaw (foto: Marte Ryste)

”Det er et historisk mønster i USA at svarte menn går foran kvinner”. Det skrev feministikonet Gloria Steinem i en kommentar i New York Times 7. januar dette året. Steinem, som støttet Clintons nominasjon, viste blant annet til hvordan svarte menn fikk stemmerett femti år før kvinner i USA.

Crenshaw trekker fram argumentasjonen nettopp fordi den trekker en historisk linje til en gammel motsetning mellom kvinnebevegelsen og den svarte bevegelsen i USA. Kvinnenes stemmerettsbevegelse jobbet aktivt mot at svarte menn skulle få stemmerett, forteller hun.

De amerikanske suffragettene støttet de svarte i deres kamp for avvikling av slaveriet. Men da spørsmålet om stemmerett for de frigitte slavene kom opp, mente stemmerettskvinnene med at de selv kvalifiserte til å få stemmerett først.

Omvendt diskriminering

“Hvis intelligens, rettferdighet og moral skal ha forrang i staten – la kvinnespørsmålet bli tatt opp først, og negrenes sist”. Slik argumenterte en av de store lederskikkelsene i kvinnestemmerettsbevegelsen, Susan B. Anthony, på et møte i New York i 1869.

Hun fikk følge av sin kampkollega Elizabeth Cady Stanton: “Skal amerikanske statsmenn […] endre sin konstitusjon slik at de gjør sine koner og mødre politisk underlegne uskolerte og sitne grøftegravere, skopussere,slaktere og barberere, ferske fra Sørstatenes slaveplantasjer?”  

– Kvinnene betraktet seg ikke bare som ekskludert, de så det at svarte menn gikk foran dem som omvendt diskriminering. ”Vi er mer kvalifiserte enn dem. Vi er hvite, vi er en del av familien – hvorfor gir dere til dem, i stedet for å se over bordet på oss?”, det var reaksjonen, sier Crenshaw.

Rasisme og imperialisme var ifølge henne en del av kvinnenes kampanje. De brukte argumenter fra dem som hadde vært imot å oppheve slaveriet, og forsøkte å overbevise hvite menn i sørstatene om at de kunne gjenvinne sitt herredømme ved å gi kvinner stemmerett.

Kvinnenes tur

– Stemmerettskvinnene følte seg forhindret i sin rettmessige vei til toppen, sier Crenshaw.


Susan B. Anthony

Og det er her nominasjonsprosessen mellom Clinton og Obama kommer inn: Crenshaw mener feminister rundt Clinton i dag viser den samme holdningen som Stanton og Anthony gjorde før dem.

– De mener det demokratiske partiet har sviktet dem, for denne gangen skulle det være kvinnenes tur.

Ellers som grasrotaktvisten Cynthia Ruccia fra kampanjen ”Clinton supporters count too” sa det etter Clintons tap mot Obama:

”Vi, de mest lojale velgerne, får beskjed om å sitte ned, tie stille og gå bak i bussen.”

Sitatet viser historisk tilbake til undertrykkelse av svarte i USA, som måtte sitte bakerst i bussene og reise seg for hvite hvis det var fullt.

– Det er en spesiell historisk parallell å trekke opp i en nominasjonskamp mellom en svart mann og en hvit kvinne, sier Crenshaw.

Fordeler av rase

Mens spørsmålet om betydningen av kjønn i valgkampen mellom de to kandidatene har vært høyt på agendaen, hevder Crenshaw at spørsmålet om rase har vært nærmest usynlig.

– De finnes et hierarkisk bakteppe i dette spørsmålet, et bakteppe som ikke problematiseres, der rasehierarkiet betraktes som stabilt. Obama får fordeler på grunn av sitt kjønn, men det blir ikke analysert hvordan Clinton får fordeler av sin rase. Bak Clinton finnes det et bakteppe av privilegier knyttet til rase og klasse som ikke blir analysert, mener Crenshaw.

Et eksempel på hvordan stereotypier knyttet til rase har vært en del av valgkampen mener Crenshaw er spørsmålet om Obamas kvalifikasjoner.

– Det ble vanlig å hevde at Clinton var bedre kvalifisert, mens Obama var mer karismatisk. Men dette er også veldig vanlige forestillinger knyttet til rase i USA. Ideen er at de svarte er underholdende – men de kan ikke gjøre jobben, sier hun og legger til:

– Men et blikk på Obamas CV viser tydelig at han er en svært kvalifisert kandidat.

