Frigjøring må være religiøse kvinners eget verk

Thorbjørnsrud har nylig laget en utredning på oppdrag fra Kommunal og regionaldepartementet. Hun ble bedt om å vurdere endringer i ekteskapsloven som ble vedtatt i sommer, og endringer som ble foreslått gjort i utlendingsforskriften. Endringene går blant annet ut på at brudefolk hver for seg skal erklære at ekteskapet er inngått av fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse.

Berit Thorbjørnsrud har intervjuet representanter for ulike trossamfunn, ansatte ved aktuelle ambassader, forskere og personer med erfaring fra arbeid med familiespørsmål i forhold til religion.

De ulike trossamfunnene er opprørte over vedtakene. Jøder, hinduer, sikher, katolikker og muslimer protesterer. De oppfatter stortingsvedtakene som et klart inngrep i religionsfriheten – og bruker begreper som kunnskapsløst, naivt, en fornærmelse, bortkastet og en skam, påviser Thorbjørnsrud.

Ekteskapet – en sivil og religiøs kontrakt

For mange troende er ekteskapet både en sivil og en religiøs kontrakt. Og mange trossamfunn har svært restriktive regler for skilsmisse.

I den katolske kirken eksisterer ikke skilsmisse siden ekteskapet betraktes som uoppløselig, og mange kristne samfunn godtar heller ikke skilsmisse og gjengifte.

Noen trossamfunn har i tillegg ulike regler for menn og kvinner på dette området. Det gjelder blant annet det mosaiske trossamfunn i Norge, en ortodoks jødisk menighet. Der er det mannen som gir og kvinnen som får skilsmisse.

Innenfor islam er det litt ulike regler i ulike regioner i verden. Muslimske ekteskap inngås ved å tegne en sivilrettslig kontrakt. Samtidig virker den religiøse loven sharia inn, og ekteskapet er en religiøs plikt for en muslim. Ulike lovfortolkninger og ulike kulturelle tradisjoner gjør at skilsmissepraksis varierer mellom ulike islamske land og regioner, men det er gjennomgående stor forskjell på kvinner og menn når det gjelder mulighet til å initiere skilsmisse.

Holdninger og regler i flere trossamfunn gjør at en kvinne som har fått sivil skilsmisse i Norge, kan oppleve at denne ikke godkjennes i det religiøse trossamfunnet hun tilhører. Hun har med andre ord fått sivil skilsmisse, men ikke religiøs.

Den manglende anerkjennelsen av skilsmisse for kvinner i enkelte trossamfunn var bakteppet da Stortinget i sommer vedtok å endre ekteskapsloven. Politikere fra flere partier ønsket å gi kvinner og menn lik mulighet til å oppnå religiøs skilsmisse.

– I Stortinget hadde de gode intensjoner om å sikre særlig muslimske kvinners rettigheter, og redde dem fra ikke-fungerende ekteskap. De fokuserte utelukkende på kvinners muligheter til å oppnå religiøs skilsmisse på lik linje med menn, og så ikke dilemmaene i forhold til religionsfriheten, sier Berit Thorbjørnsrud.

Les også: ‒ Norske myndigheter svikter muslimske kvinner

En klassisk konflikt

For i det øyeblikket Stortinget gjør vedtak som de mener skal gi en mer likestilt skilsmissepraksis - oppfatter trossamfunnene det som et anslag mot religionsfriheten. Vi står med andre ord ovenfor en klassisk konflikt: forholdet mellom religionsfrihet på den ene siden og kvinners rettigheter på den andre.

Da likestillingsloven i sin tid ble vedtatt (1978) ble det gjort unntak for indre forhold i trossamfunn. Dette unntaket gjelder fortsatt. Likestillingsloven gjelder ikke verken for den norske statskirken, det mosaiske trossamfunnet eller for islamske menigheter. Likestillingsombudet har foreslått at unntaket oppheves – noe som vil påvirke forhold der trossamfunn har ulike regler for kvinner og menn.

