– Norske kvinner deltok på alle krigens områder

– Norske kvinner deltok på alle krigens områder

– Kvinnene deltok i motstandskampen under 2. verdenskrig og på like fot med menn, om enn ikke i samme antall, sier Mari Jonassen. I disse dager slipper hun det første store standardverket om norske kvinners krigshistorie.
En gruppe lotter og det sivile vern i Vardø i 1939. Lottene var medlemmer av den frivillige militære kvinneorganisasjonen Norges Lotteforbund (NLF) og gjorde en viktig innsats under 2. verdenskrig. Foran fra venstre: Anton Sætrum, Gunvald Halvorsen. Bak fra venstre: Evelyn Holt, Aud Berg, Mary Gabrielsen, Ida Richardsen, Laila Josefsen.

– Tolv kvinner på Sørøya deltok til og med i regulær kamp, som en del av en tropp på 91 stykker, i forbindelse med frigjøringen i 1945. En av dem, 18 år gamle Mary Hustad, viste seg å være så treffsikker at hun fikk skussmål som «troppens beste skytter», forteller historiker Mari Jonassen.

Historien om Hustad inngår i verket Norske kvinner i krig 1939–1945, som Jonassen kommer ut med i disse dager.

Ideen til boka oppsto i ett direktesendt radiointervju i 2015.

– Jeg ble intervjuet av Kjell Pihlstrøm i et formiddagsprogram på NRK P1+ om boka Alt hva mødrene har kjempet: kvinner i motstand 1940–1945 som jeg skrev i 2010, forteller hun.

– Pihlstrøm etterlyste et standardverk om norske kvinners innsats under 2. verdenskrig. Så spurte han Arnulf Moland, tidligere direktør på Norges hjemmefrontmuseum, om han hadde noen forslag til hvem som kunne skrive en slik bok. «Ja, hun sitter i studio nå», svarte Moland.

Jonassen syntes ikke hun kunne si nei, og høsten 2016 begynte arbeidet med boka.

En underfortalt krigshistorie

Kvinners innsats under krigen har ikke vært tematisert i særlig stor grad av norske historikere. Det er det flere grunner til, mener hun.


Mari Jonassen tror de aller fleste kvinnene hun skriver om i boka er ukjente for leserne. Foto: Tine Poppe

– Fortielsen av kvinners innsats under krigen startet rett etter den var avsluttet. Kvinner som på flere områder hadde vært likestilte med menn i motstandskampen ble nå presset tilbake i kjønnsrollemønsteret slik det var før krigen.

Egentlig ble de mindre likestilte, ifølge Jonassen.

– Før krigen var kvinner i gang med å ta utdanninger i større grad enn tidligere, mens etterpå gikk vi rett inn i femtitallet som ble husmødrenes storhetstid, sier hun.

– Mange av kvinnen som deltok aktivt under krigen var unge og giftet seg under krigen eller rett etterpå. Og det ble forventet at disse kvinnene, som ble mødre rett etter krigen, ble hjemme og stelte hus og passet barn.

Men det handler også om hva historikerne var opptatt av den gangen, tror Jonassen. Hun bruker filologen og motstandskvinnen Helga Stene som eksempel på det i boken.

Allerede i 1959 påpekte Stene det kjønnsmessige misforholdet i krigshistorien i artikkelen «Norske kvinner i hjemmefronten», forteller hun.

– Stene påpekte at det fantes flere hyllemetre med bøker skrevet av menn, men bare centimetre om og av kvinner. Hun søkte årlig støtte fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd til å skrive om norske kvinners krigsinnsats, men fikk avslag 17 år på rad.

Store menn og store kriger

Interessen for hverdagshistorie og enkeltmenneskers opplevelser under krigen var ikke til stede. Man fokuserte på store menn og store kriger de første tiårene.

– På 1970- tallet fikk vi en nyfeministisk bølge, men da var også samfunnsfagene i vinden, sier Jonassen.

– Forskerne i de nye samfunnsvitenskapelige fagene og historikerne var ikke lenger opptatt av heltene fra andre verdenskrig. De interesserte seg for tendenser i befolkningen på et allment og statistisk plan, ikke for individet. Dette førte til at kvinnene, på tross av nyfeminismen, heller ikke den gangen ble inkludert i okkupasjonshistorien. 

