Maktkamp, demonstrasjoner og moralsk panikk: Abort har skapt debatt i 100 år

Maktkamp, demonstrasjoner og moralsk panikk: Abort har skapt debatt i 100 år

Dagens abortlov ble sakte kjempet frem i løpet av 1900-tallet og har vært lik i 40 år. Debatter om kvinners rett til selvbestemmelse er et spørsmål om tillit til deres moral, mener forskere.
Når abortloven preger årets 8. marsparoler, er det ikke første gang. Bilde fra demonstrasjon til forsvar for abortloven i Oslo 1986.

8. mars kan du i år gå i tog bak paroler om å forsvare abortloven. Dette kommer som en reaksjon på politisk debatt om å endre dagens abortlov. Kristelig Folkeparti har gått inn i regjering og fått gjennomslag for et lovforslag om regulert adgang til fosterreduksjon, som er på høring frem til 2. april.

Tilgang til abort regnes ofte som lakmustesten på hvordan en stat behandler sine kvinnelige innbyggere. Da norske kvinner i 1979 fikk tilgang til selvbestemt abort fremt til uke 12, var det en enorm seier for kvinnebevegelsen. Kvinner skulle selv avgjøre om de ville bli mødre, i stedet for å overlate avgjørelsen til staten, representert ved en nemd. Men hvorfor ser loven ut som den gjør i dag? Hva kan mulige endringer i loven bety? Og hvordan former lovgivningen norske kvinners abortpraksis?

40 år med selvbestemt abort

I dag har loven om selvbestemt abort vært virksom i 40 år. Mette Løkeland er overlege og forsker ved Betanien sykehus og Helseregisteret til Folkehelseinstituttet. Hun har forsket på utviklingen mot bruk av medisinsk abort i Norge og jobber med Folkehelseinstituttets abortregister. Ifølge Løkeland går aborttallene i bølger.

– Aborttallene har aldri vært så lave som i dag. Etter 1979 gikk det litt opp, og det var på høyden rundt 2008–2009, sier hun.

– Hvert år gjennomføres mellom 12 000 og 13 000 aborter, forteller Løkeland.

I dag kan alle norske kvinner kreve abort før uke 12, uten begrunnelse. Etter uke 12 kan de søke om abort etter de grunnlagene som spesifiseres i abortloven (se faktaboks), og de aller fleste får ønsket innvilget. Slik har det ikke alltid vært. 

Katti Anker Møllers tale

18. januar 1915 holdt kvinnesaksforskjemperen Katti Anker Møller foredraget «Moderskapets frigjørelse» i Stemmeretsklubben i Kristiania. Hun argumenterte for å avkriminalisere abort.


Katti Anker Møllers (1868-1945) tale i 1915 regnes som en milepæl i norsk historien om den norske abortloven. Foto: Ukjent/Nasjonalbiblioteket.

– I norsk sammenheng er hennes tale en milepæl, sier Kari Tove Elvbakken.

Hun er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen og forsker på abortlovgivningens politiske historie på 1900-tallet. Nå er hun i ferd med å skrive en bok om temaet. Hun sier Katti Anker Møllers tale var i tråd med tankegodset i Europa på den tiden.

– Hun snakket sånn de radikale snakket i Europa, sier Elvbakken.

– I 1910 holdt den svenske anarkisten Hinke Bergegren et foredrag om abort og barnebegrensning. I 1911 ble den første internasjonale konferansen for mødrebeskyttelse og seksualreform arrangert i Dresden. Det var en aktiv seksualreformbevegelse i Tyskland som ønsket å beskytte mødre og barn, og ha et frivillig moderskap. 

Katti Anker Møller var sterkt engasjert i sosial nød, og særlig unge kvinner og unge mødres situasjon. Hun tok opp abort allerede i 1913, som en reaksjon på rettssaker hvor kvinner som hadde tatt abort ble straffet. Initiativet ble satt pris på i arbeiderkvinnebevegelsen, som også publiserte tekster om abort.

– I bladet Kvinden sto det om hvordan arbeidskvinner bare måtte føde og føde, og ikke hadde tilgang på prevensjon, sier Elvbakken.

Lovlig abort i Russland

Første verdenskrig begynte i Europa og det ble stille om abort. Frem til den russiske revolusjonen i 1917. Da ble abort lovlig i Russland.


Professor Kari Tove Elvbakken forsker på abortlovgivningens politiske historie i Norge. Foto: Privat.

– Bare et par uker etter revolusjonen ble abortforbudet opphevet, sier professor Elvbakken.

I kjølvannet av industrialiseringen var det trangbodd og mangel på prevensjon. I de store byene i Europa, som Leningrad i Russland, men også Berlin, hadde det blitt gjennomført mange illegale aborter, forteller hun.

– Ikke bare de radikale, men også legene så nå til Russland, hvor det ble færre illegale aborter og færre dødsfall med lovlige aborter i sykehus.