– Hva om man gjorde som Likestillingsombudet anbefaler, og opphevet unntaket i Likestillingsloven? Det ville vel også påvirke trosamfunnenes regler for skilsmisse?

– Jeg tror man skal vurdere nøye hva det eventuelt ville føre til. Jeg tror trossamfunnene ville oppfatte det som et nei takk til mulighet for dialog og samarbeid. Lover pålagt utenfra skaper bare konfrontasjon, og fører ofte ikke til de ønskende endringene. Å gjøre likestillingsloven gjeldende på alle områder ville være uklok politikk, sier Berit Thorbjørnsrud.

Imamer og rabbinere – alle er de menn

Ekteskap og skilsmisse er ikke det eneste området hvor trossamfunn har ulike regler for kvinner og menn. Likestillingsombudet påpekte nylig at kvinner ikke kan bli imamer innenfor islam, og at kvinner og menn ber hver for seg. Slik er det også i enkelte kristne meningheter og i ortodoks jødedom. Kvinner kan ikke bli rabbinere, og man ber adskilt.

– Hva ville man vinne på en direkte konfrontasjon med for eksempel jødene om dette, spør Thorbjørnsrud.

– Og hva skulle man gjøre hvis de nektet å følge pålegg om likestilling? Frata dem statsstøtte?

Hun viser til at det finnes sterke kvinner både innenfor det jødiske trossamfunnet og innenfor islam i Norge. Hun har ikke oppfattet at det er noe krav fra disse om felles bønn og om å få adgang til å være rabbiner, imam eller å lede meningheten i bønn.

– Men hvis det kom flere kvinner inn i ledende posisjoner, ville det kanskje føre til mer debatt om likestilling internt, noe som kunne hjelpe kvinner som opplever diskriminering?

– Vi må uansett spørre hvem som skal definere hva som gjør livet bedre for kvinner. Jeg har en fortid som nyfeminist. Den gang mente jeg at hvis kvinner ikke forsto at de var undertrykt, ja så skulle vi fortelle dem det. Nå mener jeg det er en dårlig strategi.

– Hvis Katolsk kvinneforbund for eksempel, føler at endringen i ekteskapsloven er et overgrep, vel, så er dette noe de må finne ut av. Jeg er ikke katolikk, jeg kan ikke finne det ut for dem. Dette sier jeg ikke fordi jeg er religionsforsker og setter religion foran alt, men fordi jeg ikke vil definere hva som er rett for andre.

Deres eget verk

– Så du mener at frigjøring for katolske, muslimske, jødiske – og for den del, læstadianske kvinner - kun bør være deres eget verk?

– Ja det synes jeg, så lenge de ikke bryter norsk lov i forhold til barnevern og utdanning - for eksempel. Hvis kvinner vil være muslimer, jøder eller læstadianere med den kvinnerollen det innebærer, må de få være det, så lenge de ikke bryter norsk lov.

– Men vil det ikke ta svært lang tid å få til likestilling dersom alle endringer skal komme innenfra trossamfunnene selv?

– Jeg synes først vi skal spørre om muslimske kvinner ønsker likestilling på alle felt. Jeg har ikke sett at muslimske kvinner i Norge har krevd å få bli imamer, for eksempel. Det finnes mange aktive muslimske kvinner, og jeg synes ofte vi fokuserer for lite på at de faktisk har en viktig funksjon i forhold til religionsutøvelse på andre måter.

– Men en del framtredende muslimske kvinner som nobelprisvinneren Shirin Ebadi og den pakistanske juristen Shaheen Sardar Ali krever endringer som er nokså radikale.

– Ja, det er kjempefint – og noe helt annet enn at Stortinget bestemmer at nå skal det være slik og sånn blant muslimer i Norge.

Virker ikke - virker

Thorbjørnsrud mener det er viktig å spørre hva staten skal regulere og kan regulere.

– Noen kvinner nøler med å skille seg eller gifte seg på nytt på grunn av stigma som er knyttet til dette. De kan oppleve å bli utstøtt og miste kontakt med både venner og slektninger fordi de har gjort noe som ikke godtas innenfor den religionen de tilhører. Kan staten gjøre noe med det? Kan staten påby meg for eksempel, å opprettholde kontakten med en venn jeg synes har gjort noe helt uakseptabelt?