Jeg har gått gjennom 350 intervjuer av kvinner i disse arkivene som ikke har vært forsket på tidligere

Hun understreker at det fantes hederlige unntak: Ragnar Ulstein skrev om flyktningtrafikken og etterretningen og intervjuet i den forbindelse flere kvinner. Odd Rønning skrev om og snakket med kvinner som ble sendt i konsentrasjonsleirer. Og på 1980-tallet kom Aschehougs åtte bind om Norge i krig. Der var flere forfattere opptatt av å inkludere kvinnene.  

Hjemmefrontmuseets arkiver har vært en viktig kilde i arbeidet med boka, forteller Jonassen.

– Jeg har gått gjennom 350 intervjuer av kvinner i disse arkivene som ikke har vært forsket på tidligere.

Hun har også tatt for seg de store norske verkene om 2. verdenskrig, tillegg til mange biografier og lokalhistoriske verk.

– Jeg ville skrive norske kvinner inn i den klassiske krigshistorien og plassere dem i en del av en større sammenheng. Svetlana Aleksievitsj, som ønsket å gi krigen «et kvinnelig ansikt, har også inspirert meg, forteller hun.

– Kvinnene deltok på alle områder i motstandskampen. Om enn ikke i samme målestokk og antall som menn.

Jonassen følger også kronprinsesse Märtha under krigen på flukt til Sverige og i eksil i USA. Noe som er særlig aktuelt i disse dager hvor serien «Atlantic Crossing» vises på NRK,

– Jeg har villet vise frem alle de norske kvinnene som gjorde en viktig innsats under krigen og fortelle historiene deres, forteller Jonassen.

– Likevel måtte noen ut. For leselighetens skyld. Det ble for mange navn og for mange oppramsinger. Derfor laget vi en katalog på slutten over alle dem vi ikke fikk plass til. I tillegg er det også helt sikkert noen kvinner som burde vært med som jeg ikke har funnet.

Les også: De som slapp unna

Ble Milorg-leder

Jonassen syntes det er vanskelig å trekke frem noen kvinner fremfor andre. Men Sigrid Wiborg Andersen fra Drammen er en av dem som særlig har fascinert henne.

– Andersen var en av de få kvinnene som fikk en høyere stilling i Milorg. Hun overtok ektemannens rolle som kurer etter at han ble skutt og drept. Mot slutten av krigen fikk hun ansvar for å trene opp og lede en Milorg-gruppe bestående av kvinner, forteller hun.

– Hun hadde armbind med norsk flagg og tre striper på uniformen sin, noe som tilsier befals rang. Hun kan ha fått våpentrening og bar trolig våpen, siden to pistoler ble funnet i en bankboks etter hennes død.

En annen kvinnelig Milorg-leder som blir beskrevet i boka er Dagny Davidsen.

– Både Andersen og Davidsen var i utgangspunktet motvillige til å bli ledere i Milorg, men ble overtalt. Begge utførte oppgaven veldig bra og ledet store tropper i motstandskampene på slutten av krigen, forteller Jonassen.

Jonassen tror de aller fleste kvinnene hun skriver om i boka er ukjente for leserne.

– Noen av dem kan ha vært skrevet om av lokalhistorikere etter krigen, men er blitt glemt igjen. Historiene vil være ukjente for de fleste som leser dem i dag.

Fulgte med til London

En annen sentral skikkelse i boka er Unni Diesen. Hun var Norges første sosialøkonom, førstesekretær i Handelsdepartementet før krigen og sekretær i eksilregjeringen for utenriksminister Halvdan Koht. Diesen skrev dagbok i 1940, som senere ble publiserte med tittelen Kvinne i krig.

– Diesen var åpenbart svært intelligent og spilte en viktig rolle for regjerningen både under flukten til London og etterpå, forteller Jonassen.

– Hun var blant annet med på å utforme de såkalte Nortraship-dokumentene som skulle få avgjørende betydning for den norske handelsflåtens innsats på alliert side. Og mye tyder på at det var Diesen som fikk Koht til å starte hemmelig etterretning fra London.

