Strid om ny familielov

I motsetning til sunnimuslimer, har sjiamuslimske menn sin religions velsignelse til å inngå såkalte «mut’a-ekteskap», midlertidige ekteskap. Ved å gifte seg for en time, for en natt eller for en måned, kan mennene ha forhold utenom ekteskap, uten å forbryte seg mot religionen.

Der Koranen setter grensen ved fire permanente koner, er det ingen begrensning for hvor mange midlertidige ekteskap en mann kan inngå. Men selv om midlertidige ekteskap er religiøst tillatt, er det sterkt knyttet til skam og økonomisk nød hos kvinnene, og slike ekteskap inngås derfor ofte i hemmelighet.

Legitimering av prostitusjon?

I det sjiamuslimske Iran har myndighetene foreslått å gjøre det enda lettere for menn å gifte seg midlertidig. Hensikten er å hindre utenomekteskapelig sex, og slik begrense skilsmissehyppigheten og antallet unge kvinner som ikke gifter seg.

Forslaget, som er del av en større revidering av iransk familielovgivning, har fått blandet mottakelse blant iranske kvinneaktivister, forteller religionsviter og stipendiat Marianne Bøe på Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. Hun har besøkt Iran flere ganger, intervjuet kvinneaktivister og dessuten fulgt debatten om familieloven som har pågått siden 2007 i den iranske offentligheten.

– Noen kvinneaktivister avviser hele ordningen, og mener at den bidrar til å legitimere prostitusjon og kun er i menns interesse. Andre mener det er positivt at det finnes mulighet for «prøveekteskap» i et samfunn der utenomekteskapelig sex potensielt blir straffet med døden, men mener at ordningen bør være begrenset til ugifte menn, og at det kun bør være mulig å ha én midlertidig kone av gangen. En tredje gruppe mener ordningen bør beholdes, fordi den etter deres mening er innstiftet av koranen. Mut’a-ekteskap, eller sighe slik det også omtales på persisk, har blitt anbefalt av flere sjiamuslimske lærde som en religiøs måte å begrense utroskap på. Enkelte kvinneaktivister ønsker derfor å opprettholde ekteskapsordningen på bakgrunn av at den har religiøs legitimitet.

Tredeling av kvinnebevegelsen

Disse tre posisjonene, som Bøe kaller henholdsvis «avvisende» («rejectionist»), «revisjonistisk» og «lojalistisk», går igjen i hele debatten om familielovgivningen, ifølge forskeren. De ulike posisjonene kjennetegnes først og fremst ved hvordan kvinneaktivistene stiller seg til sharia, altså islamsk lov, og hvilken plass religionen får i måten de argumenterer på. 

– De som framviser en avvisende holdning, bygger sine argumenter hovedsakelig på sekulære kilder. Revisjonistene, som for eksempel nobelprisvinner Shirin Ebadi tilhører, tar høyde for de religiøse kildene, men fortolker dem i lys av situasjonen i dagens Iran. Lojalistene igjen, knytter seg tettere opp mot etablerte, og ikke minst statlige fortolkninger av sharia, forteller Bøe.

– Av disse framstår den revisjonistiske strategien som den mest vellykkede, når det kommer til å få innflytelse. Ved å vise til religionen legger aktivistene tyngde til argumentene sine. Samtidig får de gehør for at det er behov for å tilpasse lovgivningen reelle forhold i dagens Iran og for å ivareta kvinners rettigheter, sier Bøe. Førsteutkastet til familieloven ble revidert og flere lovartikler endret blant annet på bakgrunn av revisjonistiske kvinneaktivisters protester. Bøe kan fortelle at det slett ikke bare er kvinneaktivister som er opptatt av kvinnespørsmålet i islam.

– Hvordan kvinners rettigheter kan sikres, og hvilken rolle religionen bør spille her, er noe som engasjerer bredt i Iran, som i resten av verden, sier hun.

Sekulære forhold betyr mye

Bøe observerer at behovet for tilpasning til sekulære forhold preger debatten vel så mye som religionen.

– Det offisielle målet med lovrevisjonen er å skape en familielov som passer for en islamsk republikk. Men i realiteten revideres loven til å ligne stadig mer på den familieloven fra 1967, som ble avskaffet i forbindelse med revolusjonen i 1979 og erstattet med islamsk lov, sier Bøe.

