Aud Korbøl med Arnfinn H. Midtbøen: Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970-1973

Issue:
2
2019

Aud Korbøl med Arnfinn H. Midtbøen: Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970-1973

Bokanmeldelse

Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970 -1973 er en doktorgradsavhandling skrevet av Aud Korbøl på 1970-tallet. Det måtte nesten gå et halvt århundre før avhandlingen hennes ble delt med mange. Helt til nå har det kun vært noen få eksemplarer av avhandlingen og deler av den var klausulert. Takket være Arnfinn H. Midtbøen og Aud Korbøl selv, ble denne avhandlingen med noen minimale endringer gitt ut som en bok i 2018. Av ulike grunner ble ikke avhandlingen publisert i bokform på 1970-tallet. Den støvet i stedet ned på en av hyllene på Institutt for samfunnsforskning. Arnfinn Midtbøen skriver at analysene til Korbøl ble liggende av flere grunner. For det første var hun en kvinne i et mannsdominert akademisk samfunn, og dermed fikk ikke forskningen hennes så mye oppmerksomhet og ble ikke sett på som så viktig. Hun var i tillegg nyutdannet sosiolog og hadde ikke selvtillit på topp. For det tredje var hun redd for at hennes forskning skulle lage oppstyr for innvandrere som hadde betrodd seg til henne. Hun hadde jobbet hardt for å få fremmedarbeiderne til å stole på seg.

Et sitat fra boken som beskriver godt den røde tråden i avhandlingen, er etter min mening:

Uproblematisk er det likevel ikke å kalle mennesker for fremmedarbeidere. En av hovedgrunnene til at jeg likevel gjør det, er ikke bare dette at begrepet er gått inn i norsk dagligtale. Fremmedarbeidere selv bruker det. Dels fordi de har lært det av nordmenn, dels fordi de faktisk føler seg fremmede i det norske samfunnet, og dels fordi det er en kollektiv term som, i mangel av noe bedre, understreker et problemfellesskap og dermed en form for solidaritet (s. 39).

Denne problemstillingen fremhever og diskuterer Korbøl gjennom hele avhandlingen. Å kalle nye landsmenn for fremmedarbeidere samtidig som politikere snakket om integrering i rekordfart, var to motpoler som ikke gjorde saken lettere for noen av partene. Flere steder i boken skriver Korbøl at de nye landsmennene ikke ble sett på som likeverdige som nordmenn. De hadde ikke like rettigheter når det gjaldt bosted og arbeidsvilkårene var ofte dårligere enn blant etnisk norske. Også fremmedarbeiderne følte seg fremmede av mange grunner. De snakket ikke samme språk, klesstil, mat og utseende var annerledes. Mange fortalte at de ikke var kommet for å bli, og på ett eller annet tidspunkt ønsket de seg tilbake til hjemlandet sitt, noe som også var en årsak til at integrering ble vanskelig.

Boken skildrer innvandringspolitikken og situasjonen i arbeidsmarkedet i Norge på 1970-tallet på en veldig spennende og detaljert måte. Den forteller også om ulike grunner til at pakistanere immigrerte til Europa og hvorfor mange av dem til slutt endte opp i Norge. I sin forskning ønsket Korbøl å forstå arbeidsinnvandreres tilpasningsmønstre i Norge. Hun ønsket å forholde seg til innvandrere med en type bakgrunn. Det var kun ved tilfeldigheter at hun endte opp med pakistanere. Metoden hun brukte var feltobservasjon og intervju. Etter mye hardt arbeid fikk Korbøl innpass i det pakistanske miljøet. I tre år var hun en del av fremmedarbeidernes liv. Det tok tid og krefter, men hun klarte å skape tillit blant pakistanere ved å hjelpe dem med å få arbeidstillatelse og jobb. Hun hjalp til med å forklare brev fra myndighetene, hjalp til med å skrive klagebrev og mye mer. Korbøl skriver at hun følte virkelig at hun holdt på med sosialt arbeid, men så var det jo ikke det hun skulle ta doktorgrad i. Etter å ha lest intervjuene hun har hatt med de pakistanske mennene, ble jeg veldig fasinert over hvor mye informasjon hun har klart å fange opp, selv om det var stor språkbarriere og kulturforskjell mellom henne og pakistanerne. På det tidspunktet var det få som snakket norsk, noen få snakket engelsk. Allikevel klarer hun å skildre deres atferd, følelser, levemåte og ikke minst meninger om det norske samfunnet og kvinnesynet på en veldig troverdig måte. Korbøl skriver hvordan hennes holdning til menn og klesstilen hennes fikk oppmerksomhet. Mange var også overrasket over at en dame på hennes alder ikke var gift. De pakistanske mennene reagerte på forskjellige måter på Korbøls tilstedeværelse. Noen tenkte de måtte beskytte seg fra å bli sett med henne alene, for å bevare æren sin. Noen anså henne som søster eller datter, og fortalte henne hvordan hun skulle kle seg og at hun burde unngå andre pakistanske menn, mens andre var nysgjerrig på henne som en norsk kvinne.

