Skriver som en kvinne

– Olaug Nilssen leker seg med språket og romansjangeren. Du kan kalle det et opprørsk språk, som skiller seg fra det konvensjonelle hverdagsspråket, sier Iselin Eidslott. I sin masteroppgave gjør Eidslott en nærlesning av Nilssens bøker Få meg på, for faen og Vi har så korte armar.

«Hva er det spesielle og særegne med det litterære språket i disse bøkene?» og «Hvilke sider av språket kan karakteriseres som kjønnet?» spør hun i masteroppgaven. Du vet aldri hva som venter deg i Nilssens romaner. I Vi har så korte armar dukker det jevnlig opp et gresk kor som kommenterer handlingen. Andre steder presenteres vi for funnene i en våsete forskningsrapport om hvordan unge gutter har det på bygda. Store typer roper mot deg, eller det er hele sider med gjentakelser av samme setning. Eidslott mener Nilssens tekster gjennom sin originalitet kan ses på som en motsetning til konvensjonelle oppfatninger om sjanger, språk og tekst.

Feminint og poetisk

Eidslott har i stor grad brukt teorien til forfatter og litteraturteoretiker Helene Cixous når hun har analysert Nilssens bøker. Ifølge Cixous er et feminint språk et poetisk, flertydig språk. Det unndrar seg hele tiden tolkning. Av omverdenen har skrivemåten hennes blitt betegnet som «écriture féminine», kvinneskrift. Det feminine språket fungerer som en motsetning til det konvensjonelle språket, som Cixous kaller «hverdagsspråk». Ifølge Cixous er samfunnet styrt av en patriarkalsk kultur.

– Jeg tolker Cixous slik at hverdagsspråket er maskulint. Cixous mener vi trenger en opprørsskrift som motsetning til den patriarkalske kulturen, sier Eidslott.

– Jeg mener ikke at vi lever i en patriarkalsk kultur i samme grad som Cixous gjør det, og jeg vil ikke bruke ordet «patriarkalsk» om hverdagsspråket. Kulturen er i ferd med å endre seg. Jeg bruker Cixous teori som en lesemåte, fortsetter hun.

Eidslott mener Nilssens tilnærming til språket kan sees som et opprør mot det bestående og etablerte språket, og mot romansjangeren. Språket i bøkene hennes blir avautomatisert gjennom den poetiske framstillingen og hverdagslige elementer blir fremmedgjort. Den poetiske og fragmenterte skrivemåten gir større rom for å utnytte symboliseringsevnen i språket.

Kvinnelig språk

– I oppgaven kom jeg fram til at hun har et kvinnelig språk, sier hun.

Også menn kan skrive feminint, ifølge Cixous. Hun mener imidlertid at kvinner har en spesiell evne til å benytte et slikt språk. Cixous’ egne teoretiske tekster minner om det kvinnespråket hun beskriver. Det er svevende og flytende.

Det er først og fremst språket, og ikke tematikken som gjør en tekst feminin, ifølge Cixous. Du kan imidlertid ikke trekke en absolutt grense mellom språk og tematikk, mener Eidslott.

– Det litterære språket er en sentral del av meningsinnholdet i en litterær tekst. Tematikken kan analyseres fram gjennom å studere det litterære språket, og er altså summen av flere elementer, sier hun.

Det er først og fremst språket, og ikke tematikken som gjør en tekst feminin.

Fra Skoddeheimen til byen

Vi har så korta armar handler om en gutt og ei jente, Ølgjer og Liv. De vokser opp på den lille plassen Skoddeheimen, reiser til Bergen for å studere og leter etter kjærligheten. Få meg på, for faen handler om tre kvinner i ulike deler av livet. Maria vil at noen skal se hvordan hun lider som vaskehjelp, og planlegger å skrive et foredrag i sosiologi som er så godt at hun blir kjendis. Den hjemmeværende kona til Sebjørn får sin feministiske oppvåkning, og drømmer om fast jobb på nepefabrikken i bygda. Tenåringen Alma er full av innestengt begjær. Når moren oppdager at Alma har ringt sextelefoner, ber hun datteren om å begynne å jobbe på dagligvaren til Sebjørn for å betale for telefonene. Alma drømmer om Sebjørn, og onanerer med ruller med kronestykker fra kassaapparatet.

Uforutsigbart

Eidslott har i sin oppgave studert metaforene og dialogene i bøkene. Nilssen eksperimenterer med sjangre.

– Det mest interessante ved å bruke Cixous’ teori er å se på Nilssens tekster som en motsetning til språket en vanligvis leser, sier hun.

Et eksempel på sjangereksperimentering er det greske koret som dukker opp jevnlig i Vi har så korte armar.

Å, det var han Ølgjer.
Å, det var ho Liv.
No har dei tolt sine plager.
(Nilssen 2002:86)

Ifølge Cixous er en feminin skrivemåte poetisk. Nilssens tekster kjennetegnes ved at dagligdagse situasjoner får en større dimensjon. Noen steder finner en det Eidslott kaller «fiksjon i fiksjonen». Et eksempel finner vi i Vi har så korte armar. Liv har et anstrengt forhold til sin egen kropp, og havner i en stor krangel med den. Kroppen trer fram i teksten som en egen stemme. Den skriker «DET ER EG SOM GRÆT, IKKJE DU, det er fordi du er så hjelpelaus, men det er han som er hjelpelaus, han som er full av hår og sveitte.» (Nilssen 2002:120)

På bygda

Eidslott trekker fram et eksempel fra forskningsrapporten om hvordan unge gutter har det på bygda i Vi har så korte armar.

På landet spiser de hele tiden. De spiser og spiser, og landsens kvinner er flinke til å lage mat. De baker lefser og lager noe som heter gombe og rømmekolle og noe som heter mysle. (Nilssen 2002:53)

– Jeg har tolket det som om det er Ølgjerd som ser tilbake på sin barndom. Minnene blandes med holdninger til hvordan det er å vokse opp på bygda. Resten av boka er skrevet på nynorsk, mens resultatene fra forskningsprosjektet er på bokmål, sier Eidslott.

Noen steder beveger handlingen seg inn og ut av virkelighet og drøm, virkelighet og fiksjon. Det blir vanskelig å vite hva som er virkelig og hva som ikke er det. Språket preges av stadige avbrytelser og plutselige skift over til noe nytt. De stadige bruddene skaper nye sammenhenger og pusterom. Denne flertydige formen ser Cixous som idealteksten, skriver Eidslott i sin oppgave.

– Cixous mener at den flertydige teksten er idealteksten fordi den uttrykker noe mer enn dagligspråket. Det kan jeg si meg enig i, sier hun.

Ny skrivetradisjon

Gunhild Øyehaug, som Nilssen har jobbet sammen med, ga i fjor ut boka Vente, blinke. Boka fikk Nynorsk litteraturpris. Skrivestilen kan minne om Nilssens, mener Eidslott.

– Nilssen og Øyehaug kan representere en ny måte å uttrykke seg på. Jeg mener at vi ser tegn på en ny skrivetradisjon. Da Erlend Loe ga ut Naiv. Super. i 1996, var det noe veldig annerledes på en enkel og naiv måte. Det ble litt in, og flere ble inspirert av ham. Nilssens bøker kan markere starten på en ny stil på samme måte som Loes gjorde det. Jeg mener Nilssens tekster er mer eksperimenterende enn hans. Hun har blitt kalt en vestlandssurrealist, sier hun.