Når krenkede barn blir syke voksne

Når krenkede barn blir syke voksne

Omsorgssvikt, seksuelt misbruk og ulike former for mishandling i barndommen kan gi utslag i fysiske lidelser senere. Det har Anna Luise Kirkengen fått innsikt i gjennom mange års forskning og arbeid som allmennpraktiserende lege.

Mer om Vold
Erfaringer med vold og misbruk fra barndommen kan påvirke helsa og immunforsvaret i voksen alder, ifølge Anna Luise Kirkengens forskning.

– Jeg hadde i mange år kvinnelige pasienter som kom med for eksempel smerter i underlivet, altså tilsynelatende et gynekologisk problem. Etter hvert oppdaget jeg at hos noen var disse smertene egentlig uttrykk for senskader etter overgrep. Hele kroppsopplevelsen, selvforståelsen og forståelsen av verden påvirkes nemlig av voldserfaring, forteller Kirkengen.

Nå har hun skrevet boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Den handler om problemer knyttet til situasjoner hvor det er et misforhold mellom medisinens objektive sannheter og pasienters subjektive erfaringer.

Hun beskriver hvordan medisinens tradisjonelle tilnærming til kroppen ofte gjør det vanskelig å forstå hva som egentlig feiler pasienten, som når pasienten har opplevd krenkelser og vold, og dette gir seg utslag i det som medisinsk sett fremstår som «diffuse» lidelser.

Feministisk perspektiv

Kirkengen understreker at voldserfaringer blant hennes pasienter må tolkes innenfor en ramme som gjør kjønn relevant, særlig hvis den har vært knyttet til seksualitet. Og hun understreker at hennes kritiske, feministiske perspektiv også favner mannlige pasienter.

– Kjønnethet og seksualitet er så avgjort elementer som preger tenkningen om seksuelle overgrep. Vi fostres opp med forestillinger om kjønn som inneholder så klare paralleller mellom det å være kvinne og det å være et offer, at vårt bilde av et offer for seksuelle overgrep nærmest per definisjon sammenfaller med bildet av kvinner. Vi vet derfor svært lite om de helsemessige konsekvensene av menns seksuelle overgrepserfaringer. Virkningen av kjønnede fordommer har dessuten vært forsterket av at vi inntil for kort tid siden har hatt et veldig mannsdominert medisinsk forskermiljø, som rett og slett ikke ville ta tak i disse problemstillingene.

Interessert i denne type forskning? Meld deg på vårt nyhetsbrev.

I innledningen til boka skriver Kirkengen at hun: «for mange år siden oppdaget hvor lite jeg egentlig visste om mine pasienters liv. Det var nemlig slik at jeg omtrent samtidig skjønte at to kvinner som jeg over lengre tid hadde utredet for omfattende funksjonssvikt og forsøkt å behandle uten hell, viste seg å bli slått jevnlig av sine ektemenn. (…) Det er mulig at disse kvinnene kunne ha levd ennå hvis jeg på et tidligere tidspunkt hadde forstått hvilken overlast de led. De hadde nemlig vist meg sin avmakt, om enn indirekte, med kroppslige tegn. Begge hadde rikelig av det som kvinner så ofte har og som medisinen definerer som ´diffust og ubestemmelig`. Men det som fremstod diffust og ubestemmelig i medisinsk forstand viste seg å være bokstavelig talt svært håndfast i sosial forstand.»


Anna Luise Kirkengen. (foto:Siri Lindstad)

Voldserfaringer påvirker på cellenivå

Denne innsikten ledet Kirkengen til et halvt års pilotstudie der hun kombinerte gynekologiske undersøkelser med en spørreundersøkelse om seksuell krenkelseserfaring. Det viste seg at en stor andel av pasientene med gynekologiske plager, hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. I 1998 forsvarte hun avhandlingen Embodiment of sexual boundary violations in childhood. A phenomenological-hermeneutical study of the health impact of childhood sexual abuse for graden dr.med. Årets bok er en fortsettelse og videreutvikling av denne forskningen.

– I boka trekker jeg inn medisinsk kunnskap fra blant annet nevrofysiologien, biokjemien og endokrinologien (læren om hormoner), for å vise hvordan ulike typer voldserfaringer gjør «ugagn» helt ned på cellenivå. Men når den krenkede forsøker å fortelle om hva hun eller han har vært utsatt for, blir vedkommende som regel ikke hørt, ettersom medisinen ignorerer og overhører fortellinger om maktmisbruk og de skadene den forårsaker. Slik begås et nytt overgrep mot pasienten, hevder Kirkengen.

Gjennom hele boka retter hun derfor en skarp anklage mot helsevesenet, som ikke vektlegger erfaringen som den enkelte pasienten bærer på, og som ikke ser betydningen og konsekvensene av disse erfaringene. 