Én gruppe

Etter den andre feministiske bølgen på 1970-tallet, da ulike grupper av kvinner begynte å peke på ulikheter kvinner imellom, har man ikke kunnet snakke om kvinner som én gruppe uten å vise til at det er forskjeller innad gruppen. Men i valgkampen rundt Clinton har forskjellene forsvunnet, mener Crenshaw.

Retorikken til flere feministiske tilhengere av Clinton er ifølge Crenshaw at kvinner har blitt sveket. Kvinner gjøres til en politisk gruppe uavhengig av faktorer som etnisitet, klasse og alder.


Hillary Rodham Clinton i kampanje på Augsburg College i Minneapolis, Minnesota, 3 februar 2008.

– Kvinner som gruppe blir betraktet som noe annet enn afro-amerikanere, og disse gruppene blir betraktet som i kamp med hverandre. Gruppen ”kvinner” blir altså forstått som de som dominerer gruppen, det vil si hvite kvinner. Mens gruppen av afro-amerikanere som bekjemper rasisme, blir forstått som svarte menn.

I dette bildet blir svarte kvinner og deres liv usynlige. Men hvem er deres kandidat, er det Clinton eller Obama?

Crenshaw drar igjen en historisk parallell til stemmerettskampen, der fronten også gikk mellom hvite kvinner og svarte menn, ettersom svarte kvinner ikke ville få stemmerett uansett om det ble kvinner eller svarte menn som fikk den først.

Hva ville konsekvensene for de svarte kvinnene vært hvis kvinner hadde fått stemmerett først? Ville de hvite kvinnene ha jobbet mot lynsjing, og for å bedre de tidligere slavenes økonomiske kår? Det finnes ingen ting som tyder på det, mener Crenshaw. Stemmerettskvinnene hadde ingen anti-rasistisk inkludering i sin politikk, og svarte kvinner som arbeidet med kjønnsspørsmål og i tillegg ville jobbe mot rasisme, fikk som svar at dette ikke var kvinnesak.

Økonomi og fengsler

– Den historiske parallellen viser at når vi sier ”kvinner” så er det visse spørsmål som står på agendaen, mens andre spørsmål som kan være på toppen av dagsorden for andre grupper kvinner ikke kommer opp. Clinton snakker om kvinners stilling i samfunnet, men hun spør ikke om hva som er disse kvinnenes situasjon. Retorisk ender det med at situasjonen for noen kvinner handler om alle kvinner, sier Crenshaw. Hun gir to eksempler:

– Svarte kvinner er på bunnen av den amerikanske økonomien i dårlig betalte lavstatusyrker. Det som skjer med økonomien i USA, rammer i stor grad med svarte kvinner. Men deres situasjon blir ikke bedret av noen av forslagene til velferdsreformer som Clinton går til valg på.

Fengselsspørsmålet er også brennende for svarte kvinner i USA, forteller Crenshaw. Men fengselspolitikk er ikke på agendaen til kvinnebevegelsen i det hele tatt.

– Selvsagt er dette et kjønnsspørsmål, det handler om vold, om å miste barna sine, om miste velferdsgoder. Men det snakkes ikke om fengselspolitikk i et kjønnsperspektiv, fordi dette er kjønnet i ikke-hvite kropper.

Når du sier ”kvinner”, snakker du da om den du ser i speilet, eller snakker du om de viktige spørsmålene for kvinnene der ute, spør Crenshaw.


Barack Obama driver valgkampanje i New Hampshire

Eget rom

Nominasjonsvalgkampen mellom Obama og Clinton har altså trukket opp motsetninger mellom hvite og svarte feminister i USA, ifølge Crenshaw.

Så hvor går veien videre?

– Vi må snakke om klasse og rase i politikken. For i dag blir den samme feilen gjort om igjen, sier hun og legger til at dette handler om hele bildet av den feministiske bevegelsen i USA.

– Det er vanlig å hevde at kvinner stemmer demokratisk. Men det er ikke sant, statistisk sett stemmer svarte kvinner demokratisk, mens hvite kvinner stemmer republikansk. Så det er noe med forholdet mellom lederskap og grunnfjell, de er ikke de samme. Kvinner på bunnen i samfunnet er opptatt av kjønnsspørsmål, men det er ikke deres spørsmål som står på dagsorden.

Hele bildet av den feministiske bevegelsen må endres, mener Crenshaw.

– Kvinnene som stemmer må få snakke, ikke de hvite kvinnene som får betaling for å snakke for dem i dag.

Svarte kvinner trenger sitt eget rom, mener jusprofessoren.

– Jeg er ikke for at man skal liste forskjeller bare for forskjellenes skyld. Men når feministisk argumentasjon kan brukes i rasistisk og imperialistisk ærend så gjør vi det.