På 1920-tallet skjedde det fremskritt for opplysning om mødrehelse og prevensjon i Norge. Etter modell fra klinikker i andre europeiske byer, åpnet den første klinikken for prevensjonsopplysning i Oslo i 1924.

– Katti Anker Møller var initiativtaker til disse mødrehygienekontorene. Etter hvert kjempet arbeiderkvinnene fra Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske parti fram 15 mødrehygienekontorer i landet.

De balanserte på lovens grense.

– Prevensjonsopplysning var ulovlig hvis den var støtende. Kontorene veiledet og solgte prevensjon, særlig pessarer og kondomer. Abort var forbudt, og kontorene kunne ikke gi råd om hvem som kunne hjelpe. Mange kom likevel for å få hjelp og kontorene agiterte for liberalisering, sier Elvbakken.

Les også: Kunnskapsløyse skulle halde ugifte jenter unna sex

Langsom liberalisering

I straffeloven fra 1902 var det straffbart med abort. Både kvinnen og den som hjalp henne kunne få fengselsstraff.

– Men i et rundskriv fra 1899 fra justisdepartementet het det at abort kunne være lovlig dersom det var fare for kvinnens liv og helbred, sier Elvbakken.

– Tolkningen ble mer og mer liberal utover 1900-tallet. I legenes tidsskrifter kan man se at de diskuterte grensene. Var tuberkulose god grunn? Hva om mannen var alkoholiker? I 1930 ble over 1000 lovlige aborter registrert i Norge. Det var ikke lett å få det, men heller ikke totalt forbudt.

I 1929 tok debatten en ny vending. Den kristne kirurgen Kristen Andersen, som holdt til på Sørlandet, foreslo å liberalisere adgangen til abort.

– Han mente man måtte tillate abort hvis mors helse sto i fare, hvis det var fare for at barnet var skadet, hvis graviditeten var resultat av voldtekt, og hvis kvinnen hadde vanskelige sosiale forhold.

Liberalisering av abort truet hele samfunnsmoralen.

Forslaget ble tatt opp i Legeforeningen, som i 1930 skrev til regjeringen om å få i stand et lovarbeid.

– På Legelandsmøtet argumenterte motstemmer for at abort var forkastelig, med mindre det sto om liv. De mente liberalisering av abort truet hele samfunnsmoralen, sier Elvbakken.

Det var først på 1930-tallet motstemmene mot abort ble tydelige. Det var særlig kristne organisasjoner som reagerte på de nye tankene.

– I 1934 ble det satt ned en straffelovkomité for å utrede en abortlov. Allerede før den kom med sitt forslag hadde kristenfolket organiserte seg, godt hjulpet av blant andre Bondelaget og Norske kvinners nasjonalråd. De samlet 250 000 underskrifter mot et lovforslag som ennå ikke var fremmet, noe som er en utrolig stor aksjon på en tid det var mange færre innbyggere i Norge enn i dag.

Både i Sverige og Danmark var abortlover under arbeid i komiteer. De vedtok sine nye abortlover i 1938 og 1937. Men i Norge stoppet det opp.

– Det var ikke bare en ulempe for abortsituasjonen i Norge, sier Elvbakken.

– Alle lovkomiteene foreslo en mer liberal abortsituasjon. Men både Danmark og Sverige vedtok lover uten paragrafer om abort på sosialt grunnlag. Da de ble vedtatt gikk antall lovlige aborter ned: Lovene var strengere enn tidligere praksis.

I Norge ble et konservativt forslag til abortlov fremmet i 1939, men det ble ikke behandlet i Stortinget. Nygaardsvold-regjeringen ville lære av erfaringene i Sverige og Danmark.  

– På det tidspunktet ble det gjennomført tre-fire ganger flere lovlige aborter i Norge enn i nabolandene, til tross for at vi ikke hadde en lov, påpeker Elvbakken.

NS legaliserte abort under andre verdenskrig

I 1943, under andre verdenskrig ble det innført en abortlov av den norske NS-administrasjonen. Abort ble lovlig dersom det sto om liv og helse, og ved såkalte eugeniske eller arvemessige hensyn.

– Voldtekt var ikke nevnt i loven i 1943. Hvis barnet var friskt, så var det jo behov for barn.

Denne loven ble opphevet i 1945. Arbeiderkvinnene begynte å jobbe for en ny lov, og i 1951 ble det nedsatt et nytt lovutvalg.

– Både konservative og progressive ville ha en lov. De konservative for å stramme inn og få slutt på mange aborter, mens de radikale ville gi bedre tilgang og få slutt på illegale aborter.

Debatten raste videre utover 1950-tallet.

Det kom også rapporter om at det var ydmykende for kvinnene å forklare seg for en nemd.

– Det er vanskelig å overvurdere motstanden. Det handlet om å bli kvitt umoralen. Hvis det fantes prevensjon kunne det oppfordre til seksuell aktivitet, sier Elvbakken.

