Det jeg la i ordet «homo» da jeg var 14, var noe helt annet enn det jeg legger i det i dag, sier Michael, 19 år.
Da Michael var 14, forsto han seg selv som homofil fordi han hadde analsex med andre menn. Som nittenåring blir han fremdeles tiltrukket av menn, men han vil ikke bruke ordet homo om seg selv. Han synes kategoriseringen begrenser og holder han nede: «Jeg føler at ting går så mye bedre med meg nå, etter at jeg begynte å bare være meg selv», sier han.
Varierende identitet
Michaels fortelling om sin homofili er et sentralt eksempel i Kristinn Hegnas doktoravhandling Homo? Betydningen av seksuell erfaring, tiltrekning og identitet for selvmordsforsøk og rusmiddelbruk for ungdom.
Michaels livshistorie illustrerer hvor stor variasjon og bevegelighet som skjuler seg bak kategorien «homofil», mener Hegna.
– Michael er homo hele tida, men hva det innebærer for han er ikke gitt, legger hun til.
Etter den første fasen der han knytter homofil identitet til seksuell praksis, får en oppklarende samtale med en homofil onkel Michael til å forstå at homofili kan være mer enn det, noe du bærer med deg som en fast identitet. «Du kan være homo til og med når du kjøper brød», som Michael beskriver det. Den homofile identiteten motiverer han til å «stå fram» og være politisk bevisst og aktiv. Men han er stadig på jakt etter andre måter å være homo på. I hovedstadens homofile festmiljø finner Michael etter hvert sin «idealhomo»: Den glade, vakre, kule og selvsikre homoen, som i hele sitt vesen avviser fortellingen om den triste og skamfulle homoen. Party-dop, uteliv og overfladiskhet blir viktige ingredienser i Michaels homofili i noen år.
– Michaels historie viser hvordan ulike måter å være homofil på gir ulike konsekvenser for mental helse og bruk av rusmidler. Det er viktig å være oppmerksom på slik variasjon når sammenhengen mellom seksualitet og problemer skal undersøkes, sier Hegna. Overskrifter som Hver fjerde unge homofil har forsøkt selvmord eller Unge homofile sliter psykisk blir dermed en forenkling av et svært komplekst landskap.
Ikke alltid «homo» eller «hetero»
I tillegg til analysen av Michaels livshistorie, har Hegna gjort kvantitative undersøkelser av data fra Ung i Norge 2002. Svar fra 5500 ungdommer i alderen 16-19 år inngikk. Dette materialet viser at det ikke bare er innad i identitetskategorien «homo» at variasjonen er stor. Ungdommene beveger seg også mellom «homo» og «hetero», en bevegelse som gjør kategoriene problematiske.
– Ungdom har skiftende følelser og gjør seg mange ulike erfaringer, som de vektlegger ulikt. For eksempel kan de ha homoseksuelle erfaringer, samtidig som de oppgir at de ikke føler tiltrekning til personer av samme kjønn. Andre igjen forelsker seg i sitt eget kjønn, men har ingen homoseksuelle erfaringer, forteller Hegna.
– På bakgrunn av svarene kunne vi fordelt ungdommenes homoseksuelle erfaringer og følelser på minst 15 ulike kategorier. Denne kompleksiteten går tapt dersom vi setter merkelappen «homofil» på alle sammen.
– Vi kan heller ikke gå ut fra at de over 80 prosentene som ikke hadde verken homoseksuell erfaring eller vært forelsket i eller kåt på noen av samme kjønn, faktisk er heterofile. Vi vet ingenting om hvordan de forstår seg selv, eller hvor de vil være om ti år, slår Hegna fast.
Flere dimensjoner
Å skulle kartlegge sammenhengen mellom seksualitet og problemer som selvmordsforsøk og rusmiddelbruk, uten å presse identitetskategoriene ned over hodet på ungdommene, var dermed en utfordring for Hegna. For hvordan telle homofile med problemer hvis kategorien homofile ikke kan brukes?
– Å telle i seg selv er ikke galt. Men man må strebe etter følsomhet for variasjon og bredde, sier Hegna.
Hun var oppmerksom på problematikken allerede da spørreskjemaene til Ung i Norge skulle utformes. Løsningen ble å stille spørsmål som tar høyde for ulike dimensjoner ved seksualiteten.
– I stedet for å spørre «Er du homofil?», spurte vi «Har du kysset en gutt?» eller «Har du vært forelsket i en jente?», forteller Hegna. Alle spørsmål ble stilt likt til både gutter og jenter.
Svarene hun fikk viser at de ulike dimensjonene ved homoseksualitet gir veldig ulik risiko for selvmordsforsøk og rusmiddelbruk. Hegna fant at ungdom som har seksuelle erfaringer med en av samme kjønn, uten å føle homoseksuell tiltrekning, er sosialt godt integrert i vennemiljøer og festkulturer med mye alkohol.
Blant dem som har vært forelsket i eller tent på en av samme kjønn, fant Hegna derimot mange ensomme ungdommer med små nettverk. I denne gruppa blir det også brukt mer illegale rusmidler. En av fire oppgir at de har forsøkt å ta sitt eget liv.
Konsekvenser av heteronormativitet
Hvorfor er det så stor forskjell på disse to gruppene? Hegna gjør et skille mellom homoseksualitet «på kroppen» og «i kroppen», og tror de to variantene rammes av storsamfunnets heteronormativitet på ulike måte.
– «På kroppen»-homoseksualitet, som for eksempel å kline med en av samme kjønn på fest, er kanskje ikke så vanskelig å inkludere i en heteroseksuell kontekst. Man kan man se for seg at to jenter kysser for å gjøre seg interessante for guttene. En slik homoseksualitet utfordrer i liten grad heteronormativiteten, og får heller ikke nødvendigvis konsekvenser for jentenes selvidentifisering som heterofile.
– Å være forelsket eller kåt på noen av samme kjønn oppleves trolig som mye mindre selvvalgt og mindre som en lek. «I kroppen-homoseksualitet» får dermed større konsekvenser for identitet, og rammes kanskje hardere av samfunnets stigmatisering, sier Hegna.
Forskning som stigmatiserer?
En sentral debatt innen homoforskningen har vært hvorvidt forskning som dokumenterer at homofile har dårligere levekår enn heterofile, er med på å danne et falskt bilde av elendighet blant homofile, som i virkeligheten er en svært heterogen gruppe. Tone Hellesund fra Rokkansenteret i Bergen er en som har framført en slik kritikk mot den hyppig siterte rapporten om Homofile og lesbiskes levekår i Norge fra 1999, som viste at en av fire unge homofile hadde forsøkt selvmord. Hegna, som var en av forskerne bak den omtalte rapporten, slutter seg delvis til Hellesunds kritikk.
– Dette er et vanskelig dilemma. Homoforskningen står jo i fare for å bidra til ytterligere stigmatisering av homofile og lesbiske, selv når hensikten er å synliggjøre sammenhenger som krever politiske og sosiale tiltak. Men jeg tror uansett ikke løsningen på dette dilemmaet er å holde munn om viktige funn. Da har jeg mer tro på å kombinere ulike strategier, det vil si både dokumentere problemer og å bekjempe falsk kategorisering og essensialisering, avslutter Hegna.
