Finland har færre likestillingstiltak i akademia enn Norge og Sverige

Finland har færre likestillingstiltak i akademia enn Norge og Sverige

En ny studie viser at finske universiteter har færre tiltak for kjønnsbalanse i akademia, men like høy andel kvinnelige professorer som Sverige og Norge.
More about Akademia
More about Norden
Ulikestilling på toppen av akademia i Norden er fortsatt et problem. I Norge, Sverige og Finland er kvinneandelen blant professorer på rundt 30 prosent, selv om utviklingen har gått i riktig retning de siste tjue årene.

En ny nordisk studie kartlegger ulike likestillingstiltak ved norske, svenske og finske universiteter. Foreløpige funn viser at Finland har langt færre tiltak for å fremme kjønnsbalanse i akademia enn Sverige og Norge, men like høy andel kvinnelige professorer.

– Vi ble invitert til å undersøke det som blir kalt det nordiske likestillingsparadokset: Til tross for at nordiske land utmerker seg som likestilte samfunn, har ikke likestillingen i akademia vært bedre her sammenliknet med resten av Europa. Tvert imot har man lenge hatt samme andel kvinnelige professorer i Norge og Sverige som gjennomsnittet i Europa, forteller Liza Reisel.

Likestillingsparadoks i akademia

Reisel er forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) og deltar i studien sammen med Ida Drange, Charlotte Silander fra Sverige og Maria Pietilä fra Finland. Studien er en del av et større  nordisk forskningsprosjekt på likestilling i akademia finansiert av Nordforsk. Andre delprosjekter ser blant annet på rekrutteringsprosesser ved universitetene og ubevisste fordommer blant dem som rekrutterer.


– Målet er ikke å finne ut hvem som er best i klassen, men å kartlegge hvilke tiltak som fungerer og hvorfor, understreker Liza Reisel. Foto: ISF

– Foreløpig har vi samlet inn data fra undersøkelsen og er så vidt i gang med å analysere funnene. Å presentere funnene på seminar i desember var derfor litt prematurt. Vi fant likevel ut at det kan være en god ting å snakke høyt om det vi har sett hittil, forteller hun.

Reisel og kolleger ser på hvilke tiltak som finnes ved ulike universiteter i Norden og hva slags effekt de har. Men hun understreker at det er vanskelig å gjøre en god studie av hvilke tiltak som virker fordi utvalget er for lite og for likt.

– I Norden er de fleste universitetene regulert av staten, og det er små forskjeller mellom dem, forklarer hun.

– For å få sett på årsak og virkning trenger man et større statistisk materiale enn det vi har grunnlag for i Norden. Det krever store kvantitative studier som er lettere å få til for eksempel i USA. De har hundrevis av institusjoner som i tillegg er svært ulike.

Et hovedfunn i undersøkelsen så langt er at Finland skiller seg ut.

– Finland har færre likestillingstiltak i akademia enn Norge og Sverige, forteller Reisel.

– Kjønnsbalansen i akademia har vært og er veldig lik i Norge og Sverige. Finland hadde en større andel kvinnelige professorer på 1990-tallet, men har i dag like stor andel som i Norge og Sverige. Danmark skiller seg ut med svakere kjønnsbalanse enn de andre nordiske landene, men var dessverre ikke inkludert i finansieringen fra Nordforsk og er dermed heller ikke med i studien.

Forskerne jobber med spørsmålet om hvorfor Finland har ligget «foran» de andre nordiske landene, og Europa for øvrig, men har foreløpig ikke konkludert.

– Så langt har vi ikke grunnlag til å si noe definitivt om hvorfor Finland har ligget «foran» de andre nordiske landene, men vi spekulerer i om Norge og Sverige ville hatt en svakere likestillingsutvikling dersom de ikke hadde hatt noen tiltak.

Fortsatt færre kvinnelige professorer

Reisel understreker at det ikke lenger er slik at Norden har færre kvinnelige professorer sammenliknet med resten av Europa.

– I dag er det en større andel kvinnelige professorer ved nordiske universiteter sammenliknet med andre demokratiske land i Vest-Europa, som Tyskland, Frankrike og Nederland, forteller hun.

Men ulikestilling på toppen av akademia i Norden er fortsatt et problem. I Norge, Sverige og Finland er kvinneandelen blant professorer på rundt 30 prosent, selv om utviklingen har gått i riktig retning de siste tjue årene.

