Dypdykk i virkeligheten

 Deltagende observasjon vil si at Katrine Fangen deltar i samhandling med de hun studerer, samtidig som hun i etterkant skriver ned sine observasjoner. I tillegg benytter hun intervjuer og leser alt hun kan komme over av litteratur skrevet av de hun studerer, eller av andre om dem eller om lignende miljøer.

Boka Deltagende observasjon bygger dels på Fangens egne erfaringer som forsker i feltet. I tillegg bruker hun andre forskeres erfaringer for alt de er verdt. Hun har lest seg gjennom avhandlinger om alt fra mannlig forsker i et svensk boksemiljø, til kvinnelig forsker på unge kvinners kaffeslabbraser og syklubber i Bergen.

– Kan alle i prinsippet forske på alt?

– Rent bortsett fra at kvinner ikke har tilgang til Frimurererlosjen, mener jeg at alle i utgangpunktet kan forske på alt. Ofte setter forskere flere grenser for seg selv enn strengt tatt nødvendig. Det kan være vanskelig å få tilgang til et miljø hvis du er helt annerledes enn dem. Men det kan også være en fordel å være ”litt feil”, fordi du da kan se ting skarpere enn de som er for innforstått med miljøet.

Tillitvekkende – hva vil det si?                                                           

– Det viktigste er at du er en tillitvekkende person, slik at de du ønsker å vite mer om vil tilbringe tid sammen med deg, sier Fangen.

– Og det vil si?

– At du bør være ærlig og oppriktig, og ikke late som. Du bør være nysgjerrig på de du skal ha kontakt med.

– Så du bør være åpen om hva du står for?

–I utgangspunktet er det best å ikke fremme egne synspunkter og promotere deg selv. Det vil si å ikke være brautende, men heller litt stille og ydmyk – signalisere at du er åpen for feltet.

– Det vil si nøytral?

– Jeg er ikke enig at du bør være nøytral hvis det innebærer å være holdningsløs. Da jeg søkte kontakt med det nynazistiske miljøet innga det tillit at jeg ikke lot som jeg var en av dem. Ingen liker en totalt holdningsløs person. Men det er heller ikke lurt å argumentere og krangle for mye.

Fangen ga uttrykk for hva hun mente og hvor hun sto: at hun ikke var rasist og ikke hadde sans for vold. – Det gjorde jeg klart helt fra starten. Samtidig kan jeg ikke i feltarbeid tillate meg å bli like provosert som jeg ville blitt som privatperson. Det betyr imidlertid ikke at jeg går på tvers av egen moral. Jeg forsøker bare å være en litt mer stillefarende versjon av den jeg ellers ville vært.

En fordel å være kvinne

I møtet med nynazistene mener Katrine Fangen det var en fordel at hun var kvinne. – De var vant til at det vanket jenter i miljøet som ikke delte deres politiske holdninger. Som jente var det lov å være uenig, forteller hun. Samtidig er det en utfordring å bli tatt alvorlig i svært mannsdominerte miljøer – hvis du altså er kvinne. – Mange kvinnelige forskere i miljøer dominert av menn forteller at de blir forstått som kjønnsobjekt selv om de er der som forsker, påpeker Fangen. – Kvinnelige forskere må ofte tåle belastningen med uønsket seksuell oppmerksomhet, eller uttesting av seksuell tilgjengelighet.

I boka forteller hun at de mannlige informantene i nynazistmiljøet i starten av feltarbeidet nærmest behandlet henne som en av sine jenter. – Jeg hørte to av mennene krangle om hvem som ville få meg til sengs først. Jeg måtte ofte i klartekst fortelle at jeg ikke var tilgjengelig for dem på denne måten. Gradvis skjønte de tydeligvis at jeg mente alvor og behandlet meg med respekt, skriver Katrine Fangen.

Når det er sagt, kan det være vanskelig å være mann også, både i kvinnedominerte miljøer og i enkelte mannsdominerte. Fangen viser blant annet til Runar Døving som i sitt feltarbeid blant husmødre i Østfold ble møtt med stor skepsis. Han fikk inntrykk av at kvinnene undret seg over hva han egentlig ville. Døving forteller hvordan kvinnene plasserte han i sofaen for så å bruke et berg av kaker og kaffe som en skjold mot uønskede kjønnslige relasjoner. – Flere mannlige forskere forteller om problemer med å få tilgang til kvinnedominerte felt, sier Fangen. – Ute i feltet fortolkes og forstås mannlige forskere ut fra en maktposisjon, og de kan – selv om de forsøker – ha vanskelig for å slippe helt unna undertoner av sexisme som noen ganger forekommer i menns forskning om kvinner, sier hun. – Kvinnelige forskere oppfattes ikke på samme måten som truende eller farlige. Både menn og kvinner finner det ofte lettere å betro seg til en kvinne enn til en mann. Menn har vanskeligere for å komme på tomannshånd med en kvinne de ikke kjenner, de kan skape autoritetsskrekk og andre menn opplever dem i mange tilfeller som rivaler. Men, det å ha problemer med tilgang på bakgrunn av kjønn kan samtidig gi gode data. En mann kan for eksempel finne ut mer om jenters motstand mot mannlig dominans fordi denne aktiviseres i den mannlige forskerens møte med jentene, understreker Katrine Fangen i boka.