Selv om lovreformene peker i retning av en økende sekularisering av familieloven, viser lovdiskusjonen en annen tendens. Flere kvinneaktivister ønsker fortsatt at islamsk lov skal være kilde til lovgivningen, samtidig som de krever at loven skal tilpasses dagens situasjon. Særlig blant revisjonistiske kvinneaktivister finnes det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom sharia og kvinners rettigheter.

Kontanter eller roser?

Ved siden av midlertidige ekteskap, er flerkoneri og medgift de mest omdiskuterte familiejuridiske sakene.

Medgift hører med når iranere gifter seg, og den kommer i to deler. Den første delen får kvinnen ved selve ekteskapsinngåelsen, et smykke, en koran eller noe helt annet, omtrent som den gammeldagse norske morgengaven. Del to er som regel en avtalt sum kontanter, som ikke utbetales eller overføres før kvinner krever det, som oftest i forbindelse med skilsmisse.

I Iran som i mange andre muslimske land, er medgiften i vekst, summene som avtales blir høyere og høyere. Ikke sjelden er summen så enorm at det er helt urealistisk at mannen noen gang skal klare å utbetale den. En motsatt, men samtidig tendens, er at par som ønsker å markere avstand til det tradisjonelle ekteskapet, avtaler en «romantisk sum», for eksempel 10.000 roser. Også her risikerer kvinnen å ende opp med null utbetaling dersom ekteskapet havarerer.

Salg av kvinner eller økonomisk sikkerhet?

For å motvirke at medgiftsummene stiger til værs, har myndighetene foreslått statlig regulering av satsene og skattelegging av verdiene som avtales. Også her deler kvinnebevegelsen seg.

– Noen kvinneaktivister betrakter medgiften som et gammeldags uttrykk for salg av kvinners seksualitet og mener hele skikken bør fjernes. Andre aktivister mener medgiften må beholdes, fordi den veier opp for kvinners manglende rett til skilsmisse, gir økonomisk sikkerhet og en bedre forhandlingsposisjon ved samlivsbrudd. Et tredje standpunkt er at medgiften er et essensielt element ved det islamske ekteskapet, og at staten ikke bør regulere religiøse påbud, sier Bøe. Utfallet av den omfattende diskusjon om medgift har imidlertid medført at hele lovartikkelen ble fjernet, og verken skattlegging eller standardisering av medgift ble vedtatt.

Monogami bør være normen

Ifølge Koranen kan hver mann ha inntil fire koner, forutsatt at han kan forsørge dem. Flerkoneri er ikke veldig utbredt i Iran, men eksisterer og regnes som problematisk av de fleste som jobber med kvinners rettigheter. På nettstedet fairfamilylaw.name, der kvinneaktivister skriver om familielovgiviningen, dukker det stadig opp fortellinger om kvinners ulykkelige erfaringer med å være en av flere koner.

– Revisjonistenes linje i dette spørsmålet er at de anerkjenner at Koranen tillater flerkoneri, men peker på at dette var tilpasset førislamsk tid da polygami var utbredt. I dagens Iran er monogami langt mer hensiktsmessig og utbredt og bør derfor være normen. Men der de avvisende kvinneaktivistene krever forbud mot å ta flere koner, mener revisjonistene at myndighetene heller bør promotere monogami som den beste ekteskapsformen, sier Bøe.

Økt mobilisering

Bøe mener at det at kvinneaktivistene i så stor grad tar del i debatten, kan sees i sammenheng med en økt mobilisering blant muslimske kvinner for reform av familielov de siste tiårene. Kvinneaktivisters arbeid med familielovgivning foregår også i land som Marokko, Malaysia og Egypt.

– Det er interessant å se hvordan den aktive deltakelsen i debatter om religiøse spørsmål har eksplodert. Stadig nye aktører engasjerer seg, leser Koranen og gjør sine egne fortolkninger. Det er for så vidt ikke noe nytt at muslimer gjør dette, men omfanget og intensiteten i den folkelige religiøse debatten er ny. Også det at så mange kvinner tar del i lovtolkninger medfører endringer både i hva slags tolkninger som presenteres og hvilke autoriteter det refereres til, sier Bøe.

– Jeg har møtt flere som sier: Det er vårt ansvar og forpliktelse å fortolke religionen slik at den passer for forholdene vi lever under, siden de religiøse autoritetene ikke tar denne oppgaven, forteller Bøe.