Enkelte mener også at internasjonaliseringen har en del av skylda.

– Andelen kvinnelige professorer har krøpet sakte oppover og økt med cirka ett prosentpoeng i året, forteller hun.  

Et annet likestillingsparadoks i akademia er at på bachelor- og masternivå er flertallet av studenter kvinner og like mange kvinner som menn er stipendiater, mens det på toppen altså kun er 30 prosent kvinner.

Ifølge Reisel vil noen si det dreier seg om et etterslep.

– Altså at de som er professorer nå ble det for lenge siden, og at vi derfor ennå ikke har sett resultatet av de siste årenes likestillingsutvikling.

Også arbeidsbetingelsene i akademia, og en stadig smalere definisjon av «excellence», kan ha konsekvenser for hvem som tiltrekkes av, og kvalifiserer seg til, toppstillingene, mener hun.

– Enkelte mener også at internasjonaliseringen har en del av skylda. Det vil si at mange kvalifiserte kvinnelige kandidater blir forbigått av utenlandske mannlige søkere.

Viktig med organisatoriske grep

Solveig Kristensen er dekan for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo og leder likestillingsarbeidet ved fakultetet gjennom likestillings- og kjønnsbalanseprosjektet FRONT.


– Uten organisatoriske grep vil det gå mange tiår før vi i har like stor andel kvinnelige og mannlige professorer, sier Solveig Kristensen. Foto: Hans Fredrik Asbjornsen/UiO

– Jeg jobber aktivt med å øke kvinneandelen blant professorer og erfarer årsaken til at andelen fortsatt er lav som sammensatt, sier hun.

– For det første har vi å gjøre med et historisk etterslep. Jeg er selv et godt eksempel – som første kvinnelige dekan ved mitt fakultet som har eksistert i 160 år, sier hun.

Kristensen peker på at utviklingen går i riktig retning, men sakte. Hun er derfor opptatt av at man ikke kan la kjønnsubalansen løse seg selv ved å ta tiden til hjelp.

– Uten organisatoriske grep vil det gå mange tiår før vi i har like stor andel kvinnelige og mannlige professorer, sier hun.

– Tidligere har man sett på det som et problem som kvinnene selv må ordne opp i. Det mener jeg er feil, og det har heller ikke støtte i forskning. Kjønnsubalansen er et strukturelt og organisatorisk problem, og en kunnskap det er viktig at alle i akademia har kjennskap til.

Kristensen mener alle instituttene på universitetet må ta ansvar for å jobbe med skjevheten.

– Det handler om å ta på seg kjønnsbrillene for å unngå ubevisste og inngrodde fordommer om kjønn som vi har alle sammen. Som mennesker er vi ikke kjønnsnøytrale, sier hun.

– Som leder må man ha kunnskap om de strukturelle problemene slik at man gjenkjenner situasjoner som kjønnsdiskriminerende når de faktisk oppstår. Bare da kan man løse problemet.

Ansetter helst førsteamanuenser 

Hun viser til en beslutning hun mener særlig har bidratt til å rekruttere flere kvinnelige professorer ved hennes eget universitet.

– På Universitetet i Oslo ansetter vi som en hovedregel førsteamanuenser og ikke professorer. Og så har de anledning til å søke opprykk når de er modne for det.

Kristensen forteller at ordningen er nedfelt som et likestillingspolitisk virkemiddel for hele universitetet.

– Vi har sett at det faktisk fungerer. Når vi utlyser en stilling som førsteamanuensis ved vårt fakultet klarer vi i gjennomsnitt å rekruttere 40 prosent kvinner, mens når vi utlyser en stilling som professor rekrutterer vi kun 20 prosent.

En av årsakene er at kvinnene blir utkonkurrert av bedre kvalifiserte menn og internasjonale søkere til professorater, mener Kristensen.

Kvaliteten på likestillingstiltakene er viktigere enn mengden.

– Før ble man kun professor ved å søke et professorat, som så varte livet ut. I dag blir de fleste altså ansatt som førsteamanuenser og kan søke om opprykk etter hvert.

Hun understreker at det er tøft å være toppforsker, og at de fleste må tåle mange nederlag før de lykkes.

