Når gutter skal bli menn

Hvem er jeg, hvem skal jeg bli? Kvaler og grubling rundt identitet og overgangen fra barn til voksen er evige temaer i ungdomslitteraturen. Ofte handler det også om kjønn: Hva vil det si å være kvinne? Hva slags mann vil jeg være?

– Spørsmål av denne typen dukker opp i all litteratur. Men ungdomstida er jo en periode der problematikken er ekstra intens, og derfor blir ungdomsbøkene i særlig grad preget av den, sier Svein Slettan, som har skrevet doktoravhandling om maskulinitet i norsk ungdomslitteratur. Han har studert over 30 bøker rettet mot ungdom på jakt etter historier om det å være og bli mann. I utvalget, som er hentet fra perioden 1988-2006, finnes både alvorlige frigjøringshistorier og humoristisk utforsking av ulike maskuliniteter.  

Dyster framtid

Harald Rosenløw Eeg er en av Norges fremste ungdomsbokforfattere og har skrevet flere av bøkene Slettan tar for seg. I Vrengt fra 1997 beskriver han en framtidig, forfallen sivilisasjon, der alle mennesker med avvikende trekk velges bort ved fødselen. Hovedpersonen Jonathan ble egentlig kassert på grunn av sin uvanlige følsomhet, men ble reddet og må gjemme seg. Han lever et fryktsomt liv sammen med andre avvikere i utkanten av samfunnet. Det er ikke plass til en gutt som han.

– Jonathans følsomhet kommer i sterk kontrast til Mr. Mall, en slags diktatorfigur, som representerer den hegemoniske maskuliniteten. Han undertrykker andre og forakter den typen sårbarhet Jonathan står for, sier Slettan.

Følsom frigjøringshelt

Jonathan og vennene hans, som også er kasserte, men reddede avvikere, våger til slutt å stå opp mot Mr. Malls undertrykkende regime.

– I stedet for flukt finner avvikerne fram til stolthet og styrke i det de er, sier Slettan, som mener han finner et klart budskap ikke bare i Vrengt, men i flere av Eegs bøker.

– Jeg oppfatter Eeg som en advokat for mannlig følsomhet. Bøkene hans bærer preg av å være frigjøringshistorier, der den avvikende, gjerne sårbare maskuliniteten, blir forløst og finner sin plass.

For å formidle dette budskapet tar Eeg i bruk den gotiske romansjangeren. Paranoia og barbari er typiske trekk fra den litterære gotikken, og i Eegs framtidsromaner brukes dette for å framstille samfunn som er i ferd med å degenerere.

– Eeg bruker de gotiske motivene for å vise fram eksistensielle problematikker, blant annet kjønn. Sjangeren egner seg godt for en historie om undertrykking og umenneskelighet, sier Slettan.

Bort fra fotballen

Der Eeg skriver mørke, alvorlige bøker, ofte om stor fortvilelse, holder en annen sentral norsk ungdomsbokforfatter, Rune Belsvik, en mer uhøytidelig og humoristisk tone. Arne Bu, som er hovedperson i fire av hans bøker, er en ganske annen type enn den alvorlige, frihetslengtende Jonathan.

Riktignok er også han en følsom gutt, men det er jenter og erotiske forhold som driver Arne-karakteren. I Alle dei fine jentene fra 1988 forlater han det ultimate maskuline fellesskapet –fotballaget – fordi han føler seg fremmedgjort. Han er mer opptatt av kropp, følelser og jenter. Fotballen blir et symbol på det opptrådde sporet, det ureflekterte. Arne er annerledes: «Eg gjekk forbi mange folk. Dei visste ikkje kven eg var. Dei skulle aldri få veta det heller. Dei hadde ikkje noko med det. Dei var i slekt med fotball og bilar og alle dei idiotiske vitsane her i verda».