– Medisinen, både den psykiatriske og den somatiske, bidrar til at pasientens voldserfaringer omdannes til sykdomshistorier og diagnoser. Det som blir stående som «sann kunnskap» innen medisinen er det som lar seg påvise ved hjelp av undersøkelser og tester, og derved tallfestes. Det gjelder også for forskning og tester som baseres på innhenting av svar fra pasientene. Der registreres det som passer inn i forhåndsformulerte spørreskjemaer. Det som ikke passer inn av det den enkelte pasient ønsker eller prøver å fortelle, får ikke gyldighet, sier Kirkengen.

Filosofisk tilnærmingsmåte

Selv har hun gjort bruk av vitenskapsteori og filosofi, blant annet fenomenologi, for å finne andre måter å nærme seg kunnskapen og erfaringene pasientene hennes bærer på.

– Jeg har benyttet meg av teorier og metoder som gjør det mulig å møte mennesker og deres erfaringer på en annen måte enn den biomedisinske. Jeg har gått inn i dialoger med dem om hva deres helseproblemer kan være uttrykk for, og hvilke erfaringer og opplevelser i livet de kan knyttes til, sier Kirkengen. Hun mener dialogene har gitt dypere innsikt i erfaringenes betydning for ulike sider av personenes selvbilde, selvforståelse og selvrespekt, for deres opplevelse av egen kropp, og for deres forhold til andre mennesker.

– Samtalene har brakt fram fortellinger som kan sammenholdes med plager, sykdommer og feilfunksjoner som det søkes hjelp for. I dem ligger nøklene til å se logikken som binder erfaringen til kroppen. Det betyr at de gir adgang til en felles forståelse av hvordan krenkelsen, misbruket, mishandlingen eller ydmykelsen er blitt kroppsliggjort. Det ligger jo ikke alltid en fortelling klar til meg, pasientene kan på en måte ikke fortelle sin sykdom. Hadde de kunnet det, ville den ikke blitt en sykdom. Selvsagt har noen også hele fortellingen klar for seg, men de har aldri våget å fortelle den – eller de har prøvd og ingen har villet høre, sier Kirkengen.

Hun forteller om mye motstand mot sin forskning og metodebruk. 

– Da jeg tok i bruk en fenomenologisk forståelsesramme og valgte en metode som humanvitenskapene har utviklet og foredlet, var jeg på en måte per definisjon ute av den medisinske tenkningen. Og konklusjonen min var at medisinsk teori, slik den er konstruert, bidrar til at kunnskapserfaring blir gjort uvesentlig og ugyldig. Dermed er medisinen en av kreftene som fører til at skjult misbruk av makt ikke blir identifisert, mens de misbrukte blir definert som syke, enda de i bunn og grunn reagerer helt som man burde vente, gitt det de har vært utsatt for.

Forebyggende

Men er det da slik, om man setter det på spissen, at sjansen for at et misbrukt barn utvikler en eller annen form for sykdom er mindre om barnet, som tenåring, får fortelle om sine erfaringer - og blir hørt? Ja, det kan godt være, mener Kirkengen.

– Immunforsvaret vårt påvirkes av erfaringer fra krenkelser og overgrep. Dersom den krenkede blir gående alene med erfaringene, har det en kolossalt destruktiv virkning. På samme måte er jeg overbevist om at hvis vedkommende får riktig hjelp, kan en del av denne sykdomsutviklingen forhindres. Spørsmålet er jo selvfølgelig hva som er «riktig» hjelp. Foreløpig er kunnskapen om hvor destruktiv slike krenkelseserfaringer så ny, at den ikke er blitt systematisk omsatt i egnete måter å møte denne destruktive kraften på.

Det finnes derfor ingen solid dokumentasjon av hva som gir de gode, ønskede virkningene og hva som utgjør den riktige, helende terapien, understreker Kirkengen. Og fortsetter: –

– Derfor må vi foreløpig basere oss på studier som blant annet viser at nivået av stresshormoner blant unge, friske studenter i en forsøkssituasjon går ned om de fører regelmessig dagbok, og på den måten får formidlet ubehagelige opplevelser og erfaringer. Og vi har studier av det motsatte, der unge, friske forsøkspersoner settes i en situasjon hvor de ikke har kontroll. Disse studentene har målbart økt nivå av stresshormoner og samtidig nedsatt aktivitet av såkalte killerceller, altså de spesielle cellene i immunsystemet som dreper ondartede celler. Vi vet også at opplevelser av konstant fare eller trussel mot liv og helse påvirker hormoner og celler som er viktige i forsvar mot infeksjoner. Selvfølgelig er alt mer komplekst enn hva det høres ut som her, men derfor må vi også kunne tillate oss å formulere oss mer komplekst, og være mer undrende enn stadfestende, mener Anna Luise Kirkengen.