Alene med barna i Iran

I følge offentlig iransk statistikk har 10% av landets husholdninger kvinnelige forsørger, men sosiolog Nahid Motie mener at det reelle tallet er nærmere 15%. Myndighetene regner bare med enker og fraskilte i sine statistikker. Mens Moties forskning viser at det er mange kvinner som er eneforsørgere av andre årsaker, fordi mannen sitter i fengsel eller er narkoman, gammel, syk eller funksjonshemmet. Eller fordi mannen har forlatt familien for å finne arbeid i byene eller utenlands, eller har måttet flykte fra Iran av politiske årsaker. Moties studie viste også at mange fattige kvinnelige eneforsørgere faktisk levde sammen med annen familie, slik at de i realiteten ikke er familiens overhode. – Det er nødvendig å synliggjøre mangfoldet av familier med kvinnelige forsørgere i den offentlige statistikken, mener Motie.

Det iranske parlamentet vedtok i 1992 en lov som skal garantere ”trengende kvinner og barn” økonomisk støtte. I følge denne loven må myndighetene beskytte familier som mister sin forsørger, dvs far eller ektemann, gjennom dødsfall eller skilsmisse og som derfor ikke har råd til en grunnleggende levestandard. Gifte kvinner som er eneforsørgere får imidlertid ingen økonomisk støtte, noe Motie mener det er problematisk.

Nahid Motie forteller at familier med kvinnelige overhode hverken annerkjennes i landets lover eller av samfunnet ellers. Og dette mener hun er den fremste årsaken til disse familienes vanskeligheter. Den dominerende patriarkalske ideologien i Iran ser, i likhet med mange andre land, på mannen som overhode og forsørger for familien. Menn har ansvar for kvinners økonomiske sikkerhet og velferd. Kvinner anses som avhengige av mannen økonomisk og sosialt. Når en mann ikke beskytter sin kvinne, eller når han er fraværende, blir hun sett på som ”trengende”. Motie mener at dette begrepet impliserer at en kvinne uten mannlig forsørger ikke sees på som et voksent individ med egen identitet. Kvinner blir derfor ikke tiltrodd å være i stand til å kontrollere sin egen skjebne.

Nahid Motie har forsket på kvinnelige eneforsørgere både fra fattige kår og fra middelklassen. Både de fattige kvinnene og middelklassekvinnene beskrev at de ofret seg for barna sine. Mange rapporterte økonomiske, praktiske og psykiske problemer, men at barna kom foran alt.

Eneforsørgeres levekår

For mer enn halvparten av de fattige kvinnene var ektemannens død grunnen til at de er eneforsørgere, mens skilsmisse var årsaken for 18%. De øvrige oppga at grunnen til eneforsørgerstatusen var at ektemannen var narkoman, flyktning, i fengsel eller funksjonshemmet. I familier der ektemannen ikke var helt fraværende, rapporterte mange av kvinnene store problemer med dårlig behandling fra eksmannens side, for eksempel vold eller trusler om vold. Kvinnene anså dessuten slektskap og familienettverket som viktig, særlig mor og søstre.

For de fattige eneforsørgerne var veldighetsorganisasjoner viktige, der kunne de få økonomiske støtte, mens det var lite hjelp å få fra det offentlige. Støtten som i følge loven skal gå til trengende kvinner og barn dekker bare 5-10% av de totale utgiftene for en familie på fem personer. Mer enn halvparten bodde sammen med sine foreldre eller andre i sin familie, mens en fjerdepart levde med ektemannens familie. Dette betyr at kvinner uten ektemenn i hovedsak støttes av egne familier. Så til tross for lovverk og tradisjon som foreskriver at gifte kvinner tilhører ektemannens familie, er det kvinnenes slekt stiller opp når fattigdommen er stor.

En tredjedel av de fattige kvinnene arbeidet, men fordi det ikke finnes gode og rimelige barnepassordninger, er det hjemmearbeid som var det typiske, som klesvask og søm. Noen tar også med små barn på jobb. 70% av kvinnene var ikke i arbeid, og overlevde på støtte fra staten og hjelp fra familie.

De fattige kvinnene i Moties studie hadde selv lav lese- og skriveferdighet, men dette gjaldt ikke for barna deres. Nesten alle barna som inngikk i studiet gikk på skolen og ingen hadde sluttet før obligatorisk skolegang. Mødrene la stor vekt på barnas skolegang og oppdro ungene etter det iranske ordtaket: utdanning betyr framskritt.

