Terapi kan få menn til å slutte med partnervold

Terapi kan få menn til å slutte med partnervold

Det er ikke gitt at voldelige menn som går i terapi vil slutte å slå. At terapeut og klient har en felles forståelse av voldsproblemet er avgjørende for å lykkes, mener forsker Bente Lømo.
Terapeutens oppgave er å lete etter åpninger til et samarbeid uansett hvor svakt klienten inviterer til det. I sin studie fant Bente Lømo at terapeuten møtte disse invitasjonene til samarbeid veldig forskjellig.

Hvorfor slår menn sin kvinnelige partner? Og hva skjer i terapirommet som gjør at de åpner opp for å granske sine egne handlinger og slutter å bruke vold?

Bente Lømo jobber som psykolog og forsker ved Alternativ til vold i Oslo. Hun har undersøkt hva av det som skjer i terapirommet, i samspillet mellom terapeut og klient, som hjelper klienten til å endre voldelig atferd. Hun fant at en god allianse mellom terapeut og klient var vesentlig for utfallet av behandlingen.

– Jeg har hørt på lydopptak fra tjue terapiforløp, ti der klienten fullførte terapien og sluttet å bruke vold og ti der klientene droppet ut tidlig i behandlingsforløpet, forteller Lømo.

– Det som kjennetegnet den vellykkede terapien var at klient og terapeut samarbeidet og aktivt utforsket klientens forståelse av egne voldshandlinger og partners opplevelse av volden.

Alternativ til vold

Alternativ til vold (ATV) ble opprettet på slutten av åttitallet i Oslo, og var det første tilbudet av sitt slag i Europa. Kristin Skjørten, kriminolog og voldsforsker ved Norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), var initiativtaker.


Bente Lømo har skrevet doktoravhandling om terapi til menn som utøver vold i nære relasjoner. Foto: NKVTS/Ingar Sørensen.

– Før dette fantes det ikke noe behandlingstilbud for menn som mishandler partneren sin, forteller Lømo.

– Vold i nære relasjoner ble enten sett på som et privat anliggende eller straffet med fengsel.

– Det var også et politisk prosjekt som spilte på lag med kvinnebevegelsen: Menn skulle ta ansvar for menns liv, og hjelpe dem å bli trygge voksne, sier Lømo.

Psykologene Per Isdal og Per Nørbech startet som terapeuter for menn som slår på slutten av åttitallet, men hadde ikke lært noe om dette på psykologistudiet. De måtte derfor bruke teori de hadde om annen terapi og sette sammen et eget behandlingsopplegg.

– Det var ingen som snakket om vold på psykologistudiet, eller om terapi til personer som skadet andre, forteller Per Isdal.

– Ingen kunne gi oss opplæring i hvordan vi skulle gå frem, det var ingen kurs vi kunne ta eller noen teori å støtte oss til. Vi måtte finne ut av hvordan vi skulle gjøre det på egen hånd.

For Isdal var politikk og idealisme også viktige motivasjonsfaktorer for å starte opp med terapitilbudet.

– Dette var en periode da vold mot kvinner ble synliggjort gjennom krisesentrene og likestillingskampen, forteller Isdal.

– Jeg var politisk engasjert og hadde studert kriminologi i tillegg til psykologi, så det føltes riktig å engasjere seg i arbeidet mot vold mot kvinner gjennom terapi.

Mange dropper ut

Bente Lømo understreker at terapi med menn som utøver vold i vesentlig grad skiller seg fra den vanlige terapisituasjonen. Dette kan også medvirke til at mange av mennene dropper ut før behandlingen er avsluttet.

– Alle mennene jeg studerte uttrykte at det var galt å bruke vold, men det var stor forskjell på hvordan de forklarte volden, understreker hun.

Klienten må ha tillit til terapeuten og oppleve at de har god kontakt.

– Mange begrunner volden med at partner behandler dem urettferdig eller krenker dem. Slike forståelser passer dårlig som utgangspunkt for en terapisituasjon, hvis grunnleggende idé er personlig endring.

Tidligere forskning har vist at en felles forståelse av hensikt og mål med terapien mellom klient og terapeut er vesentlig for et godt resultat.

– Det å danne en allianse med klienten, som utgangspunkt for det endringsarbeidet som skal finne sted i terapirommet, er helt vesentlig, sier Lømo.

