USA - Norge, tur - retur

Etter ti år i USA var det med delte følelser jeg planla et sabbatsår i Norge. Det var tross alt en grunn til at jeg valgte å reise fra Norge for ti år siden, til tross for at USA ikke var på toppen av ønskelisten over hvor jeg ville, og selv om jeg ikke hadde tenkt å bli værende ute så lenge. Men den gangen kjente jeg et sterkt behov for å komme meg ut, mest fordi jeg ikke opplevde pusterommet i Norge som veldig stort. Den norske bedrevitermentaliteten og A4-tilværelsen virket ganske kveldende.

Vi har mye bra i Norge: veldferdsstat, gode sosiale ordninger, fokus på fritid og friluftsliv og i tillegg er Norge verdensmestere ikke bare i vintersport, men også i å hjelpe fattige i andre land. Annerkjennelse for bidrag til fredsmegling i konfliktfylte områder i verden, har vi også fått. Det er liksom ikke måte på hvor bra det er blitt i Norge med olje og rikdom; et rikt og trygt land å leve i. Men betyr det at nordmenn alltid har rett til å gi andre råd, sånn helt uoppfordret? Det var bl.a. det jeg syntes jeg fikk nok av i Norge; at folk visste så godt hvordan jeg burde leve livet mitt og ikke nølte med å belære meg om det.

Samtidig var jeg i utgangspunktet dypt kritisk til amerikansk kultur som arnested for overfladiskhet, dobbeltmoral, kapitalisme, egoistisk konkurransementalitet, plastikkultur, osv. Så ankommer jeg altså Seattle for å fortsette mine studier i idéhistorie ved University of Washington, og møter amerikanere som er like kritiske til den siden av amerikansk kultur som jeg er. I Seattle "fant jeg meg selv", som det heter, fordi jeg fikk rom til det. Nordmenn har misforstått når de dømmer amerikansk individualisme som selvsentrert albueknuffende egoisme; det ligger også en enorm verdsetting av det unikt individuelle i den. Ikke bare som respekt og åpenhet, men som feiring av mangfold og individuelle ulikheter, det som gjør deg til deg og ikke til han eller hun.

Vennligheten med "how are you" og "have a nice day" virket litt foruroligende på meg i begynnelsen, for hvor dypt stakk denne omsorgen egentlig? Men etter hvert innfant jeg meg med at de til en viss grad mente det de sa, og uansett gjorde det hverdagen mye lettere og hyggeligere. Jeg likte at folk ikke bare skubbet borti meg eller strakte seg rett foran fleisen på meg for å nå noe, men at de høflig ytret "sorry", slik at jeg fikk en mulighet til å trekke meg tilbake. Her hadde nordmenn noe å lære, tenkte jeg. Men det var det akademiske miljøet som virkelig fikk meg til å bli. Snakk om stimulans og dynamikk i klasserommet! Fra Blindern-tiden var jeg vant til ensomheten på lesesaler og i store forelesningssaler, kun avbrutt av kollokvier man måtte arrangere selv. Den eneste tilbakemeldingen man fikk, var et anonymt tall på eksamensoppgaven. Men her ville professorer og medstudenter høre hva jeg mente, og jeg fikk grundig tilbakemelding på papers.

Nå er det veldig mye jeg er glad i av norsk kultur også, som nettopp de sosiale velferdsstatsgodene og kortere arbeidsdager med balanse mellom jobb og fritid, at man tar seg tid til å gå i fjell og mark. Nå skulle jeg altså tilbake, og jeg gledet meg til mye: naturen, ta seg tid til å sitte på kafeer, vandre i bygatene og - for ikke å glemme - ha et helt år til å forske på noe jeg interesserer meg veldig for. Men jeg gruet meg også. Gamle venner hadde jeg kanskje vokst ifra, og jeg visste jo hvor vanskelig det var å få venner i Norge. Det hadde amerikanske studenter som var i Norge, og som jeg var veileder for, tømt sine hjerter om.

Nå er jeg halvveis i oppholdet mitt her, og mitt møte med Norge har vært ganske anderledes enn jeg hadde ventet og fryktet, på godt og vondt. Mye av det skyldes faktisk det jeg ser som en amerikanisering av norsk kultur. For det første: folk har vært så hyggelige! Overalt; i butikker, på kafe, i gymmen, på trikken. Det er så mange hyggelige folk her i Oslo! Kanskje tar de ikke selv initiativet, men viser likevel en åpenhet og velvilje hvis andre gjør det. Da jeg var på besøk i Oslo etter mitt første år i Seattle, og på godt amerikansk maner prøvde å "strike up a conversation" på bussen, husker jeg mannen snudde seg og betraktet meg som om jeg var full. Nå blir jeg i stedet møtt med en imøtekommende holdning. Folk virker ikke så reserverte lenger, og jeg har i høst hatt diverse hyggelige småprater med helt tilfeldige treff på veien.

En annen uuvurdelig glede har vært møtet med Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Jeg vet at SKK er unikt i sitt dynamiske, interaktive, inspirerende og ikke minst hyggelige miljø, men det har gitt meg bevis på at det går an selv i Norge.

Men det som har slått meg i høst, er at det virker som folk sliter med mer jobbstress, at det er større forventninger til hva man skal prestere på jobb og ved siden av. Mindre tid fører kanskje til mer hurtigmat og flere overvektige barn og unge? Brødskiva er vel heller ikke kul nok lenger som mellommåltid.

Den kanskje mest tragiske siden ved amerikanseringen har for meg vært dekningen av nyheter, politikk og valgkamp. Jeg hadde gledet meg til gode norske nyheter (det er jo ingen hemmelighet at det er lite av det i USA), men her er det blitt mye mindre grundig journalistikk, og mer tabloidisert og personorientert. Valgkampen var et tragisk eksempel. Jeg hadde gledet meg til å følge med på debatter og til å få stemme i Norge igjen, men her var det mye parolespill og personlig skittkasting fra politikere jeg hadde ventet langt bedre av (de fleste var jo også aktive for ti år siden, da jeg bodde i Norge sist). Det var med ganske dårlig ettersmak at jeg avla min forhåndsstemme på Oslo Rådhus.

Helt på tampen - nå som det nærmer seg jul - må jeg legge til at det er slående hvor amerikanisert norske juledekorasjoner er blitt, om enn ikke like glorete og i samme omfang som de kan være i USA (ennå). Hvor er det blitt av det norske juleneket? Men trivelig er det jo, med alle lysene og pynten. Som jeg håper leseren forstår: jeg mener jo at nordmenn i flere tilfeller kan ha glede av å lære litt av amerikanerne. God jul!