Jeg, som er datter av en av de første mennene som kom til Norge på 1970-tallet, har hørt mange liknende historier som Aud Korbøl trekker frem. Det er spennende å lese om de ulike synene mennene har på de norske kvinnene og hvordan de stolt forteller om rollen og plassen til den pakistanske kvinnen i familien og i samfunnet ellers. Kvinnerollen som pakistanere var kjent med, var å være en datter, en søster, kone og mor. Spennende er det fordi jeg kjenner meg så godt igjen i disse historiene fra da jeg var barn. Da jeg vokste opp syntes jeg at det var så urettferdig at pappa nesten aldri var hjemme og hjalp til huset, og hvorfor ikke mamma kunne lære seg norsk og gå ut i arbeid. Det var tydelig hvor mye byrde og ansvar som lå på dem begge. Bare de kunne dele litt på roller og ansvaret slik som nordmenn flest gjorde, så ville ting vært enklere, pleide jeg ofte å diskutere med dem. Jeg kunne heller ikke forstå hvorfor mamma maste mer på meg enn mine brødre om å hjelpe til i huset. Det eneste svaret jeg fikk hvis jeg sa at det var urettferdig, var at jeg var jente og de var gutter og nærmere forklaring var ikke nødvendig. Hadde jeg vokst opp i Pakistan, ville jeg ikke ha tenkt på disse ulikhetene mellom menn og kvinner, men vi bodde i Norge nå. Vi lærte oss norske verdier og kultur på skolen og fra samfunnet rundt oss. Vi lærte om hvordan kvinner hadde kjempet for sine rettigheter opp gjennom årene på skolen, og hvordan de representerte alle områder i samfunnet og at husarbeid og barneoppdragelse var et fellesprosjekt for foreldre. Hvordan kunne jeg da unngå å stille spørsmål ved kvinners rettigheter i det pakistanske miljøet? Et sitat fra boken som beskriver så godt hva jeg har nevnt over er:

«Vi oppfatter kvinner som hjemmets dronning. Vi behandler kvinnene som blomster, som roser. En skal ikke tvinge dem til arbeid utenfor hjemmet. Deres plass er i hjemmet, hvor de har meget stort ansvar og respektabel stilling. Kvinner skal ikke være alminnelige arbeidere! Det er mannens jobb» (s. 201).

Og så tenker jeg at dette er jo et syn som også Norge og andre vestlige land hadde på kvinner for ca. hundre år siden. Pakistan lå bare hundre år i etterkant på 70-80 tallet. Så er det en diskusjonssak om hvordan kjønnsrollefordelingen i det pakistanske miljøet i Norge er nå, ca. 50 år etter. Dette er imidlertid noe som jeg ikke vil gå nærmere inn på her.

Boken inneholder noen begreper som ikke er så lett å forstå for personer som ikke er vant med å lese akademiske tekster eller kjent med politiske begreper. Eksempler på slike begreper er avhandling, kvalitativ metode, deltagende observasjon, empiriske funn, velferdssystem, fagbevegelsen, rammebetingelser m.m.

Ellers er dette et fantastisk og lærerikt verk som har gjort sterkt inntrykk på meg. Jeg vil absolutt anbefale denne boken til alle som er interessert i Norges innvandringspolitikk, velferdssamfunn og ikke minst om kulturelle forskjeller i kvinnesyn. Spesielt vil jeg anbefale boken til oss som er etterkommere av fremmedarbeiderne. Boken gir en unik beskrivelse av hva våre foreldre og besteforeldre gikk gjennom og hva som ble forventet av dem før de ble godtatt som nye landsmenn i Norge. En veldig sterk og unik avhandling som den kvinnelige forskeren Aud Korbøl fortjener å bli anerkjent for.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI: 10.18261/issn.1891-1781-2019-02-06

Det andre nummeret i 2019 er et åpent nummer. Tematisk hører likevel artiklene sammen. Fellesnevneren er arbeidslivet og hvordan tiltak som skal gjøre arbeidslivet mer likestilt virker i praksis. Du kan lese om foreldrepermisjon, fedrekvote og kjønnsbalanse i akademia.