Kjønnsforskerne tier, men forsker på transkjønn

Debatt

Kjønnsforskerne tier, men forsker på transkjønn

Transrettigheter og kjønnsmangfold er et minefelt. Det er derfor ikke lett for kjønnsforskerne å delta i debatten. Men det bygges forskningskompetanse på temaet, skriver Agnes Bolsø.
Mer om Trans
Mer om LHBTI
Mer om Debatt
I dette innlegget svarer Agnes Bolsø på Elisabeth L. Engebretsens kronikk og begrunner hvorfor hun som kjønnsforsker er forsiktig i debatten om transrettigheter.

Noen kjønnsforskere har lagt fram teorier om kjønn, som har utfordret transaktivisme, og sett trøbbelet komme. Jeg regner meg blant dem, og vi har kanskje listet oss ut i det offentlige med tekstene våre. Det kan vi kritiseres for, slik Elisabeth L. Engebretsen gjør i sin kronikk «Kjønnsforskerne tier i transdebatten».

Det er ikke balanseforskningen eller tokjønnsforståelsen i kjønnsforskning som har skylden for det i mitt tilfelle, og heller ikke Forskningsrådet eller høyredreiningen i Ungarn, slik Engebretsen er innom. Det er noe med forskning i transkjønnsfeltet og forholdet til transaktivisme som er delikat og vanskelig. I det følgende vil jeg gjøre et forsøk på å forklare hvorfor.

Et minefelt

I et minefelt er det lett å trå feil. Vi som husker at queer, eller skeiv teori kom til Norge på 1990-tallet, husker også at queer-teoretikerne ble kritisert av de tradisjonelle homoaktivistene. De ville ikke ha noen form for nedbygging, eller dekonstruksjon, av skillet mellom homo og hetero, som jo var grunnlaget for homokampen. De ville ikke ha noe poststrukturalistisk vrøvl om at folk flest er skeive.

Vi som likte queer tenking insisterte på at skillet mellom homo og hetero var et medisinsk og religiøst historisk skille, som først og fremst oppstod for å holde homoene utenfor «det gode selskap». Å insistere på det, behøver ikke stå direkte i veien for tradisjonell aktivisme.

Helsevesenet skal i dag forholde seg til en aktivisme som krever en mer mangfoldig tenking om kjønn.

Likevel, det var ikke lett å sømløst forene nedbyggingen av skillet homo-hetero, med kravene om sammekjønnsekteskap og adopsjonsrettigheter. Dermed oppsto krangel mellom queer-forskere på den ene siden, og homoforskere og tradisjonelle homoaktivister på den andre. Dette er godt dokumentert og diskutert i mange publikasjoner.

Et aspekt ved konflikten som ofte blir glemt, er at queerteorien først og fremst utfordrer heteronormativitet: de streite er ikke så streite som det kan se ut til utenfra. Å bygge ned skillet mellom homo og hetero medførte at hetroer ble utfordret til å forstå seg selv som skeivere enn de egentlig hadde tenkt. Fram til da var det homoseksualiteten som måtte forklare. Nå måtte heteroseksualiteten også forklare seg.

Kjønn behandles medisinsk

I transspørsmålet står det enda mer på spill, fordi helsevesenet fortsatt er en aktør. De skal bestemme hvem som skal få hormonell og kirurgisk behandling. I noen tilfeller handler legenes beslutninger om liv og død.

Vi er her inne i tenking om at kjønn kan behandles medisinsk, akkurat slik legene i sin tid forsøkte å kurere homoer – som jo fortsatt skjer en del steder. For ikke å nevne da de forsøkte å gjøre riktige kvinner av 1800-tallskvinnene som søkte nye rettigheter. Kvinnene ble diagnostisert og behandlet som hysteriske.

Nå er kanskje dagene snart talte for monopolet som Rikshospitalet har hatt til å forvalte tokjønns-tenkingen. Det var en tenking som sier: du er enten mann eller kvinne og skal steriliseres deretter. Helsevesenet skal i dag forholde seg til en aktivisme som krever en mer mangfoldig tenking om kjønn.

Vanskelig balanseøvelse

Den norske trans*populasjonen er selvsagt ikke enige om alt, men medisineringstanken er ikke ute av transkampen, slik den ble i homokampen og i hysteriaspørsmålet. Tvert om, kravet om demokratisk tildeling av medisiner og kirurgi skyter fart nå, med regjerningens høringsutkast om hvordan helsevesenet skal takle utfordringene (svarfrist 28. februar 2020).

Vi ønsker å si hvordan vi forstår kjønn historisk og kulturelt, men vil samtidig ikke såre folk som har det utfordrende nok.

