Det tradisjonelle nyttårsselskapet ble nylig avholdt ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning på Universitetet i Oslo. Der utdeles den årlige prisen til en høyeregradsstudent som har utmerket seg spesielt gjennom sin hoved- eller mastergradsoppgave. Og i år vant Anita Moe med oppgaven «Å sette arr på det» - kvinners opplevelse av den selvskadende prosessen, som ble levert på Psykologisk institutt i 2005.
I 2003 startet Anita Moe på psykologistudiet etter avlagt hovedfagseksamen i engelsk litteratur. Hun hadde skrevet hovedoppgave om kvinners litterære uttrykksbehov og uttrykksmåter under ekstremt begrensende forhold. Dette gjorde at hun fattet interesse for kvinner som er pasienter i psykologisk behandling fordi de påfører seg selv skader, ikke med den hensikt å dø, men for å sette merke på seg selv.
Anita Moes mål med hovedfagstudiet i psykologi ble å utvikle en allmennpsykologisk forståelse av prosessen fram til det selvpåførte arret. Og metoden var personlige intervjuer med kvinner som skader seg sjøl.
Snakker om skadene
Juryleder Kjersti Ericsson som delte ut prisen, fortalte forsamlingen at gjennom intervjuene og i analysen av dem, har Anita Moe brutt med flere psykologiske selvfølgeligheter. Hun betrakter selvskading, med kutt, blødninger, sår, skorper og arr, som meningsbærende i seg selv, ikke som noe som egentlig står for noe annet.
I følge juryen har Anita Moe klart å motstå fristelsen til å tolke bak det kvinnene selv redegjør for. I stedet retter hun oppmerksomheten mot hvordan de ytrer seg, og hva de ytrer seg om. Moes utgangspunkt var at kvinnene både kan snakke om og vil snakke om det som andre ofte unngår å ta direkte opp med dem: nemlig hva de gjør når de skader seg og hvilken betydning det de gjør har for dem når det foregår.
Juryen mener at Anita Moe har skapt en analysemodell basert på en systematisk gjennomgang av fellestrekk og særtrekk i de beretningene hun fikk. Analysemodellen bidrar med et blikk som gjeninnsetter kvinnene som subjekter, for andre og for dem selv. Juryen mener videre at modellen kan være retningsgivende for senere kunnskapsarbeid, både forskningsmessig og behandlingsmessig.
Prisvinneren selv sier at hun først og fremst er glad på de selvskadende kvinnenes vegne. Hun forteller at hun har lært mye av dem.
– En årsak til at de sjelden blir bedt om å fortelle om selve skadene og skadeprosessen, er at man er redd for at oppmerksomheten vil føre til en økning i selvskadingen, sier hun. Moe mener imidlertid at kvinnene bør få fortelle arrenes historie, om de ulike stadiene i skadingen, om hvordan blodet som renner ut skal ta med seg det vonde i livet deres og om arrene som er minnene om det vonde. Kvinnene sitter på viktig informasjon og innsikt i selvskading, som kan brukes av hjelpeapparatet til å forstå og bistå.
Doktorgrad om selvskading
Anita Moe arbeider nå som klinisk psykolog på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Alta. Der jobber hun mye med jenter i 11-17årsalderen, og spesielt med selvskadende unge jenter. Moe forteller at det er en klar overvekt av jenter blant selvskadere, selv om det kan være store mørketall blant gutter.
Moe bærer med seg historiene til kvinnene hun møtte i arbeidet med hovedoppgaven, og mener selv det vil hjelpe henne i arbeidet som psykolog. Og juryen mener at andre i hjelpeapparatet også kan lære noe av kvinnene og av Moe. De kaller arbeidet hennes en nyskapende teoretisk modell som åpner for nye og andre slags møter med disse pasientene i terapeutisk praksis.
Moe selv mener at prisen hun fikk vil gjøre det lettere for henne å formidle kunnskapen hun har tilegnet seg. Særlig ønsker hun å formidle jentenes egne forståelser av selvskading. Selv om Moe nå er i jobb som psykolog, ønsker hun å gå videre til doktorgrad på samme tema. Men hun vil ikke gi opp det kliniske arbeidet, og er en av de få som har lyst til å jobbe med og lytte til selvskadende jenter.
De nominerte var
I alt var syv oppgaver nominert til prisen for fremragende kvinne- og kjønnsforskning av en høyeregradsstudent ved Universitetet i Oslo. I tillegg til prisvinneren Anita Moe var følgende studenter nominert:
Ingunn Eriksen med oppgaven The manly love of comrades. Male romantic friendship and masculinity in «Tennessee`s partner», The shadow of a dream, and Home to Harlem. Eriksen har sett på fremstillinger av romantisk vennskap mellom menn i tre amerikanske skjønnlitterære verk. Oppgaven ble levert på Institutt for litteratur, europeiske språk og områdestudier.
Lavleen Kaur ble nomiert med oppgaven: Frihetens pris på godt og vondt. Relasjoner til primære miljøer, etter et utradisjonelt ekteskapsvalg i det flerkulturelle Norge. Kaur som er utdannet danser og skuespiller, satte opp en teaterforestilling med utgangspunkt i oppgavens tema. Oppsetningen ble brukt til å hente inn viktige deler av materialet til oppgaven, i tillegg til å reise et aktuelt tema i miljøet. I tillegg intervjuet hun ektepar, foreldre og søsken. Oppgaven ble levert på Institutt for kriminologi og rettssosiologi.
Janne Kaasin har skrevet oppgaven Statens forpliktelser etter EMN artikkel 3 og 8 når privatpersoner utøver seksuell vold mot kvinner. Kaasin har brukt feministisk menneskerettighetsteori på en overbevisende og klar måte, og har i følge juryen skrevet en oppgave som er aktuell for norske og nasjonale beslutningstakere. Kaasin har levert oppgaven ved Senter for menneskerettigheter.
Marianne Inéz Lien ble nominert for oppgaven Menn og slanking. En kvalitativ studie av maskulinitet kropp, mat og helse i møte med menn som opplever overvekt. Lien intervjuet menn om deres forhold til kropp, mat og helse, i tillegg til at hun deltok på et slankekurs for menn, og har særlig utforsket maskuline tabuer når det gjelder sykdom og kroppserfaringer. Lien studerte ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.
Hege Iren Lundbye leverte oppgaven The stars of the cars. Kulturell produksjon og identitetskonstruksjon i rånemiljøet ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Lundbye har med kjønnsperspektiv studert rånemiljøet, deres aktiviteter og relasjoner, og kvinnenes plass i dette maskuline miljøet. Lundbye tegner et bilde av en nokså traust arbeiderklassemiljø, heller enn en opprørsk subkultur.
Monica Lorås Rønning var nominert for oppgaven The Path of Machig Labdron: gCod, its History, Philosophy and Contemporary Practice in Central Tibet. Rønning har studert et filosofisk system og en religiøs praksis etablert av den mest berømte kvinnelige religiøse mester i Tibet, Machig Labdron, som levde i det 11. århundre. Rønning har i flere år studert tibetansk og gjort feltarbeid i Sentral-Tibet. Oppgaven ble levert på Institutt for kulturstudier og orientalske språk.