– Nå er vel poenget med lovendringene ikke å regulere vennskap, men å påvirke lover og regler som finnes i enkelte trossamfunn?

– Jo, men da må man også spørre om de vil virke. Muslimene har i mange land en svært liberal skilsmisselov. I Pakistan, for eksempel, er det omtrent like liberalt som i England. Men problemet er at det pakistanske rettsvesenet, på grunn av manglende ressurser, ikke fungerer etter intensjonen. Hvis en muslimsk kvinne fra Pakistan som lever i Norge, får skilsmisse etter 20 år, og så gifter seg på nytt – kan hun, dersom hun reiser til Pakistan, risikere at henne første mann hevder at ekteskapet ikke er oppløst og at han trekker henne for retten. Da kommer saken opp for en lokal pakistansk familerettsdomstol, sier Thorbjørnsrud.

Det pakistanske rettsvesenet er fragmentert, noe som gir stort spillerom for den enkelte lokale domstol.

– Tilfeldigheter og den sterkestes rett hersker i disse lokale domstolene. Da hjelper det lite for kvinnen å si at i Norge er likestillingsloven overordnet religionsfriheten, eller at Norge har et vedtak om lik rett til skilsmisse.

– Hva er løsningen da?

– I Sarajevo sitter for eksempel det europeiske fatwarådet. De er en del av flere lignende organisasjoner som forsøker å utvikle en islamsk rett for muslimer i minoritet. De har foreslått at det for muslimer i minoritet skal være tilstrekkelig med en sivil skilsmisse. Det vil si at religiøs skilsmisse ikke trengs. Jeg synes vi skal støtte slike organer, og støtte de muslimene som oppfordrer kvinner til å skrive sin rett til skilsmisse inn i en ekteskapskontrakten, noe som er mulig i islam.

Thorbjørnsrud er redd det blir mindre legitimt for muslimske kvinner å bruke sin rett dersom den er påført utenfra.

Katolsk skilsmisse – ikke mulig

Kanskje var ikke Stortinget klar over hvilke regler ulike religioner har. Thorbjørnsrud tviler på at stortingsrepresentantene kjente de katolske reglene for skilsmisse. De finnes nemlig ikke, fordi ekteskapet innenfor katolsk teologi defineres som uoppløselig. Menn og kvinner lover hverandre livslangt samliv. Alt som strider mot ekteskapets livsvarighet gjør det ugyldig, i følge katolsk kirkelov.

– Så for katolikker er vedtaket Stortinget gjorde umulig, påpeker hun.

– Å erkjenne den andre parts skilsmisserett når du gifter deg, er for en katolikk jevngodt med å si at intensjonen ikke er livslangt ekteskap – dermed blir det ugyldig. Slik kan det bidra til det motsatte av hva Stortinget ønsket å oppnå, mener Thorbjørnsrud.

– Hvis mannen er lei av kona si kan han gå til kirken, vise til den sivile ekteskapskontrakten der de har gitt hverandre rett til skilsmisse – og hevde at intensjonen aldri har vært et livslangt forhold. Derfor må ekteskapet deres ansees for å være ugyldig – og barna de eventuelt har, vil være født utenfor ekteskap, påpeker hun.

Det vil, særlig for en kvinne, være en liten katastrofe i enkelte deler av verden – og den norske katolske kvinneorganisasjonen har derfor gått sterkt imot lovendringen.

– Her gir Stortinget noen kvinner et stort problem, for å hjelpe andre, sier Thorbjørnsrud.

De norske katolikkene har løst ’problemet’ ved å lage en ordning med to sett ekteskapspapirer; et sivilt papir og et kirkepapir. Partene i ekteskapet anerkjenner det katolske grunnlaget, og det sivile vigselspapiret teller ikke i kirkelig sammenheng. I den katolske kirken er det uansett Vatikanets lov som gjelder.