Anja Sletteland og Hannah Helseth: Det jeg skulle sagt. Håndbok mot seksuell trakassering

Issue:
1
2020

Anja Sletteland og Hannah Helseth: Det jeg skulle sagt. Håndbok mot seksuell trakassering

Bokanmeldelse

Det er kanskje litt spesielt å bli veldig begeistret for en håndbok mot seksuell trakassering, men denne boka er spesiell. Sletteland og Helseth kombinerer en lett tone med mengder av fakta og en systematisk framstilling av metoo-initiativ i Norge, av lovverket mot trakassering, og fortellinger om seksuell trakassering – både egne og andres. At forfatterne er en del av en større samtale kommer tydelig fram. Samtalen mellom de to er også til stede i teksten. Som leser føler du at du vekselvis sitter på en forelesning og på en kafe med foreleserne etterpå med en god cappuccino – der de inkluderer deg fullstendig off-the-record. Disse skiftene går av og til raskt i boka, noe denne leseren opplever som forfriskende.

Hvis jeg skal gå litt mer nøkternt til verks og presentere bokas ulike deler, blir det omtrent sånn: Boka innledes med å sette seg i sammenheng med metoo-bevegelsen. Her presenterer også forfatterne seg selv, og sine mål for boka. De ønsker å gi konkrete råd til dem som blir berørt av seksuell trakassering på ulike måter, å bidra til forståelse av seksuell trakassering, og å «bidra til at metoo-kampanjen og kampen mot seksuell trakassering ikke stopper opp. Det er fortsatt mange som prøver å legge lokk på debatten, som vil gjeninnføre taushetskulturen og legge ansvaret tilbake på kvinnene» (s.14). Det siste kan stå som et apropos til bokas tittel: «Det jeg skulle sagt» er en setning som kan spille på følelsen av maktesløshet og ansvar for dem trakasseringen er rettet mot.

Del to i boka, etter at vi i den første delen har fått et innblikk i hvordan forfatterne mener seksuell trakassering kan forstås og diskuteres, er en del som handler mye om språkliggjøring av erfaringer. Dette inkluderer forfatternes egne analyser av ulike metoo-fortellinger, beskrivelser av seks typer seksuell trakassering, og et kapittel om risikofaktorer for seksuell trakassering i arbeidslivet. Fortellingene og analysene er i seg selv et viktig bidrag til et skarpt og presist språk for seksuell trakassering som ikke underslår dilemmaer. I denne delen stabler forfatterne også på beina et teoretisk rammeverk som hele tiden fylles med eksempler, slik at det blir en form for «kjønnsforskning i praksis» eller «slik bruker du kjønnsforskning i hverdagen». Det er et godt og elegant stykke arbeid, der blant annet interseksjonell kjønnsteori utfoldes, vi får teoretisk hjelp til å se hvorfor metoo-bevegelsen kunne fungere som en massiv øyeåpner, og en svært god diskusjon om konsekvenser av kjønnsstigmatisering der forfatterne turnerer teoretikere, fortellinger og egne analyser til opplysning og oppbyggelse. Boka kan leses som et stykke fersk analyse av den norske metoo-debatten, men den ønsker helt tydelig å være noe mer. Det er den også.

Del tre er framstilt som den mest håndbokaktige delen av boka. Vi får noen tips om hva man konkret kan si i ulike situasjoner der man opplever seg trakassert, og det er også inkludert en «minihåndbok til deg som blir anklaget for trakassering» (s.160), og seks punkter under overskriften «Hvordan være en sjarmør, ikke en trakassør» (s.169). Del tre er relativt kort, og kunne gjerne vært utvidet. Det er først og fremst arbeidslivet som tas fram som case, men det er utallige sammenhenger som kunne vært inkludert. Vi er jo ikke bare arbeidstakere, men også studenter, pasienter, organisasjonsmedlemmer, medlemmer i tro – og livssynssamfunn, nav-brukere og nav-ansatte og så videre.

Forfatterne unngår å være belærende, og framfor alt framstiller de ikke ofre for seksuell trakassering på en endimensjonal eller instrumentell måte. Boka er derimot inkluderende og måten forfatterne formidler på gjør at du som leser føler deg både ansvarlig og myndiggjort. Fortellingene og analysene viser noe om hvor hverdagslig forfatterne mener seksuell trakassering er. Her løfter de fram skillet mellom flørt og trakassering som essensielt: Trakassering er å tråkke over andres grenser, bevisst eller ubevisst. Bevissthet om egne handlinger, språkliggjøring av erfaringer og mot til å si fra er forfatternes budskap til den enkelte leser, og her byr de raust på egen fagkunnskap og egne erfaringer.

Boka tar også opp seksuell trakassering på et systemnivå. Vi finner statistikk og faglige drøftinger av for eksempel hvordan et usikkert arbeidsliv kan være en risikofaktor for seksuell trakassering. Her trekker de sammen arbeidsjuss, kjønnsforskning og fortellinger som blir formidlet på en lettfattelig måte. Det individuelle perspektivet blir ikke forlatt, men holdt sammen med et systemnivå. Dette er jo en av kjønnsforskningens mest avgjørende innsikter: Å koble sammen det personlige og det politiske (eller det kjønnede individet og strukturene som forvalter kjønnsmodellene).

Forfatterne skriver: «Kampen mot seksuell trakassering handler om enkeltpersoner og situasjoner, men den handler også om hvilket samfunn vi skal ha, og hvordan vi skal leve sammen» (s. 164.). Denne intensjonen kommer tydelig fram i alle bokas deler.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2020-01-10