Halve makta i Sametinget

Halve makta i Sametinget

Kommunestyrer, fylkesting og Stortinget har langt fra kjønnsbalanse blant de innvalgte representantene. Men nå har Sametinget fått det. Ved høstens valg økte kvinneandelen i Sametinget fra 18 til 51 prosent. Og for første gang er det valgt en kvinnelig sametingspresident: Aili Keskitalo. Hva skjedde?

Mer om Valg
Mer om Samer

 


Aili Keskitalo (foto:Kristian Ridder-Nielsen)

Først litt bakgrunn: I den aller første sametingsperioden (1989 – 1993) var 13 av 39 innvalgte representanter kvinner. Dette utgjorde en kvinneandel på 33 prosent, og var verken særlig mye dårligere eller bedre enn kvinnerepresentasjonen til storting og kommunestyrer den gangen. Men ved de tre neste valgene gikk kvinneandelen gradvis nedover. Bunnen ble nådd ved valget i 2001. Da fikk bare 7 kvinner plass i Sametinget.

Men dette endret seg altså kraftig ved høstens valg. Da ble 22 kvinner valgt inn, i et Sameting som nå teller 43 representanter.

Oppmerksomhet og oppmerksomhet

Torunn Pettersen er statsviter og forsker ved Nordisk Samisk Institutt. I 2002 undersøkte hun, på oppdrag fra Sametinget, den lave kvinnerepresentasjonen. Sammen med Jorunn Eikjok og Aili Keskitalo, nå nyvalgt sametingspresident, laget hun rapporten Vil de ikke –- eller slipper de ikke til?

Hva er Pettersens forklaring på det som må kunne kalles en kvinnerevolusjon ved høstens valg? – Den lave kvinneandelen i Sametinget har vært kontinuerlig på dagsorden siden forrige valg. Dette har vært diskutert både i Sametinget og i media. Når oppmerksomheten er så stor blir det vanskelig å la ting være uendret, og jeg har inntrykk av at kjønnsaspektet ble vektlagt i nominasjonsprosessene da valglistene ble satt opp. Denne gangen var det flere kvinnelige toppkandidater enn det har vært tidligere, sier Pettersen. Hun understreker at det foreløpig ikke er foretatt en systematisk kartlegging av dette, og at hennes synspunkter er basert på et generelt inntrykk.

 


Berit Oskal Eira (foto:Kenneth Hætta)

Berit Oskal Eira, som er fersk statssekretær for samepolitiske saker i den rødgrønne regjeringen, har omtrent samme forklaring. – De to største gruppene i Sametinget, Norske Samers Riksforbund (NSR) og Arbeiderpartiet, tok kvinnerepresentasjonen svært alvorlig i nominasjonsprosessene, sier hun. – I mange valgkretser ble kvinner nominert på første eller andre plass. Enkelte steder var det faktisk kvinner på både første og andreplass.

Eira mener også det hadde betydning at det ved høstens valg ikke var så stor spredning i hvilke lister som fikk inn mandater. – I flere valgkretser ble både første- og andrekandidaten til NSR eller Arbeiderpartiet valgt inn. Denne gangen har det både vært flere kvinnelige førstekandidater, og flere andrekandidater har kommet inn, sier hun.

Få kvinnelige listetopper

 


Torunn Pettersen (foto:Nina Strand)

Da Pettersen, Eikjok og Keskitalo for tre år siden undersøkte hvorfor kvinneandelen i Sametinget var nær halvert etter ti år, fant de at det generelt sett ikke var blitt vanskeligere for kvinner å slippe til, og at det ikke var blitt vanskeligere å få kvinner til å stille opp. Nedgangen hang snarere sammen med trekk ved valgordningen, kombinert med få kvinnelige listetopper og økt interesse for sametingsvalget.

Helt fra starten av i 1989 har det vært en mye lavere kvinneandel på førsteplassene enn på valglistene totalt. – Og det ble i perioden 1989 til 2001 flere som stilte lister ved sametingsvalget, det vil si at det var flere grupperinger som ønsket representasjon. Det totale antallet lister økte fra knapt 50 i 1980 til 62 i 2001. Og flere lister gjorde at flere representanter ble valgt inn fra en førsteplass. I 2001 var det bare tre av 39 som var valgt inn fra annet enn førsteplass. Dette ga en nedgang i kvinneandelen i Sametinget, forteller Pettersen.

Store variasjoner kretsene imellom

I tillegg fant de tre forskerne at kvinnerepresentasjonen varierte mye valgkretsene imellom.