Her er ikke kjønnsforskningsmiljøene invitert til å høres. Men hva skulle vi sagt? «Sorry, vi kan ikke støtte transaktivistenes krav om retten til medisinsk behandling, for en god del transfolk ligger under for misforståelsen om at de er noe galt med dem, når det faktisk er noe galt med samfunnet som har så vanvittig trange bokser for hva det vil si å være kvinne og mann». «Medisinerne har lenge hatt for mye de skulle ha sagt når det gjelder kjønn», kunne vi sagt, «historien tilsier at de feilbehandler kjønn. Overlat det til oss!»

Da hadde vi havnet på kant med transaktivistene, slik vi havnet på kant med homoaktivistene. Mange av oss vil ikke det, og forsøker i stedet en vanskelig balanseøvelse. Engasjementet for kjønnsmangfold er med andre ord ingen enkel sak for kjønnsforskere i dag. Vi ønsker å si hvordan vi forstår kjønn historisk og kulturelt, men vil samtidig ikke såre folk som har det utfordrende nok.

Cis, trans og kropp

Cis-kjønn betyr at man identifiserer seg med det kjønn som står i fødselsattesten. Man opplever ikke noe ubehag ved at tildelingen av kjønn ble som den ble, og synes kroppen stemmer overens med tildelingen. Transpersoner opplever ubehag og er dermed sagt å være «dysforiske».

Den store utfordringen slik jeg ser det, er å få debatten til å dreie seg om at cis-kjønn er like dysforisk som transkjønn. Cis-folk gjør mange ting for å få kroppene sine til å se ut som den utgaven av kvinne eller mann de ønsker å se ut som. De opplever tydeligvis mye ubehag, som bør fjernes! De bruker masse penger på viagra, østrogen, skjønnhetsoperasjoner, muskelbygging i treningsstudio, klær og så videre. Hvorfor? Det handler om ideene de har om seg selv som kvinner og menn, og at kroppene må endres og estetikken stemme overens med ideene.

Det er mange som er engasjert i rettighetsdebattene for trans*, og jeg har kommet fram til at jeg bør bruke tiden på å alminneliggjøre trans* i stedet. Jeg forstår ikke cis og trans som vesensforskjellig når det gjelder kropp. I begge tilfeller er det intenst behov for manipulering og bearbeiding av kropp.

Forskning på transkjønn

Noen kjønnsforskere har lenge jobbet aktivt sammen med transaktivister. De betydde en god del for den norske loven om retten til å selv å velge juridisk kjønn (2016). Selv er jeg er altså forsiktig i debatten om transrettigheter, spesielt når det gjelder vårens tema som sannsynligvis blir det medisinske, og har forsøkt å begrunne det her.

Ellers har jeg lyst til å nevne den forsknings- og undervisningsaktiviteten som faktisk foregår i feltet. Det har vært en god del både i Oslo og i Bergen. Selv var jeg involvert i tre masteroppgaver med innlevering våren 2019, én doktoravhandling med disputas tidligere i vinter, og er i gang med to ferske masterstudenter nå.

Liv står på spill, og debattene om behandling i helsevesenet blir krevende for alle parter.

Tidsskrift for kjønnsforskning publiserer artikler om forskning på transkjønntematikk, og min erfaring med tidsskriftet, er at redaktørene ønsker det velkomment. Det bygges altså sakte, men sikkert opp kjønnsforskningskompetanse i Norge på temaet transkjønn.   

Liv står på spill

I denne kronikken skriver jeg ut fra det utkikkspunktet jeg selv har, som queerteoretisk orientert kjønnsforsker. Andre kjønnsforskere kan selvsagt ha andre forståelser av transkjønnfeltet, som nevnt over, om forbindelsen mellom forskning og lovregulering. Elisabeth Engebretsen utfordrer oss alle.

Men som sagt, slik jeg ser det, liv står på spill, og debattene om behandling i helsevesenet blir krevende for alle parter. Jeg opplevde det enklere å utfordre tradisjonell homoaktivisme gjennom queer teori på slutten av 1990-tallet og framover. Den aktivismen hadde mange forskere å støtte seg på, og flere sterke talspersoner og organisasjoner. Det gjelder ikke ennå for transaktivisme.

4. september er det et seminar i Trondheim hvor NTNU inviterer kjønnsforskere og aktivister til diskusjon om spørsmålene Engebretsen reiser. Engebretsen har lovet å komme dit, og jeg håper mange andre blir med også.

Les også:

I Agnes Bolsøs artikkel «Kroppen og fantasiene om den», i Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 4-2019, skriver hun mer om begrepene cis og trans*.