En kvinnealder med kvinneaktivisme

– Man har så mange muligheter som forsker, og en av mine svakheter er nok at jeg har hatt så mange forskjellige interesser. Nå i ettertid ser jeg at jeg kanskje har gjort litt for mye av noe og for lite av andre ting. Men jeg har sluttet fred med meg selv. Det er sånn jeg er, og mitt liv har mange gode høydepunkter.

Gerd Karin Bjørhovde (70) trer nå av etter nesten sju år som leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen).

Hun er professor emerita i engelskspråklig litteraturvitenskap ved UiT, Norges arktiske universitet, tidligere prorektor ved samme universitet, og har en lang liste viktige verv bak seg. Bjørhovde fylte 70 år i april, og tar nå steget inn i pensjonisttilværelsen.

– Det har vært et travelt halvår. Når vervet i Kif-komiteen er over, da kan jeg kalle meg pensjonist. Men jeg skal ikke ligge på latsiden, konstaterer jubilanten.

Canadisk litteratur som hobby

Vi møter Bjørhovde i Oslo like før konferansen Kif-effekten i desember. Allerede før praten så vidt har begynt, røper hun sine planer for den kommende tiden – et ønske hun har hatt lenge. Som forsker har hun både bodd i Canada og skrevet mye om canadisk litteratur opp gjennom årene. Nå blir temaet en hobby.

– Det er et ”con amore-prosjekt”, kan man si. Noe jeg vil gjøre kun fordi jeg har lyst. Jeg vil skrive bok om Canada og canadisk litteratur, for et norsk publikum. Det er forbausende lite kunnskap om Canada i Norge. Nå har jeg endelig tid og trenger ikke tenke på publikasjonspoeng og frister. Jeg er veldig fascinert av både Canada og canadisk litteratur, forteller hun ivrig.

Kunnskapstørst

Det har aldri stått stille rundt Bjørhovde. Dette skjønte nok også foreldrene fort, da hun som femåring stod i gangen hjemme i Harstad og strigråt fordi hun ikke kunne begynne på skolen sammen med storebror. Den ivrige jenta kjedet seg. Hun ville lære.

– Jeg husker jeg var så klar. Omsider fikk jeg begynne i 1. klasse sammen med andre 7-åringer, men da hadde jeg for lengst lært meg å lese og skrive. Etter to uker ble jeg flyttet opp i 2. klasse, minnes Bjørhovde.

Interessen for språk førte henne til lingvistikk og engelsk litteratur. Men som ung student i Oslo hadde hun ingen planer om å bli forsker. Aldri hadde hun da gjettet at hun 20 år senere ville få tittelen professor. Nei, Bjørhovde skulle tilbake til Nord-Norge og bli lærer. Men en rekke gode karakterer gjennom hele studietiden og oppmuntrende veiledere styrket etter hvert troen på egne evner. Og så kom UiT inn i bildet som en mulighet.

Kampen for kvinner i forskning

28-åringen flyttet omsider til Tromsø i 1971, først for å jobbe på Tromsø off. Lærerskole. Men fra 1974 ble hun en av de tre først tilsatte i engelskseksjonen ved det nyopprettede UiT. Dette var i en tid da ”68-generasjonen” var på sitt mest aktive, med politisk aktivisme og fagkritikk på dagsordenen.

– Vi var mange entusiastiske og nyutdannede akademikere som strømmet til Tromsø tidlig på 70-tallet. UiT ble også kalt ”det røde universitetet”. Her skulle ting gjøres på en annen og mer progressiv måte. Men lenge var det svak kvinneandel blant forskere, og kvinnepolitisk eller feministisk fagkritikk var det atskillig mindre av, forteller Bjørhovde.

Nettopp dette skulle bli en av hennes fremste kjernesaker i årene fremover, både i forskning og i politiske verv. Og hun glemmer nok aldri den gangen i 1994 da hun kom på forsiden av avisa Nordlys for å ha blitt kalt inn på teppet av universitetsledelsen. I et intervju hadde hun kritisert UiT for å være altfor trege til å følge opp muligheten til professoropprykk for kvinner.