– Klienten må ha tillit til terapeuten og oppleve at de har god kontakt for å komme frem til en felles forståelse av hva som er målet med terapien.

Hva gjør terapeuten?

Lømo ønsket å se nærmere på hvordan de erfarne terapeutene som jobber ved ATV klarte å skape en slik felles forståelse med klienten.

– Hva må endres? Hva er klientens personlige problem, og hva gjør at vold blir løsningen? Dette er spørsmål som terapeut og klient må komme frem til en felles forståelse av, sier Lømo.

Hun fant ut at det er viktig for klienten å oppleve samtalene og det som skjer i terapirommet som meningsfylt.

– Det kan minske sjansen for at han slutter i terapien eller sier seg enig med terapeuten uten at det fører til reell endring.

Lømo sammenliknet ti menn som endret atferd gjennom terapi med ti som droppet ut tidlig.

– Hva er det terapeuten gjør som gir et godt resultat og hva er det som skjer når det ikke går så bra. Det ville jeg vite mer om, forklarer hun.

– Målet er at denne kunnskapen kan videreføres slik at andre terapeuter kan lære av det. På den måten kan flere menn få hjelp til å slutte å slå.

Lømo understreker at det ikke dreier seg om årsaksforklaringer, men om beskrivelser av prosesser og hva som får disse til å utvikle seg i positiv retning.

Inviterer til samarbeid

Lømo understreker at alle klientene inviterer til et samarbeid, rett og slett gjennom det faktum at de velger å gå i terapi.

– Selv om en del av mennene blir presset til å gå i terapi av partneren sin, eller gjør det for å få samværsrett til barna, så har de valgt å komme. I dette valget ligger det en mulighet som terapeuten må få tak i, sier hun.

Lømo fant tre temaer som rommer ulike invitasjoner til samarbeid: Hvordan mennene snakket om hvorfor de kom, hvordan de snakket om hva som skulle endres, og måten de snakket om sin voldelige atferd på.

Ros kunne gjøre klienten flink og velvillig, men førte ikke nødvendigvis til en reell endring på et dypere plan.

– Noen kom og inviterte veldig svakt til samarbeid. For eksempel gjennom hvordan de besvarte terapeutens spørsmål om hva som fikk dem til å oppsøke terapi, forteller hun.

– De kunne svare «Kona mi opplever at jeg bruker psykisk vold, men det er helt feil.» Andre igjen kunne invitere litt mer: «Kona mi har forlatt meg og nå vil jeg bare få orden på ting.» Og noen inviterte sterkt: «Kona mi har oppfordret meg til å komme hit, men jeg har tenkt en god del på det selv også og kommet frem til at jeg trenger hjelp.»

Ulike samspillsmønstre

Terapeutens oppgave er å lete etter åpninger til et samarbeid uansett hvor svakt klienten inviterer til det. Lømo fant at terapeuten møtte disse invitasjonene til samarbeid veldig forskjellig.

– Noen klarer å se en mulighet for samarbeid selv om den er nesten fraværende, for eksempel ved å finne ut hva det er som gjør at klienten faktisk møter opp. Dette skjer gjennom å stille gode, åpne spørsmål. For eksempel: «Hvem vil du være for barna dine?», forteller hun.

– Der klienten ikke fikk til et samarbeid kunne det handle om at terapeuten formulerte klientens problem og målet for terapien for aktivt, uten at klienten selv var aktiv deltaker. Terapeuten kunne for eksempler gi stemme til partneren, «Ja, da ville jeg også blitt redd», i stedet for å utforske hans forståelse av hvordan volden påvirket partner.

Alle terapeutene var opptatt av klientenes ressurser, men det å gi ros uten å involvere klientens ressurser gikk heller ikke så bra, ifølge Lømo.

– Ros kunne gjøre klienten flink og velvillig, men førte ikke nødvendigvis til en reell endring på et dypere plan, forteller hun.

Heller ikke det å gå rundt grøten førte fram. Her lot terapeuten være å snakke om volden for å skape en trygg relasjon, og unngikk dermed problemet. I andre tilfeller tok terapeuten styringen over prosessen i for stor grad, og nærmest dro klienten etter seg.

