Forskjeller og likheter er ikke hva det var

 - Kyberfeminismen er et prosjekt der etablerte diskurser og forståelser innenfor ulike felt stilles under lupen, det er nødvendig å drive med `selvrefleksjon` på dette nivået for å kunne produsere en så god kunnskap som mulig, understreker stipendiaten.

Grensefigur

Kyborg er et begrep vi kobler til biologen og vitenskapshistorikeren Donna Haraway. Hos Haraway er kyborgen en kybernetisk organisme; en grensefigur mellom menneske, dyr, organisme og maskin. En skapning som både er sosial virkelighet og fiksjon. Å være kyborg er ikke et resultat av fritt valg, men en posisjon og en tilstand vi er strukturert inn i. Haraway har blitt tatt til inntekt for at vi til en viss grad kan skape oss selv på nytt gjennom det globale elektroniske nettverket, at vi kan leke med identiteter. Et slik perspektiv innebærer at det for eksempel ikke lenger finnes kvinnelighet og mannlighet, bare identiteter vi selv velger. Utgangspunktet for kyberfeminisme er altså erkjennelsen av at vi er historisk situert og at denne erkjennelsen i seg selv er nødvendig for å kunne handle.

Den tunge koblingen mellom teknologi og maskulinitet blir fra Mosers side trukket frem som eksempel på en tilstand vi er strukturert inn i, og som vi må handle i forhold til for at vi skal kunne skape en bedre teknovitenskap. Kyborgfeminisme påpeker et endringspotensiale som er mulig bare i det vi plasserer oss selv utenfor de etablerte diskursene. Maktens kime ligger i at vi ikke forsøker eller klarer og plassere oss selv utenfor de etablerte diskursene, understreker Moser.

Forståelser av hva det vil si å være funksjonshemmet endres

Mosers doktorgradsarbeid har bestått av å gjennomgå politikken ovenfor funksjonshemminger, og se på hvordan funksjonshemming blir skapt i medisinske og sosiologiske diskurser.

- Både kjønn og funksjonshemminger blir konstruert på forskjellige måter i ulike disipliner. Forståelsene av hva som funksjonshemmet/normale funksjoner er, i likhet med kjønn, i endring. Verken kjønn eller funksjonshemminger sitter i de individualiserte kroppene lenger. Både kjønn og funksjonshemming forstås i dag som noe som gjøres og som begrenses eller disiplineres, gjennom samfunnets forståelser av det. Disse forståelsene må sees som nye konstruksjoner av kjønn og funksjonshemming, nye forståelser som legger et nytt ansvar på forskning og forskere, påpeker Moser.

– Vi må ta ansvar for de bildene vi konstruerer. Det produseres stadig nye likheter og nye forskjeller, vi må være villige til å se på hvilken nye forestillinger som produseres som en følge av dette.

Både det kyberfeministiske perspektiv og det heterogene teknovitenskapelige perspektivet er tilnærminger Moser har gjort nytte av i sitt doktorgradsarbeid. Perspektivene er i følge Moser postmodernistiske og poststrukturalistiske tilnærminger som understreker at kjønn ikke lenger er noe gitt, men noe vi skaper og gjør. Kjønn er noen mulige forskjeller som observeres og som gis betydning. Det er vurderingene og fortolkningene av konstruerte forskjeller og likheter som legger grunnlag for utforming av politikk. Kyborgfeminisme er et redskap til refleksjon som kan hjelpe oss i å se hvordan en skaper og gjenskaper forskjeller, hvordan de naturaliseres og hvordan de blir tatt for gitt.

Innenfor diskursene om funksjonshemminger har vi sett en endring fra en forståelse av funksjonshemminger som avvikende, til en forståelse av at det å leve med funksjonshemminger ikke skal være avvikende og at de som lever med funksjonshemminger skal integreres.

– Det finnes mange måter å leve funksjonshemminger på, understreker Moser.

Det er likevel ikke opp til den enkelte å velge fritt, det finnes en skjebnelogikk, særlig i de fysiske omgivelsene. Dette legger føringer på det enkelte menneskets liv og det er disse fysiske omgivelsene mennesker med funksjonshemminger blir konstruert ut ifra . Vi må se på hva slags mønstre og hva slags praksiser som følger av å leve med funksjonshemminger i gitte omgivelser. Vi må også innse at politikken ikke kan avgjøres engang for alle men tenke at også politikk må være i bevegelse, følge som en del av menneskenes endrede betingelser.

Kjønnsforskningsfeltet som konstruksjon

Moser påpeker at kjønnsforskningsfeltet på lik linje med kjønn, er noe vi konstruerer. Det er en vitenskapelig disiplin der diskurser skapes og omskapes, og der gamle oppfatninger og forståelser interveneres. Kjønnsforskningen er i seg selv en kritikk av etablerte diskurser, men den etablerer også nye som er med på å fastsette forståelser av forskjeller og likheter.

- Vi må ikke glemme at kjønn forstått som individuelle valg og strategier også er en konstruksjon. Dagens forståelser av kjønn er en del av en diskurs som skaper nye muligheter men også nye barrierer, understreker hun.

- Kyberfeminisme tar i bruk mulighetene vi har til å intervenere, med dette perspektivet som verktøy bli vi ikke stående utenfor men blir en del av konstruksjonen, vi blander oss inn i definisjoner av likheter og forskjeller og løfter med det frem heterogeniteten. Enten vi snakker om kjønn eller funksjonshemminger kan likhet og forskjell i ny drakt danne grunnlag for politikk, sier hun.