Motie intervjuet også kvinnelige eneforsørgere fra middelklassen. Disse kvinnene har utdanning og er ofte i arbeid. De har barnehageplass eller andre ordninger, og har oftere egen bolig der de bor alene med barna.

Men middelklassekvinnene rapporterer også om problemer med å være eneforsørgere. De er bekymret for barnas framtid og de økonomiske forpliktelsene. Og de møter fordommer. En kvinne forteller at for henne er det alvorligste problemet naboenes dårlige oppførsel og offentlige ansattes negative holdninger. - De gir barna mine en følelse av å være foreldreløse, sier hun. Men Motie fant også eksempler på hvordan nærmiljøet slo ring rundt kvinnelige eneforsørgere og støttet dem praktisk og økonomisk.

Foreldreansvar og mors omsorg

Skilsmisseprosenten er økende i Iran, og toppes i Teheran der hvert femte ekteskap ender i skilsmisse. Motie forklarer at i Iran får mor bare foreldreretten til jenter under 7 år og gutter under 2 år. Etter dette skal barna overføres til far eller fars familie. Men Moties informanter har allikevel fått omsorgsansvar for barna – også de som er over aldersgrensen for overføring til far. En annen iransk studie viser at halvparten av skilte kvinner har minst ett barn og at halvparten av disse igjen har omsorgsansvaret for barna.

Motie hevder at det nå er en viss aksept for at mor får daglig omsorg, at det anses som viktig og moralsk riktig at barna beholder mors omsorg når familien brytes opp. Hun mener at endringene kommer gjennom den unge generasjonen foreldre, som har tilgang på utenlandsk media gjennom satelitt-TV og internett. Men selv om mor har fått daglig omsorg i disse familiene, understreker Motie at det ifølge islamsk lov er far eller fars familie som er barnas formyndere, og det er de som tar viktige avgjørelser angående barnas liv. Noe som gjør mors rolle vanskelig, hun får lov til å gi omsorg, men ikke bestemme.

I Moties undersøkelse rapporterer kvinnene både fra fattige kår og fra middelklassen om at de er redde for å miste barna. Noen av middelklassekvinnene har uoffisielle avtaler om daglig omsorg for barn. Fordi loven gir faren foreldrerett til barn over en viss alder finnes det ingen offisielle avtaler.

Skilte kvinner har lov til å gifte seg på nytt i Iran, men i såfall risikerer hun å miste barna. Far eller fars familie kan kreve å få barna – uansett alder - når nytt ekteskap inngås. Hun kan også risikere at den nye ektemannen ikke ønsker å ta seg av barna eller at han oppfører seg dårlig mot dem. I følge islam skal en god mann ta seg av en kvinnes barn, men i realiteten er det ofte ikke slik med ”annen manns barn”.

Ikke ofre!

- Det er feil å behandle eneforsørgere som ofre, mener Motie. Hun intervjuet en ungdomsskolelærer som er gift, men ektemannen har forlatt familien. Moren er ikke offisielt annerkjent som eneforsørger, selv om ektemannen hverken bidrar økonomisk eller med oppdragelsen av barna. For å klare familiens utgifter, begynte hun å kjøre drosje med sin egen bil i helgene og på kvelden. Drosjekjøring blir ikke sett på som et kvinneyrke i Iran, og denne kvinnen var antagelig den første som startet opp. Det var en kamp mot mange odds. Rektor på skolen hun jobbet på kalte henne inn og truet med oppsigelse. Hun slåss tilbake og vant. ”Jeg sto i mot disse problemene og forsøkte å ikke være hjelpesløs”, forteller hun. ”Jeg fortsatte med å ta ansvar for familien min”. Hun legger til at hvis Utdanningsdepartementet hadde betalt lærere tilstrekkelig lønn, ville hun ikke trengt bijobb

– Det er viktig å ikke bare stemple familiene med kvinnelige forsørgere som ”ofre” eller ”et sosialt problem”, mener Motie. Det er helt tydelig at de møter en lang rekke problemer, men å legge all vekt på vanskelighetene er både praktisk og ideologisk misvisende. Det trengs store forandringer i lovverket og myndighetenes arbeid for kvinnelige eneforsørgere. Men i mellomtiden har mange av disse kvinnene tatt kontroll over egne liv og jobber hardt for å overskride hindringer og begrensninger.