– Det er lett å bli framoverlent som terapeut når det handler om vold. Du vet at de som rammes av volden er i fare. Terapeuten kan ofte oppleve å ha dårlig tid, men det er ikke bra for den terapeutiske prosessen.

Felles for de terapeutene som klarte å skape en god allianse med klienten var blant annet at de fokuserte på hans opplevelse av seg selv og hva som sto på spill for ham når han utøvde vold. De utforsket også hvordan han la merke til den andre når han brukte vold.

– Terapeutene vektla klientens opplevelse ved å stille åpne spørsmål som: «Hva skjer inni deg når hun er kritisk til deg?» Og: «Ble kona di skremt? Hvordan merket du det?», forteller Lømo.

Hvem er mennene?

Lømos utvalg besto av 20 menn fra 22 til 60 år. I hovedundersøkelsen var gjennomsnittsalderen på 37 år.

– De fleste av mennene i mitt utvalg var fedre, og noen var i en bruddfase, men de fleste levde i et forhold, forteller hun.

Lømo viser til at det er snakk om klienter som er mer eller mindre utfordrende.

– Selv om alle har et voldsproblem er de også veldig forskjellige, understreker hun.

– Noen menn bruker fysisk vold mot partneren sin, fra svært alvorlig til mindre alvorlig vold. Selv om all vold er alvorlig kan et kveletak være farligere enn en ørefik.

Noen av mennene utøvde også psykisk vold.

Voldelige menn har selv gjerne opplevd både fysiske og psykiske overgrep.

– Det dreier seg blant annet om truende kroppsholdninger, kontrollerende oppførsel og tilfeller der partneren blir isolert som følge av sykelig sjalusi fra mannens side. Mange av mennene rakker også ned på partneren sin, sier Lømo.

– Også materiell vold var utbredt blant mennene. Det vil si at de slår i stykker ting og inventar, noe partneren opplever som veldig skremmende.

All vold er skambelagt, men den seksuelle volden er likevel den som er mest tabubelagt, ifølge Lømo.

– Den seksuelle volden var underrapportert av klientene. Antakeligvis fordi mennene kunne se på det å ha sex etter vold som forsoning, mens kvinnene var redde for å si nei.

Mange av mennene som bruker vold har selv opplevd vanskelige ting. 63 prosent av utvalget til NKVTS hadde selv blitt slått i oppveksten.

– Voldelige menn har selv gjerne opplevd både fysiske og psykiske overgrep. De har ikke fått tilstrekkelig med omsorg og støtte i oppveksten, forteller Lømo.

Viktig å snakke om volden

I likhet med Lømo ser Per Isdal relasjonen mellom terapeut og klient som viktig for å lykkes med terapien. Han mener en god relasjon krever at man har empati med klienten.


Per Isdal er ass. direktør, leder for region vest og ATV Stavanger, og Psykologspesialist. Foto: Alternativ til vold

– Empati er fundamentet i all terapi. Du må klare å like klienten på tross av at han slår. For å få til det må du greie å se bak volden, se skylden, skammen og lidelsen, sier han.

Isdal mener nøkkelen til empati ligger i hvilken innstilling du har til klienten. Dette var sentralt i terapitilbudet til voldelige menn også på åttitallet.

– Vi var opptatt av å møte klienten med interesse og respekt. Han måtte like oss for å ønske å prate med oss, sier han.

– I tillegg måtte vi være modige. Vold er et tabubelagt tema, vi måtte tørre å stille spørsmål og våge å følge klienten inn i volden.

Den gangen så Isdal og Nørbech på det at de selv var menn som viktig.

– Vi tenkte at det skulle gjøre det lettere å få til en allianse med mennene. I dag tenker jeg at terapeutens kjønn ikke er viktig, sier Isdal.

– Men jeg mener fortsatt det er viktig å være direkte, at terapeuten tør å snakke med klienten om volden og tematisere den.

Isdal er også opptatt av verdien av positive tilbakemeldinger.

– Være imponert over at klienten orker å dele og fortelle om dette vanskelige temaet. Og vise begeistring over at de tør å være så ærlige.

Les også: Menns vald mot kvinner: Ikkje berre eit spørsmål om kjønnsmakt

Les også: Unge jenter som blir slått av kjæresten unngår ordet vold