– Det var litt tøft, selv om jeg som kvinnelig forsker og politiker hadde lært å tåle en støyt. Men det ble også overdramatisert av universitetsledelsen. De trengte nok kritikken. I hele perioden fram til 1990 var det aldri mer enn to kvinnelige professorer i Tromsø, mens dagens UiT er et av de beste lærestedene på andel kvinner.

Engasjementet bar frukter på flere områder. I 1993 fikk Bjørhovde Troms fylkes likestillingspris, blant annet for initiativet og ideen til “kvinneforskermaraton”- arrangementene Nettverk for kvinner i forskning ved UiT startet i 1989.

– Dette var forskningsformidling med korte foredrag på 15 minutter, som gikk over 10-12 timer på en dag. En kjempeartig opplevelse som førte til viktig nettverksbygging.

Politisk engasjement

Balansen mellom politikk og forskning går som en rød tråd gjennom Bjørhovdes karriere. Engasjementet for likestilling og rettferdighet har fulgt henne helt siden hun var liten.

– Vi var fire søsken, tre jenter og en gutt. Og selv om det var helt klart at vi alle skulle få skikkelig utdanning, snakket våre for øvrig utmerkede foreldre litt for mye om forskjellen på gutter og jenter. Det vekket rettferdighetssansen i meg. Hvorfor skulle det være sånn

Som ung ble hun med i kvinnebevegelsen, ble aktiv i fagforening og i Sosialistisk Venstreparti (SV). Hun var NTL-leder i Tromsø i flere år, og satt i kommunestyret for SV fra andre halvdel av 1970-tallet.

– Aktivisten i meg har fulgt meg i alt jeg har gjort, jeg har alltid vært engasjert i å få frem saker. Dermed havnet jeg i politikken. Jeg har fått kombinere flere interesser på en gang. Men av og til har det blitt en kamp om hvilke av interessene som skulle komme først, erkjenner hun.

Dette ble også tydelig på 1990-tallet, da Bjørhovde var gruppeleder for SV i to perioder. Ved valget i 1991 holdt hun på å bli ordfører, manglet bare to stemmer. Samtidig var hun egentlig på vei til et forskningsopphold i Canada.

– Jeg tenker noen ganger at livet mitt ville blitt ganske annerledes hvis jeg hadde blitt ordfører den gangen, og i dag er jeg glad for at det ikke gikk slik. Men da jeg stod midt oppi det, virket det jo fristende.

Doris Lessing til Tromsø

Å få frem kvinnelige forfatterskap er også en rød tråd gjennom Bjørhovdes karriere. I dag er forfattere som Doris Lessing, Margaret Atwood, Toni Morrison og Nadine Gordimer verdenskjente innenfor engelskspråklig litteratur. Men på 70-tallet måtte ofte lange diskusjoner til for å få slike forfattere inn på pensumlistene.

– Jeg husker da jeg var student på 1960-tallet, og Virginia Woolf kom inn på pensum. Vi leste Mrs Dalloway, og foreleseren sa at han ikke var helt ferdig med boka. Jeg ble sjokkert. Dette var en så sentral forfatter. Kanskje var han ærlig, men for meg føltes det som han antydet at dette forfatterskapet ikke var så viktig, minnes Bjørhovde.

Ved UiT var hun med på å bygge opp et fag fra bunnen. På litteraturstudiet fikk de tenke annerledes og ha et pensum som i større grad tok utgangspunkt i nye ideer. De fikk blant annet Doris Lessing med på pensumlistene. Snart skulle Bjørhovde også få henne til Tromsø, i januar 1985.

– Jeg skrev brev til henne om hvor flott og eksotisk det var her oppe. Hun svarte umiddelbart og hadde svært lyst til å komme. Vinteren etter kom hun og ble her en hel uke. Det var et veldig inspirerende besøk.

