Vant med masteroppgave om maskulinitet og voldelig ekstremisme

STK-prisen

Vant med masteroppgave om maskulinitet og voldelig ekstremisme

Sadik Qaka fikk STK-prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv fra 2019 ved Universitetet i Oslo. Juryen mener oppgaven er teoretisk nyskapende og akutt samtidsrelevant.
Mer om Islam
Sadik Qaka kom til Norge i 1999 som flyktning fra Kosovokrigen. – På mange måter er dette prosjektet en søken etter det jeg tapte for 20 år siden – en søken etter mening, sier han.

Artikkelen ble først publisert på nettsiden til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo.

Sadik Qakas avhandling undersøker sammenhengen mellom maskulinitet og voldelig ekstremisme. Den studerer det muslimske fremmedkrigerfenomenet i Kosovo, med formål å forstå hvordan relasjonen mellom krigføring og maskulinitet er konstruert i det kosovo-albanske radikale islamistiske miljøet.

Avhandlingen avviser den vanlige oppfatningen om at radikalisering bare er et resultat av hjernevask, eller at utenlandske krigere ganske enkelt kan forklares ved at de er en sosialt utstøtt gruppe. I stedet argumenterer den for at det å være en fremmedkriger kan oppleves som meningsfullt ved å analysere det som en kjønnet handling og som konstruert maskulinitet.

Hva gjør vold mulig?

– Hvorfor har du skrevet denne oppgaven?

– Jeg kom til Norge i 1999 som flyktning fra Kosovokrigen. På mange måter er dette prosjektet en søken etter det jeg tapte for 20 år siden – en søken etter mening. Jeg har forsøkt å forstå hva som muliggjør vold:

– Jeg er kommet frem til at vold, eller i alle fall viljen og evnen til å utøve vold, mange steder er det som forstås å gjøre et menneske om til mann. I maskulinitetens manus er vold helt sentralt, dog under gitte premisser.

– Hva mener du?

– Det at menn forventes å være voldelige når det blir krevet er ikke noe hverken ISIS eller islamister har monopol på. 22. juli og moskéangrepet i Bærum 10. august er konkrete eksempler på det. Men det er viktig å understreke at vold og død ikke er et premiss kun blant fundamentalister eller ekstremister.

– Siste linjer av den norske nasjonalsangen lyder: «Og som fedres kamp har hevet, det av nød til seir, også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir». Og i den albanske nasjonalsangen heter det: «Fra krig flykter kun han som er født en landssviker. Den som er mann er ikke redd, men dør, dør som en martyr». På samme måte konstrueres islamistiske diskurser et bilde av Syria som muslimenes hjemland som må beskyttes og kjempes for.

– Jeg håper at vi sammen kan gå inn i en tid hvor slike antagelser og premisser for maskulinitet settes spørsmål ved, at vi kan skape et Norge hvor unge muslimske menn kan være helter på sine egne premisser, uten å være voldelige. Slik er dette ikke bare en omdefinering av kjønn, det er også et anti-rasistisk prosjekt.

Les også: 13 oppgaver nominert til STK-prisen

Kobling mellom maskulinitet og krigføring

– Hva er de tydeligste funnene i oppgaven?

– Avhandling dokumenterer at det kosovoalbanske islamistiske miljøet konstruerer koblingen mellom krigføring og maskulinitet på tre viktige måter: 1) ved å omdefinere Kosovokrigen som en religiøs snarere enn etnisk krig, 2) ved å konstruere Syria som Ash-Sham, det hellige hjemlandet til muslimer som trenger hjelp og beskyttelse av muslimske menn, og 3) gjennom å konstruere emosjonelle og åndelige bånd til krigføring for Guds skyld.

Som muslimsk mann, forventes det at du beskytter muslimske døtre, søstre og mødre, og opprettholder muslimsk ære.