Postmoderne

– Som i så mye annen ungdomslitteratur er identitetsproblematikken sterkt nærværende i bøkene om Arne Bu. Og denne problematikken dreier seg også om utforsking av maskuliteter, nærmere bestemt hvordan maskulinitet blir til i relasjoner mellom menn og i relasjon til kvinner, sier Slettan. Han ser klare forskjeller mellom Belsvik og Eeg.

– Belsvik er ikke bare lettere i tonen, han er også mindre normativ, i den forstand at han ikke framhever noen bestemt maskulinitet som et ideal, sier Slettan.

Belsviks ungdomsbøker har seinmoderne trekk i sine framstillinger av identitet og kjønn som noe åpent og uavklart, noe som er under stadig revisjon, ifølge Slettan,

– Arne Bu-bøkene er en slags ironisering over utferdshistoriene fra de gamle guttebøkene: Arne reiser ut fra hjemmet for å utforske og finne seg selv, men kastes tilbake, gang på gang. Han finner ingen vei og blir stående tilbake i et åpent landskap. Og denne åpenheten blir på mange måter konklusjonen, sier Slettan.

Til skogs for å bli mann

Humor og ironi har Belsvik til felles med Arne Berggren og hans romanfigur Aldo Monrad. Aldo strever med å bli mann, og forholdet til faren står sentralt. Også hos Berggren ironiseres det over den klassiske dannelsesreisen. I Fisken fra 1997 drar Aldo, faren og onkel Affe, en næringslivets wonderboy og pikenes jens, på fisketur til Sverige. Der skal de vekke til live den maskuline styrken som holdes nede i den siviliserte mannen. Aldo føler at faren særlig er opptatt av å stramme opp sin kraftløse, humørløse og venneløse sønn. «Han tror alt løser seg når en sønn får se sin far drepe dyr», oppsummerer Aldo sarkastisk.

– Berggren ironiserer over tradisjonell maskulinitet, ikke minst den turbovarianten man kan finne i næringslivet. Samtidig er han ambivalent: Det er noe med den ekspansive erobrerrollen som fascinerer han, sier Slettan.

Slår i alle retninger

Fisketuren og den maskuline oppvåkningen går ikke helt etter planen for Aldo, faren og onkel Affe. Far Monrad får hjerteinfarkt og må fraktes hjem i ambulansehelikopter. Ikke er det mannlige fellesskapet spesielt givende heller, ifølge Aldo: «Jeg har mange ganger lurt på hvorfor menn som sitter sammen og bare er menn, hvorfor de ser så sure ut, de ser ikke ut til å bry seg om andre mennesker, ser bare ut som de kan rape og prompe og slå etter mygg i nakken og si faen steike meg ditt og dæven røske meg datt».

– Berggren slår i alle retninger. Han dekonstruerer gamle maskuliniteter, men oppløser samtidig «den nye mannen». Hvis det finnes noe ideal her, må det være åpenhet, fleksibilitet og kritisk holdning til alle slags kjønnsstereotypier, kommenterer Slettan.

Kritisk til sjablonger om gutter og lesing

I motsetning til en del annen forskning på barne- og ungdomslitteratur, handler Slettans avhandling ikke om bøkenes lesere og deres mottak av litteraturen.

– Jeg opplever at ungdomslitteraturens litterære kvaliteter blir noe underkommunisert. Derfor har jeg villet vise fram hvor fascinerende og interessante ungdomsbøker kan være som kunstneriske tekster, sier litteraturviteren. Selv om han har valgt enkelte populære bøker til sitt utvalg, har han også villet inkludere smalere litteratur. Slettan er kritisk til en del utbredte holdninger om gutter og lesing, også blant litteraturformidlere.

– Man har nærmest hengt seg opp i forestillingen om at gutter synes det er jentete å lese, og at hvis de leser så er det bare action, spenning og faglitteratur som duger. Det kan lett bli en selvoppfyllende profeti. Nyere litteraturprosjekter i skolen har vist at guttene kan oppmuntres til å bryte mønstre og lese flere typer litteratur, dersom de får god og engasjert formidling, sier Slettan.