Diesen mistet etter hvert sin viktige posisjon fordi det oppsto rykter om at hun og Koht hadde et romantisk forhold. For å beskytte Koht, reiste hun fra London og fikk en diplomatisk stilling i Canada som hun var svært overkvalifisert til.

Kvinner var veldige viktige i kampen mot indoktrineringen av nazistiske holdninger i Norge under den tyske okkupasjonen.

– Diesen er knapt nevnt i Olav Ristes 800 siders bok om London-regjeringen fra 1973, og i hvert fall ikke på en måte som sto i forhold til innsatsen hennes, sier Jonassen.

I boka skriver hun at Riste omtaler Diesen som en «ung og livleg dame», datter til admiral Henry Diesen. Og at hun representerte den «ungdommelege optimisme og det pågangsmot – kanskje også beundring» som Koht hadde behov for i all motgangen.

Jonassen trekker også frem Margit Johnsen, kalt «Malta-Margrit».

– Johnsen var den mest kjente og høyest dekorerte norske kvinne som seilte dødskonvoi i Middelhavet, og var med på flere torpederinger, forteller hun.

Hun beskriver hvordan Johnsen under et flyangrep gikk med kaffe til kapteinen på broen. Her tok hun mot til seg og spurte om hun kunne få lov til å jobbe i shorts i stedet for skjørt. «Hvorfor det?» spurte kapteinen. «Fordi det er så mye lettere å svømme i korte bukser», svarte Johnsen.

Størst innsats i holdningskampen

Det området kvinnene utmerket seg mest på under krigen var likevel i holdningskampen, mener Jonassen.

– Kvinner var veldige viktige i kampen mot indoktrineringen av nazistiske holdninger i Norge under den tyske okkupasjonen, forteller hun.

– For eksempel ville tyskerne innføre en slags Hitlerjugend i Norge, ved å opprette en nasjonal ungdomstjeneste for barn mellom ti og atten år. Vedtaket kom i Quisling-regjeringens første statsråd, 5. februar 1942.

Dette resulterte i foreldreaksjonen som ble en av de mest vellykkede aksjonene under krigen. Her engasjerte særlig mødrene seg i frykt og avsky for det som kunne ramme barna deres.

– Om kvelden 6. mars satte foreldre seg ned over hele landet for å skrive. De sendte inn et signert brev til Kirke- og undervisningsdepartementet hvor de protesterte mot at barna skulle delta ungdomstjeneste, forteller Jonassen.

Mange norske kvinner hadde hovedansvaret for å skaffe klær og mat på bordet til familien.

– Akademikeren Helga Stene ledet an i aksjonen, som førte til et sviende nederlag for NS-regimet. Ingen andre aksjoner samlet flere kvinner til motstand mot nazifiseringen av samfunnet.

Okkupasjonsmakten krevde også at alle lærere skulle bli medlem av NS. Det førte til at lærere og lektorer protesterte både mot både ungdomstjenesten og medlemskap i Lærersambandet.

– Blant annet skal mer enn 12 000 av landets 14 000 lærere ha skrevet under på en erklæring om at de tok avstand fra Quislings initiativ. Det ble også arrangert lærer- og kirkestreik, forteller Jonassen. 

– En av dem som åpent kritiserte Quislings politikk var Ingrid Bjerkås. Under lærerstreiken støttet hun lærerne ved Stabekk høyere skole, hvor begge barna hennes gikk.

Kvinnene bidro også både med å skrive og distribuere illegale aviser etter at pressefriheten opphørte under okkupasjonen.

– Mange kvinner deltok både som skribenter, stenografer og kurerer i den ulovlige distribusjonen av stoffet. Og enkelte var redaktører, som Ingeborg Refling-Hagen for den illegale avisen Jøssingposten, sier Jonassen.

– De skrev om tyske nederlag for å holde motet opp hos en stadig mer krigstrøtt nasjon. Og i arbeidet med å formidle informasjonen de fikk fra illegale radiokanaler var det å mestre stenografi – en typisk sekretæroppgave – viktig.

Kvinnene holdt hverdagen i gang

Bjørg Evjen er professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet og forsker i prosjektet Den andre verdenskrigen i nord som skal bli et trebindsverk om 2. verdenskrig.


