- Dette irriterer ledelsen og mange av de unge i bransjen som prøver å modernisere yrket, forteller sosiolog May-Len Skilbrei (31). Hun er i sluttfasen av sitt doktorgradsstudie om ufaglærte etnisk norske kvinners yrkesidentitet. Her har hun undersøkt hva som får godt voksne damer til å bli i jobber få andre vil ha. Hvordan takler de for eksempel at 19 år gamle mannlige sjefer bestemmer hvor ofte de skal få ta dopauser?
- Disse damene er på bunnen av det offisielle hierarkiet på arbeidsplassen og er egentlig ganske maktesløse. Men en mulig strategi er å innføre et alternativt hierarki basert på kompetanse, der damene utfordrer sjefenes autoritet, sier Skilbrei. Hun har dybdeintervjuet 30 kvinnelige ansatte i private renholdsbyråer og dagligvarebutikker i Oslo-området. Det er voksne damer i 40-50 års alderen som har dette som en ordentlig jobb og ikke har noen ambisjoner om å skifte yrke. En stor og glemt gruppe kvinner, ifølge Skilbrei.
Damene i renholdsbransjen mener at det er de som sitter på kompetanse når det gjelder renhold og ikke de mannlige lederne deres. Særlig ikke de med minoritetsbakgrunn. Ifølge renholdsdamene ser nemlig ikke menn møkka slik de som kvinner og husmødre gjør det. Og dette bruker de i møte med arbeidsgiveren for å undergrave hans autoritet. Kvinnene insisterer for eksempel på at det er de som skal anslå hvor lang tid en jobb kommer til å ta, og motsetter seg ofte moderne renholdsmetoder.
- Noen snikvasker med såpe og vann isteden for å bruke tørrmopp. De vil gjøre renhold på det de oppfatter som skikkelig vis, forteller Skilbrei.
Kritiske til "Tårnfrid"
Damene Skilbrei har intervjuet, har omsorgsoppgaver hjemme i tillegg til full jobb. De er husmødre og stolte av det. For dem har det en egen verdi å være tradisjonelle kvinner, og det passer dem derfor godt å ha jobber som kan kombineres med oppgavene hjemme.
De oppfatter seg selv som bedre kvinner og mennesker enn sine moderne medsøstre. Dem kaller de "yrkeskvinner" og ser på dem som Tårnfrid-varianter som ikke tar ordentlig vare på barna sine. Renholderne derimot steller hus og hjem og betrakter jobben sin som "bare en husmorjobb".
- De mener å ha skjønt noe som yrkeskvinnene går glipp av når de velger å leve som menn, forklarer Skilbrei. Noen spesifikk yrkesidentitet er det altså ikke snakk om. Kvinnene i Skilbreis studie viderefører snarere stoltheten ved å være kvinne og husmor i hjemmesfæren til jobbsfæren. I renholdsbransjen er det vaskekompetansen som teller, mens omsorg for kundene er det viktige i dagligvarebransjen. Andre sider ved yrkene blir underkommunisert.
Husmormentaliteten holder ikke
Ledelsen er skeptisk til renholdernes måte å være kvinne på. De oppfatter dem som passive og typisk kvinnelige når de ikke vil fagorganisere seg eller ta kurs eller fagbrev og mener at husmormentaliteten ikke holder lenger. Det er ikke sånn yrket er. De prøver å gjøre det mer jobbaktig ved å øke kontrollen, stramme inn på fleksibiliteten og profesjonalisere metodene. Språkbruken blir også modernisert. Ifølge Skilbrei er for eksempel ordet "vaske" helt ut.
Renholdsbransjen sliter med rekrutteringen og prøver derfor å heve yrket gjennom slike moderniseringer. Det samme har myndighetene prøvd på. Det har kommet to offentlige utredninger om bransjen. Både i politiske fora og i forskning har man etterspurt renholdernes innsats i arbeidet for å bedre respekten og verdsetting av yrket sitt. Men renholderne fortsetter å akseptere lave lønninger og har ikke streiket siden begynnelsen av 70-tallet.
Mer subtil motstand
- Jeg forsøker å vise at de ufaglært kvinnene utøver motstand på en mer subtil måte. Det stille opprøret passer dem bedre enn den organisert, utadrettede kampen som krever aktivitet utenfor arbeidstida, sier Skilbrei. Hun understreker imidlertid at det er begrenset hvor stor gjennomslagskraft kvinnene har.
- Dette er mer et verdighetsprosjekt enn et opprør for å få i stand endringer, påpeker Skilbrei. Høyere lønn og status blir det ikke på denne måten, og mange mener damene ødelegger for bransjen ved å nøye seg med små protester i det skjulte.
- Et system som dette, hvor damen manøvrerer innenfor de eksisterende rammene i stedet for å gjøre skikkelig opprør, virker konserverende, medgir Skilbrei. - Men det er ulike måter å gjøre renholdsbransjen bedre på. Hva man oppfatter som den beste løsningen, kommer an på hvor man står selv.
May-Len Skilbrei har tidligere undersøkt innendørsprostituertes vei inn i prostitusjonen og er nå ansatt ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Doktorgradsstudiet hennes er finansiert av Norges forskningsråd gjennom programmet Kjønn i endring. Skilbrei legger fram prosjektet sitt på programmets avslutningskonferanse på Filmens hus torsdag 21. mars.
Kontaktinformasjon:
May-Len Skilbrei
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA
Adresse: Pb 3223 Elisenberg, 0208 Oslo
Telefon: 22 54 13 20 Faks: 22 54 13 01
E-post: mls@nova.no