Til daglig holder Astrid Urdal til på Universitetet i Bergen. Der tok hun mellomfag i litteraturvitenskap nå i høst. Men i tillegg har hun altså reist rundt til skoleklasser i Bergen, besøkt Voss, Odda, Fusa, Austerheim, Os. Sammen med Henning har hun lest fra ’Barfot’, svart på spørsmål, og snakket med elevene. For selv om media skriver mye om homofili er det ofte vanskelig for en gutt eller ei jente å kjenne seg igjen i homokjendisene som presenteres, mener Astrid.
I ’Barfot’ slipper et vidt spekter av stemmer til. De unge stemmene forteller om forelskelse, om hvordan det er å si hjemme at du er homofil, om bryllup med to bruder, om mobbing, om vold og om å nesten dø av sorg.
I klasserom over hele landet finnes det unge mennesker som bærer på en hemmelighet de ikke tør fortelle, verken til venner, foreldre eller lærere. For slik er det i hverdagen, har de unge menneskene i ’Barfot’ erfart, til tross for at åpenheten på dette området er blitt større i samfunnet som helhet.
Åpenhet, nysgjerrighet og fordommer
I utgangspunktet var de to redaktørene både spente og redde for hvordan de ville bli mottatt på skolene rundt om. Men for Astrid Urdal var møtet med elevene en positiv opplevelse.
- Jeg synes det var overraskende hvor liberale de fleste vi møtte var, sier hun.
- De var opptatt av å diskutere om det er greit at homofile har barn, om det er greit at de adopterer. Ofte var de opptatt av å diskutere det som er mest framme i nyhetsbildet. Men de var også nysgjerrige på hvordan det var å fortelle hjemme at du er homofil. Elevene hadde mye kunnskap og ville gjerne finne ut mer.
- Men det fantes alltid fordommer i klassen også, mener Astrid.
- Når vi spurte om assosiasjoner til ordet homo var det alltid noen som sa: ’ekkelt’ og ’unormalt’. Noen mente det var greit med homofili ’så lenge de slapp å se det’. De fleste brukte det som skjellsord, sidestilt med ’tulling’ og ’idiot’. Jeg synes det er greit at de var ærlige. Slik fikk vi til diskusjoner og bevegelse i synspunktene.
- Ofte opplevde vi at læreren var utrolig stressa når vi kom, forteller Astrid.
- Mange turte ikke introdusere oss. I stedet sa de: - Her kommer Astrid og Henning og de skal selv fortelle hva de skal si. Mange over 40 år later til å ha problemer med å bruke begrepene som skal til, de kan ikke si ’homofil’ uten å bli stressa. Det er jo et problem når det er slik for mange lærere. Ungdom opplever jeg som mer avslappet i forhold til dette – og som mer åpne.
- Opplevde du forskjeller mellom skoler på landet og i byen, og mellom gutte- og jentedominerte klasser?
- Vi hadde forventet forskjeller mellom land og by, men de ble gjort til skamme. Da var forskjellene større mellom gutte- og jentedominerte klasser.
I de guttedominerte var det ofte vanskeligere å få til ordentlig dialog og diskusjoner. Der var åpenheten generelt mindre.
Føles bra å ha gjort det
’Så hvis vi kan tenke oss at kjønn en gang blir mindre interessant , da kan vi jo også tro at folk etter hvert kan velge å bli sammen med den de liker best i hele verden, uavhengig av om det er en han eller en hun. En del mennesker ville sikkert fått det bedre da. Det er ikke viktig for meg at flest mulig gutter blir sammen med gutter og jenter med jenter. Men det er greit at folk skjønner at det er et alternativ. Et like bra alternativ’, skriver Astrid Urdal i ’Barfot’.
- Er det ikke slitsomt å reise rundt som lesbisk?
- Jo, sier Astrid.
- Det blir fort slik at folk ikke klarer å se forbi det. Mange ser meg som primært lesbisk, og andre egenskaper jeg måtte ha som menneske blir underordnet. Jeg synes det er slitsomt å bare være lesbisk for lenge av gangen, så i utgangspunktet var en slik turne ikke noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre. Men det føles bra å ha gjort det.
’Barfot’ er gitt ut av Gyldendal Tiden. Den er kjøpt inn av landets biblioteker.