– For det første omdefinerer den islamistiske maskulinitetsdiskursen i Kosovo Kosovo’s historie, men også vilkårene for maskuliniteten. Viktigst er Kosovokrigen konstruert som en religiøs krig i stedet for en etnisk krig – det var ikke en serbisk krig mot albanere, men kristen aggresjon mot islam. Og som mann, som muslimsk mann, forventes det at du beskytter muslimske døtre, søstre og mødre, og opprettholder muslimsk ære. Det forventes at du beskytter et muslimsk hjemland. Dette utfordrer hegemonisk maskulinitet i Kosovo, som har vært basert på etnonasjonalistiske snarere enn religiøse ideer.

– For det andre er Syria konstruert som et hellig hjemland for muslimer, men enda viktigere som et sted for muslimske krigere og muslimske menn. Det er således konstruert som et sted for guddommelig krigføring – hvor du kan kjempe for Gud. Slik blir Syria et sted som krever at menn utfører sin maskulinitet – det vil si å frigjøre, beskytte og etablere Guds rettmessige herredømme, som en mann.

– For det tredje er handlingen å kjempe for Gud i det hellige muslimske hjemlandet ikke bare et middel mot et mål. Det konstruerer også følelsesmessige bånd til koblingen mellom krigføring og maskulinitet. Å kjempe og dø for Gud er et mål i seg selv, da det er et bevis på viljen til saken. Den endelige belønningen for godt utført maskulinitet er ikke bare paradis, det er udødelighet og uendelig ære.

Et hellig, mytisk område

– Slik argumenterer jeg for at det ikke bare er maskulinitet og ekstremisme som er forbundet, men at selve fremmedkrigerfenomenet bør sees på som en islamistisk fremføring av maskulinitet.

– Kan du utdype?

– Det geografiske området som vi i dag kjenner som Syria forstås på en helt særegen måte i islamistiske diskurser. Syria er ikke slik vi forstår området: en republikk i Midtøsten, med et flagg, en nasjonalsang, et riksvåpen, nasjonalforsamling og grunnlov. Syria og området rundt forstås snarere som et hellig, nærmest mytologisk område. Det er landet som Gud har valgt ut som et sted hvor muslimene skal samles, og som Gud har velsignet med overflod og rikdom. Det er et område som er velsignet av Gud kun for muslimer. I og med at området i dag er i krig, dannes det et bilde av at muslimenes hjemland er under angrep og vanstyres av de vantro. Dermed skapes jo også handlingsbetingelsene for å reise til Syria, for å beskytte det muslimske hjemland og samtidig gjenopprette muslimsk styre.

– Slik forstår en at ideen om maskulinitet har vært helt sentral i rekrutteringen av fremmedkrigere. Det kosovo-albanske islamistmiljøet har konstruert et maskulinitetsmanus som, selv om det ikke er særlig unikt eller nyskapende, er tiltrekkende og kraftfullt.

– Ideen om at det er mannens plikt og oppgave å beskytte det hellige hjemland er nok en tanke som er velkjent.

– Det som likevel gjør islamistiske maskulinitetsdiskurser så tiltrekkende er at muslimske menn ikke er det som skal beskyttes, men er heller helteskikkelsene som skal beskytte hjemlandet fra onde krefter. Dette har visst seg en kraftfull diskurs, særlig sett i lys av økende høyreekstremisme og islamofobi.

Det gåtefulle fremmedkrigerfenomenet

– Var disse funnene overraskende?

– Ja og nei. At maskulinitet var sentralt var noe jeg ønsket å forske på fra begynnelsen. Det er ikke egentlig en banebrytende tanke, men koblingen mellom fremmedkrigerfenomenet og maskulinitet er i liten grad analysert fra et akademisk perspektiv, særlig i den kosovoalbanske konteksten.

– Det som var overraskende var ideen om Syria som Ash-Sham, som muslimenes hjemland. Jeg er selv muslim, og selv for meg var dette overraskende. Mange muslimer føler for det syriske folket og er fortvilet over situasjonen, men jeg tror de færreste anser Syria som et slags hellig hjemland utvalgt for muslimer, av Gud. Dette skulle ikke være en oppgave om hellig geografi, om hvordan et område helliggjøres, men på sett og viss ble den det likevel.

Det som var overraskende var ideen om Syria som Ash-Sham, som muslimenes hjemland.

– Hvor fikk du ideen til prosjektet og forskningsdesignet?