– Noen kretser har i perioder hatt to kvinner innvalgt, mens andre kretser på det tidspunktet vi undersøkte, aldri hadde hatt en eneste kvinnelige representant, påpeker Pettersen, og utdyper: – I Varanger fant vi at åtte av 12 innvalgte representanter hadde vært kvinner. Til sammenligning var alle representanter som har vært innvalgt fra Porsanger, menn. Dette skyldes ikke mangel på kvinnelige førstekandidater i en krets som Porsanger, men at ingen av listene med kvinne på topp hadde vunnet mandater.

– Fram til og med valget i 2001 hadde dessuten alle de kvinnelige representantene på Sametinget enten vært tilknyttet Arbeiderpartiet eller NSR. Vi fant ingen kvinnelige representanter fra mindre lister/grupperinger, sier Pettersen.

Forskerne lette etter generelle likheter mellom valgkretser med henholdsvis lav og høy kvinneandel blant de innvalgte. Men fant ingen slike systematiske likheter. – Dette krever det mer forskning for å finne ut av, påpeker Pettersen.

Holdninger

Vigdis Stordahl, dr.philos og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, har sett nærmere på argumenter og forklaringer som er framført i debatten om kvinnerepresentasjon til Sametinget. Dette skriver hun om i et kapittel i boka Samer, makt og demokrati, som ble gitt ut som ledd i Makt- og demokratiutredningen. Stordahl peker på at det i debatten særlig var to forhold som ble trukket fram som forklaringer på lav og synkende kvinneandel. Den ene forklaringen fokuserer på Sametinget selv, den andre på holdninger til likestilling som finnes i det samiske samfunnet.

Pettersen, Eikjok og Keskitalo var også opptatt av hvordan kvinners og menns roller, identiteter og vilkår i det samiske samfunnet kunne ha betydning for kvinnerepresentasjonen, og da særlig fraværet av kvinner på førsteplass på valglistene. De undersøkte betydningen av kjønn i nominasjonsprosessene gjennom intervjuer med 13 kvinner og menn som var involvert i sametingsvalget i 2001. De 13 kommer fra fire valgkretser, to med god og to med dårlig kvinnerepresentasjon.

De som intervjues vektlegger at kvinner er vanskelige å rekruttere, særlig til topp-posisjoner. De kan gjerne være med, men da helst i bakgrunnen. “Du må spenne dem laus”, sier en. “Kvinnene har ikke lært at her er jeg, og jeg er best”, sier en annen. Beskjedenhet er en egenskap som tillegges kvinner. Er det da slik at mangel på beskjedenhet blir oppfattet som ukvinnelig? spør forskerne.

Videre vektlegger de intervjuede at førstekandidaten skal være salgbar. Vedkommende må være erfaren, markert, kunne debattere og fronte lista. “Her i vårt område må folk kjenne ‘varen’ som skal selges før de stemmer på vedkommende”, sier en. Og siden det er menn som gjerne er mest kjente, markerte og erfarne, blir nummer 1 en mann.

– Samlet sett synes det å være slik at mange kvinner prioriterer barn og familie. De engasjerer seg i lokale kulturaktiviteter og i forhold til barn og unges fritidsaktiviteter, skriver forskerne. De er med andre ord aktive på andre politiske felt i samfunnet. Likevel er det altså noen kvinner som blir listetopper.

– Holdninger hos listestillerne på lokalt plan synes å ha stor betydning. De må ha bevissthet om at de i virkeligheten ønsker kvinner inn, og de må lage en strategi for det. Noen ganger må en mann i realiteten ta stilling til om han vil stille “sin” plass til rådighet for en kvinne, oppsummerer Pettersen, Eikjok og Keskitalo.

Søker samisk valgforskningsprogram

Det finnes lite valgforskning som har tatt for seg sametingsvalg og Sametinget. Nå håper Torunn Pettersen at dette skal endres. Hun er involvert i en søknad om et samisk valgforskningsprogram i samarbeid mellom Nordisk Samisk Institutt i Kautokeino, der Pettersen arbeider, Institutt for samfunnsforskning i Oslo og Norut/NIBR Finnmark i Alta. De har søknader inne både i Norges forskningsråd og hos Kommunal- og regionaldepartementet, som helt fram til i høst hadde ansvaret for samepolitiske saker. – I dette forslaget til valgforskningsprogram er ett av aspektene å undersøke sosial representasjon, deriblant kjønn, påpeker Pettersen. – Dersom vi får mulighet til å gjennomføre dette, kan vi både finne ut mer om hvorfor kvinnerepresentasjonen i lang tid var nedadgående, og hva som skjedde forut for og ved høstens valg.

Kanskje får vi da også vite mer om hvordan høy kvinneandel kan opprettholdes. Statssekretær Berit Oskal Eira har imidlertid oppskriften klar: – Vi må ha samme trykk og oppmerksomhet om likestillingsarbeidet i fortsettelsen, som vi hadde ved nominasjonene og valget denne gangen, fastslår hun.