– Kvinnene i Tysfjord stilte opp med mat, klær og husly til flyktningene, forteller Bjørg Evjen. Foto: UiT

Den viktigste årsaken til at kvinnenes innsats under krigen er lite belyst er ikke et resultat av vond vilje. Men først og fremst fordi historieskrivingen har vektlagt krigshandlinger og ikke hverdagsliv, mener Evjen.

– Jeg er redaktør for det bindet som nettopp handler om hverdagslivet under krigen, og her hadde kvinnene en sentral rolle, sier hun.

– Mange norske kvinner hadde hovedansvaret for å skaffe klær og mat på bordet til familien. Noe som var essensielt i kampen for å overleve i en tid med rasjonering og matmangel.

Evjen skriver også om krigsbarna som ble født under krigen med norsk mor og tysk far.

– Under den tyske okkupasjonen var det mange steder tett kontakt mellom det norske folk og tyske soldater. Det resulterte ofte i kjærlighetsforhold mellom norske kvinner og tyske menn, sier hun.

– Dette var også en del av kvinners hverdagsliv under krigen, og særlig i nord hvor antallet tyske soldater var stort i forhold til befolkningstallet.

Også i Nord-Norge deltok kvinner aktivt i motstandsbevegelsen.

– Her i nord samarbeidet man med russerne ved å spionere på tyske soldater og sende informasjonen over grensen. Noen kvinner deltok aktivt i spionasjen, forteller Evjen.

Hun trekker frem innsatsen til grenselosene i Tysfjord som et eksempel på krigsinnsats i Nord-Norge hvor også kvinnene spilte en viktig rolle. Her ble krigsflyktninger lost over til Sverige. 

– Kvinnene i Tysfjord stilte opp med mat, klær og husly til flyktningene.

Les også: Tyskartøs eller spionheltinne?

En heltehistorie

Mari Jonassens Kvinner i krig er først og fremst en heltehistorie.

– Jeg synes det var viktig å løfte frem kvinnenes krigsinnsats. Det var selvfølgelig også norske kvinner som havnet på tyskernes side under krigen. Flere, både kvinner og menn ble nazister, sier forfatteren.

– Og jeg kunne skrevet mer om hverdagslivet. Det var det livet de fleste nordmenn levde under krigen, i seg selv var det en innsats – for å overleve.

Jeg valgte altså å skrive en heltehistorie. Det synes jeg kvinnene har fortjent.

– Den største barrieren i arbeidet med å skrive boka har vært penger, forteller Jonassen som har brukt fire år på den.

– Jeg kunne brukt lengre tid og skrevet mer hvis jeg hadde fått støtte til det. Jeg har måttet velge noe bort. Og jeg valgte altså å skrive en heltehistorie. Det synes jeg kvinnene har fortjent.

Når det gjaldt likestilling mellom kvinner og menn under krigen gjenspeilte den i stor grad samtidens tradisjonelle arbeidsfordeling.

– De fleste kvinnene gikk inn i støttefunksjoner som stenografer, kurerer og ga dekning og mat til flyktninger. «Skyggehæren» er et begrep som brukes om dem som arbeidet i det stille, men som aldri fikk noen anerkjennelse for innsatsen, forteller Jonassen.

– De fleste kvinnene tilhørte denne skyggehæren, men noen kvinner havnet også i lederposisjoner.

Når det gjaldt tortur og straff ble menn og kvinner stort sett behandlet likt for de samme handlingene.

– Mange kvinner jobbet i etterretning fordi de var mindre mistenkelige, tyskerne tiltrodde ikke kvinner rollen som spioner. Men de som ble tatt ble like hardt straffet som mennene. Også kvinnelige kommunister i motstandsbevegelsen ble særlig hardt straffet, sier Jonassen.

– Noen kvinner ble så hardt torturert at de tok livet av seg. En kvinne ble slått så hardt at hun ble lam. Andre grusomme eksempler er vanntortur og skruestikker. Tre norsk kvinnelige krigsfanger ble henrettet.

Menn gjorde totalt sett en større krigsinnsats under 2. verdenskrig.

– Men i forhold til kjønnsrollene som gjaldt den gangen og med tanke på ettermæle er kvinners engasjement og innsats svært underfortalt, mener Jonassen.

Les mer: På kvinnehistorie.no kan du lese mer om kvinner i motstandskampen.