– Fremmedkrigerfenomenet i Kosovo er på mange måter en gåte. På den ene siden er Kosovo et av verdens mest USA-vennlige land, med stor grad av internasjonal tilstedeværelse. Likevel har Kosovo høyest antall fremmedkrigere per innbygger i Europa.

– Da jeg var praktikant i den norske ambassaden i Prishtina deltok jeg i en konferanse om fremmedkrigere. En rapport, som ble presentert under denne konferansen, identifiserte kjønn som et potensielt aspekt. Den refererte blant annet til et intervju med en fengslet fremmedkriger, som gjorde sterkt inntrykk på meg.

– Fremmedkrigeren fortalte at både hans far og mannlige slektninger hadde deltatt i krigen i Kosovo i 19981999, men at han selv var for ung til det. Og nettopp fordi det nå ikke lenger var krig, følte han at han ikke fikk anledning til være mann på lik linje med sine mannlige slektninger.

– På den annen side er mange fremmedkrigere omtalt med store og ladde ord i media. Det er skapt et bilde av fremmedkrigere som ville, onde, barbariske, nesten umenneskelige. Dette er jo også noe som mange fremmedkrigere ønsker å fremstå som, som en salgs skremmende fiende. Men til tross for mye negativ medieoppmerksomhet, fortsatte altså unge menn å strømme til Syria.

Leste Judith Butler

– Disse to motstridende virkelighetsforståelser gjorde det etter hvert tydelig at diskursanalyse, med fokus på konstruksjon av sannhet og virkelighet, ville være en passende metode. Jeg begynte derfor å lese Judith Butler’s Gender Trouble. Det ble en spesiell opplevelse: kanskje er det en klisje, men dette ble virkelig noe som endret måten jeg ser verden på. Det utfordret mange av mine kjerneverdier, verdier jeg ikke en gang ante at jeg hadde.

– Når det gjelder detaljene i forskningsdesignet fikk jeg dessuten god hjelp av veilederen min, Kristian Stokke.

– Kan du si litt mer om forskningsdesignet og anvendt metode for gjennomføring?

– Jeg har forsøkt å holde selve designet enkelt, i og med at tematikken er svært komplisert. Jeg baserer meg på Laclau og Mouffes diskursteori, hvor mening konstrueres gjennom ekvivalenskjeder, såkalte «chains of equivalence». De argumenterer for at ingenting har mening før det kobles opp til andre tegn. Jeg anvender denne metoden på transkriberte prekener og religiøse acapella-sanger (anasheed).

– Jeg analyserte på originalspråket albansk, og oversatte deretter valgte utsnitt til engelsk. Jeg fant mesteparten av datamaterialet på YouTube og andre sosiale medier. Dette var krevende arbeid av flere årsaker. Det er ikke bare en vanskelig tematikk, islamister snakker jo gjerne også om andre ting enn maskulinitet. Jeg måtte derfor være veldig oppmerksom på hvilke tekster jeg valgte. Jeg brukte sekundære kilder, som blant annet identifiserte en sentral radikal imam i Kosovo.

– Det ble viktig å få frem at maskulinitet ikke var ett punkt i datasettet, men heller et gjennomgående tema i alle tekstene jeg analyserte. Det er jo ingen propaganda-tekster som direkte sier: «Dra til Syria og kjemp for ISIS, for da blir du mann». Det jeg heller gjør er å identifisere tre sentrale trekk, og vise maskulinitetens rolle.  Problemstillingen min ville utforske hvordan koblingen mellom krigføring og maskulinitet konstrueres i det kosovo-albanske islamistiske miljøet.

– Metoden min blir kanskje tydeligst når jeg viser hvordan Syria forstås som et hellig hjemland for muslimer. Dette gjøres blant annet ved å koble området til bestemte Koran-vers og forskjellige fortellinger fra profeten Muhammad. Dermed blir Syria et muslimsk hjemland som må beskyttes av muslimske menn, og den syriske krigen blir dessuten en proxy-krig mellom det gode (fremmedkrigere  Syria  Profeten  Gud) og det onde (Assad  «Jødene»  Satan).

Målgruppen lik ham selv

– Har det at oppgaven er så personlig utfordret deg metodisk?