Store personlige omkostninger

Katrine Fangens studier av det nynazistiske miljøet er hennes doktoravhandling. For arbeidet mottok hun ros, utmerkelser og kritikk. – De personlige omkostningene knyttet til dette prosjektet var store, sier hun. – Det er lett å overvurdere hvor mye man faktisk orker. For meg var det traumatisk at noen satte spørsmålstegn ved min moralske integritet. For det har alltid vært viktig for meg å bekjempe rasisme og vold.

I utgangspunktet hadde hun selv ønsket å gå inn for å forandre miljøet hun studerte, men er glad i ettertid for at oppdragsgiveren fikk henne fra dette, fordi det ville satt henne i en utsatt posisjon. – Aksjonsforskning, med endring som siktemål, kan i mange sammenhenger være riktig. Og jeg mener i prinsippet at all forskning bør ha et endrings- og frigjøringsperspektiv, men dette kan også skje ved at kunnskapen og forståelsen forskningen frambringer bidrar til forandring, sier hun.

Somaliere – med fremmed blikk

Katrine Fangen arbeider nå med somaliere, med deres identitets- og integreringsarbeid i et nytt land. Hun besøker familier, deltar i det sosiale miljøet og intervjuer enkeltpersoner. Hun mener somaliske familier ikke er så redde for å slippe folk innpå seg, og at de er mer åpne enn norske. – Noen ganger glemmer de nesten at jeg er der, andre ganger – som når jeg intervjuer – blir det tydeligere hva jeg faktisk gjør. Jeg får da kommentarer på at jeg skriver så mye. Jeg får høre at somaliere er mer vant til at kunnskap overleveres muntlig – fortellertradisjonen står sterkt. Derfor har jeg mer og mer valgt å notere i etterkant av møtene, forteller Fangen.

– Tilsynelatende er det store forskjeller mellom somaliere og nordmenn, men når man kommer nær innpå er ikke nødvendigvis forskjellene så store likevel, sier hun. – Som forsker blir du på en måte alltid en fremmed, fordi du ikke er med av samme grunner som de andre, du er der for å innhente kunnskap. Men når du er deltagende observatør og treffer de samme menneskene igjen og igjen blir også forskerrollen delvis utvisket. En familie jeg har besøkt flere ganger sier at jeg nå er blitt som en datter i huset. Dette er tradisjonelt antropologenes ønske: Å kunne bli adoptert av en familie.

– Men forstår du hva som foregår?

– En somalier ville åpenbart forstå mer av det som skjer, også fordi så mye av samtalen mellom de tilstedeværende foregår på somalisk. Jeg prøver så godt jeg kan å forstå, og jeg er opptatt av å ikke misforstå. Derfor har jeg et par somaliske nøkkelinformanter som av og til er med når jeg intervjuer eller drar på hjemmebesøk. Jeg prøver å unngå å feiltolke mine informanter, og jeg er svært opptatt av at de ikke skal føle seg hengt ut eller stigmatisert. Bare det å bli sitert kan oppleves vanskelig, fordi det du sier kan se rart ut når det kommer på trykk.

Mot slutten av prosjektet ønsker Fangen å formidle resultater og tekster tilbake til de hun studerer. – Da kan jeg få mange reaksjoner, som også kan skape nye tanker hos meg om hvordan feltet skal forstås, sier hun.

Makta – vegrer seg for innsyn

I boka reflekterer Katrine Fangen også over at deltagende observasjon sjelden brukes der makta sitter. Forskerne slipper ganske enkelt ikke til. Det kan være lettere å få innpass i kriminelle miljøer, avvikermiljøer og subkulturer enn i en avisredaksjon, i et styrerom eller i et politisk fora. – Noen steder er deltagende observasjon rett og slett ikke mulig å benytte. Det kan skyldes at miljøet er for spredt, som at arbeiderklassemiljøer er lettere å studere enn overklassen – fordi de bor tettere. Men det kan også skyldes at enkelte miljøer vil beskytte seg mot oppmerksomhet og ikke ønsker å avsløre ufordelaktige ting. Miljøer med makt har mange strategier de bruker for å verne seg. De som forsøker å ”forske oppover” har ofte en vanskelig oppgave.

Sant

Finner man sannheten gjennom deltagende observasjon? – To studier av samme type miljø vil bli ulike, mener Fangen. – Den ene sanne faktaversjonen finnes ikke, men det du beskriver er reelt. Gjennom deltagende observasjon får du innsikt i en del av virkeligheten, og til sammen kan ulike studier gi et godt helhetsbilde av et miljø eller fenomen. Som forskere forsøker vi å nyansere, å forstå sammenhenger og trenge bak myter og stereotypier.

At studier blir forskjellige har blant annet sammenheng med at forskere er forskjellige. – Hva du legger vekt på og hva du legger merke til vil delvis styres av hva du interesserer deg for, understreker Fangen. – Kunnskapen blir derfor alltid til i møtet mellom deg og de du studerer. Tidligere var dette mest et tema blant feministiske forskere, mens nå er det blitt mer vanlig blant kvalitative forskere generelt å reflektere over hvordan egen posisjon og interesser virker inn på forskningen.