– Hos oss har vi for eksempel opprettet et kvinnenettverk for utvalgte kvinnelige toppforskere som skal støtte hverandre i rollen og utveksle erfaring og kompetanse. Disse kvinnene lykkes svært godt og antallet forskningssøknader fra kvinner ser ut til å gå opp.

Kristensen mener årsaken til at finske universiteter har like stor andel kvinnelige professorer på tross av færre likestillingstiltak kan handle om at typen tiltak er viktigere enn antallet.

– Kvaliteten på likestillingstiltakene er viktigere enn mengden. Så hvis finnene har hatt gode organisatoriske tiltak kan det være årsaken, sier hun.

– Min erfaring er at organisatoriske tiltak virker bedre enn tiltak rettet mot kvinnene. Faktisk kan kvinnerettede tiltak ha motsatt effekt. De kan oppfattes som stigmatiserende og ikke minst skape et inntrykk av urettferdighet.

Hvilke tiltak fungerer og hvorfor?

Studien til Liza Reisel og kolleger baserer seg på en spørreundersøkelse om ulike typer likestillingstiltak. De har hittil gjennomført intervjuer med spørreskjemaer ved 9 universiteter og høyskoler i Norge, 14 i Sverige og 15 i Finland, til sammen 38 institusjoner.

– Vi har snakket med likestillingsrådgivere og HR-ansvarlige og spurt dem om hvilke tiltak institusjonen deres har hatt for å bedre kjønnsbalansen, og når de eventuelt ble innført, sier hun.

– For eksempel har vi spurt om de har hatt mentorprogrammer rettet mot kvinner. Og om de har hatt ansettelser som har vært øremerket for kvinner – som ikke lenger er tillatt. Vi har også spurt om de har hatt kursing i mangfold for personer i ansettelseskomiteer.

Målet er ikke å finne ut hvem som er best i klassen, men å kartlegge hvilke tiltak som fungerer og hvorfor, understreker Reisel.

Forskerne har i tillegg brukt informasjon fra en database som blant annet gir oversikt over størrelsen på de ulike institusjonene og hvor mange kvinner som er ansatt.

– Dermed kan vi se om det er en sammenheng mellom hva slags institusjon det er og typen tiltak de har iverksatt og sammenlikne de ulike landene, forteller Reisel.

I analysen har forskerne blant annet delt inn tiltakene i tre ulike typer. Den ene retter seg mot kvinnene for at de skal endre atferd, og kalles ofte «fix the women». De andre tiltakene er rettet mot strukturelle og organisatoriske forhold, «fix the system» og «fix the organization».

– Vi har også sammenliknet store og små institusjoner og sett at større universiteter har flere tiltak enn mindre, noe som sannsynligvis dreier seg om ressurser.

Finland skiller seg ut

Finland har stort sett færre likestillingstiltak, både på strukturelt og individuelt nivå, forteller Reisel.

– Landet har gjennomgående færre likestillingstiltak enn Sverige og Norge, særlige proaktive og strukturelle tiltak.

Strukturelle tiltak vil si at man muliggjør endringer gjennom øremerket finansiering eller på andre måter endrer betingelser for ansettelser og opprykk, med konsekvenser for kjønnsbalanse, forklarer Reisel.

– Med proaktive tiltak menes positiv diskriminering og positiv særbehandling av det underrepresenterte kjønn, som i denne sammenhengen stort sett er kvinner, sier hun.

– Også tiltak rettet mot kvinner, som kurs og mentorprogrammer, som skal stimulere kvinner til å søke opprykk, er det lite av i Finland.

Studien viser at det totalt sett er flere likestillingstiltak som retter seg mot endring av organisatoriske forhold ved universiteter og høyskoler i alle de tre landene, forteller Reisel.

–  For eksempel å etablere likestillingsrådgiverstillinger, og varslingssystemer som skal fange opp diskriminering, eller å ha arbeidsmiljøundersøkelser og andre systematiske gjennomganger av arbeidsforhold som kan undersøkes med tanke på kjønnsforskjeller.

Et annet funn er at Norge har flest individrettede og strukturelle tiltak.

–  Sannsynligvis på grunn av Forskningsrådets Balanseprogram, som støtter forskningsinstitusjonenes arbeid for å bedre kjønnsbalansen i norsk forskning, sier Reisel.