– Utgangspunktet for oppgaven er ganske personlig fordi målgruppen jeg studerer er veldig lik meg selv: De er unge kosovo-albanske menn med muslimsk bakgrunn, rundt min alder. Det kan nok ha gjort meg blind for enkelte aspekter av muslimske og kosovo-albanske maskuliniteter, men jeg tror også det har vært en stor fordel fordi jeg kunne forstå mange av referansene og bakgrunnshistoriene. Det var med andre ord et univers jeg hadde god kjennskap til. Hadde jeg vært en «outsider» kunne jeg kanskje ha sett andre aspekter, som jeg kan ha glemt, men jeg tror likevel at den kulturelle forståelsen jeg har som muslim og kosovo-albaner først og fremst har vært en styrke for oppgaven.

– Hva har vært dine viktigste inspirasjonskilder underveis?

– På den ene siden var jeg redd for at om jeg ikke var kritisk nok til ISIS, ville det se ut som om jeg støttet dem. På den andre siden ønsket jeg ikke å reprodusere vestlig terrordiskurs. Jeg følte i utgangspunktet en plikt til å «renvaske» islam, noe jeg nå vet var feil. Islam behøvde aldri å renvaskes: Sosiale problemer som undertrykkelse, rasisme, og vold er jo det reelle (og internasjonale) problemet. Jeg følte også et press for å passe på at leserne ikke fikk et feil bilde av Kosovo. Kosovo er fortsatt et trygt sted som jeg har dype emosjonelle bånd til.

Slik jeg ser det mangler vi et språk å snakke om rasisme i Norge, og det er et problem.

– Jeg opplevde det derfor befriende å ta utgangspunkt i sosialkonstruktivistiske perspektiver. Det ble fort ett av grunnprinsippene i oppgaven, at ingenting er fastlåst og forutbestemt. Slik ble det å lese Butler og annen sosialkonstruktivistisk litteratur viktig: for meg omdefinerte det ikke bare hva akademisk skriving er, men også hva det kan være.

– Veilederen min har også vært en stor inspirasjon. Jeg gledet meg til veiledningstimene fordi jeg visste at han ville se verdien i det jeg skrev  også når jeg selv ikke gjorde det.

– En annen inspirasjon har vært familien min i Norge og Kosovo. Det å kunne utdanne seg er en rettighet og et privilegium som ikke mange av mine eldre slektninger fikk. Jeg følte på en måte at jeg skrev denne oppgaven på vegne av dem også, særlig bestemødrene mine. Det var en mektig følelse. Mye av den kunnskapen jeg sitter på, særlig rundt kosovo-albansk kultur, stammer jo nettopp fra dem.

– Til slutt har jeg følt meg enormt privilegert som masterstudent. Når jeg velger en tematikk og problemstilling velger jeg samtidig hva jeg ønsker å gi oppmerksomhet til. Jeg følte på et behov og en plikt til å velge en tematikk jeg anså som viktig, og underkommunisert. Denne pliktfølelsen var nesten et hinder i begynnelsen, men når alt kommer til alt det ble kanskje det som gjorde at jeg faktisk fullførte oppgaven.

Trives godt i akademia

– Hva skal du gjøre nå?

– Det er det store spørsmålet! Aller først skal jeg nok hvile. Utover det, trives jeg godt med akademia og forskning, så det er definitivt noe jeg kunne tenkt meg å fortsette med. Jeg er interessert i identitet og undertrykkelse, og særlig rasisme. Slik jeg ser det mangler vi et språk å snakke om rasisme i Norge, og det er et problem. Debatten i Norge skjer ofte på amerikanske premisser, noe jeg tror lager et vrengebilde av situasjonen vi befinner oss i.

– For meg er det veldig viktig at en eventuell rolle som forsker også kommer med aktivisme. Forskning uten idealistisk aktivisme, og et ønske om å forbedre strukturene vi studerer, mangler i min mening tyngde. Det viktigste for meg, dersom jeg fortsetter med forskning, er at forskningen min når ut til mennesker som kan dra nytte av den, også utenfor universitetet. Heldigvis er jeg aktiv i VOKS tidsskrift, noe jeg definitivt skal fortsette med.