– Senere fikk jeg også intervjue Lessing under Bok 1995, da første bind i selvbiografien hennes var kommet på norsk. Hun er en forfatter jeg har vært så begeistret for at jeg ikke har klart å skrive så mye om henne. Særlig hennes novellekunst er unik, noe jeg faktisk igjen har latt meg begeistre over da jeg den siste tiden på UiT foreleste om Lessing. Hun har også et enormt politisk engasjement for kloden og skrev helt til et par år før hun døde.

Cora Sandels gates mor

Det er stadig noe på gang rundt Bjørhovde. Mens praten går videre, kommer det frem flere ting – som det mangeårige styrevervet i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, hvordan hun tok initiativ til og arrangerte den globale konferansen Women’s Worlds: Seventh International Interdisciplinary Congress on Women i Tromsø i 1999, og nestleder-vervet i styret for ”46664 Arctic”, en gigantisk utendørskonsert i Tromsø i juni 2005 med Nelson Mandela som æresgjest.

– Et av mine favorittverv er nok da jeg var styremedlem og styreleder for Tromsø internasjonale filmfestival fra 2000 til 2009. Jeg er fortsatt stor fan av festivalen, sier Bjørhovde.

Som en del av hennes lokalpolitiske engasjement står også en viktig, liten seier igjen midt i Tromsø. Det er ikke for ingenting at professoren også blir kalt ”Cora Sandels gates mor”, et resultat av sitt verv i Kulturkomiteen og gatenavnkomiteen i Tromsø.

– Ja, hvorfor skulle vi ikke ha en gate oppkalt etter en verdensberømt kvinnelig forfatter, oppvokst i Tromsø? Jeg jobbet for dette i minst 10 år. Endelig ble det vedtatt i 2005, og i 2006 kom både gateskiltet og Alberte-skulpturen på plass.

– Jeg pleier å si at det er veldig viktig å glede seg over små seire. Man må ikke bare tenke på de store sakene, poengterer jubilanten.

Brødbaking som terapi

I tillegg til å få mer tid som bestemor for sine tre barnebarn, ser Bjørhovde frem til å fordype seg i sine hobbyer som pensjonist. Da snakker vi ikke bare om canadisk litteratur – brødbaking og fotball er minst like viktig.

– Jeg elsker å bake brød og har gjort det i alle år. Når jeg var sliten eller frustrert, var det så godt å komme hjem og kna en skikkelig brøddeig. Matlaging er veldig avslappende.

Et annet fristed for Bjørhovde er Alfheim stadion. Hun er en ivrig fotballsupporter og følger Tromsø idrettslag i medvind og motvind.

– Mange blir overrasket over dette: hva har gamle damer å gjøre på fotballkamper? Men jeg liker å bryte slike stereotypiske oppfatninger. Det er så godt å være engasjert i noe jeg ikke kan påvirke selv. Andre ting har man ansvar for å gjøre noe med, mens her må jeg bare se på. Det er deilig, smiler hun.

Kif-komiteens viktige rolle

Bjørhovde har hatt stor glede av å være leder i Kif-komiteen. Hun mener den spiller en viktig rolle og har fått et oppdrag som det fortsatt må jobbes hardt for. Det har særlig vært fint å oppleve den økte bevisstheten om at bedre kjønnsbalanse ikke bare er et spørsmål om rettferdighet og like muligheter for begge kjønn, men også dreier seg om bedre ressursutnyttelse og om kvalitet.

– Dette er noe mange ledere i forskningssektoren innser betydningen av i dag. Likestillingsprisen, som Kif-komiteen har utdelt sju ganger, har også inspirert sektoren til å satse mer planmessig på arbeidet med å bedre kjønnsbalansen. Men selv om det har skjedd en positiv utvikling siden Kif-komiteen ble opprettet, er det fortsatt et godt stykke igjen til vi har oppnådd kjønnsbalanse på alle trinn. Og det må jo være målet, konstaterer den avtroppende lederen.