I 1959 ble et nytt lovforslag fremmet, og siden vedtatt. Paragrafen om sosiale indikasjoner var ikke med. Den nye loven trådte i kraft først fem år senere, i 1964. Mye grunnet Høyrepolitiker og senere biskop Per Lønning.

– Han var sterkt kritisk til loven, og mente at før den kunne virke, måtte vi ha på plass en ordning med morstrygd. Det skulle ikke være manglende inntekt som gjorde at ugifte kvinner ville ta abort.

Abortloven som trådte i kraft i 1964

Kvinne som er med barn kan få løyve til å ta fosteret bort:

1. Når det er naudsynleg til berging mot alvorleg fare for livet eller helsa til kvinna. […]

2. Når det er alvorleg fare for at:

  • A. arvelyte hos nokon av foreldre, eller
  • B. sjukdom hos kvinna medan ho går med barnet, eller
  • C. skade på fosteret i mors liv kan føre med seg at barnet kjem til å få ein alvorleg sjukdom eller eit stort lekamleg eller sjelelig lyte.

3. Når det er grunn til å tro at kvinna vart med barn avdi ho vart krenkt, under omstende som er nemde i straffelova §§ 192-199, og eller vart med barn under omstende som er nemt i §§ 207-208, og likeeins når kvinna er sinnsjuk eller har sers ringe sjelsevner.

– Mange ønsket seg en paragraf for tilgang til abort på rene sosiale indikasjoner, sier Kari Tove Elvbakken.

Fra 1964 ble det innført en ordning med nemder, som skulle avgjøre om kvinnene fylte noen av kriteriene i loven.

– Da loven kom, ble det færre legale aborter. Nemdene var strengere enn det som hadde vært tilfelle før. Man regnet med at det var 10 000 illegale aborter i året, og det tallet sank ikke. Mye tyder på at kvinner med forbindelser lettere kunne få abort enn arbeiderkvinner. Det kom også rapporter om at det var ydmykende for kvinnene å forklare seg for en nemd.

1970-tallets abortkamp

Mot slutten av 1960-tallet ble abort på nytt et tema som førte til politiske konflikter.

– 70-tallets abortkamp startet i Arbeiderpartiet. De vedtok å gå inn for selvbestemt abort i 1969, men det ble ikke tema for stortingsvalgkampen før i 1973.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk valgforbund fikk flertall ved Stortingsvalget i 1973. Begge partier hadde fri abort på sitt program. Det ble mobilisert stort på begge sider.

– 600 000 underskrifter ble samlet mot fri abort. Samtidig var det store aksjoner for.

I 1975 ble dagens abortlov ble vedtatt, relativt liberal, men uten kvinnens selvbestemmelse. Paragrafen om sosiale indikasjoner var inkludert. Kvinner måtte fortsatt søke om abort, men de kunne søke selv.

Hvis det ikke er en rettighet, hva skal være legitime grunner, og hvem skal da bestemme. Det har vært konfliktlinjene i 100 år.

– Det ble mye lettere. Man måtte fortsatt i nemd, men 90 prosent av søknadene ble innvilget.

Kampen fortsatte for selvbestemt abort. Flertallet fra 1975 stemte for en ny endring i 1978, og det ble vedtatt at kvinner kunne bestemme selv frem til uke 12. Loven trådte i kraft i 1979.

– Hvordan ble abort snakket om i løpet av 1900-tallet?

– Det har aldri vært enighet om spørsmålet. For seksualreformbevegelsen før første verdenskrig handlet det om kvinnens rett til frivillig moderskap og fødselskontroll. Men også som en nødvendighet under vanskelige sosiale eller helsemessige forhold. Mange har også sett abort som et medisinsk spørsmål. Mens for andre har det vært sett som en besegling av umoral. Det eneste det har vært stor enighet om, har vært at aborter var et onde.

– Hvordan ser dagens debatt ut, sett i lys av denne historiske utviklingen?

– Jeg kjenner igjen mange av ingrediensene i debatten. Man kan diskutere på den ene siden hva som er legitime grunner for abort – juridisk og mer allment. Og det går an å diskutere hva som er riktig – som et moralsk eller etisk spørsmål. En annen ting er hvem som skal bestemme. Så hovedspørsmålene har vært om abort skal være en rettighet for kvinner eller ikke. Og hvis det ikke er en rettighet, hva skal være legitime grunner, og hvem skal da bestemme. Det har vært konfliktlinjene i 100 år, sier Elvbakken.

Jevn nedgang i abort blant unge

Mette Løkeland ser en jevn nedgang i antall aborter i Norge siden 1979. I dag er tallet på 12 000–13 000.

– I disse tallene kan det være enkelte som tar flere, det ser vi ikke i de anonyme dataene.


Ifølge overlege og forsker Mette Løkeland har aborttallene aldri vært så lave som i dag. Foto: Ida Irene Bergstrøm.

Hun peker på sammenhengen mellom fødselstall og aborttall, når fødselstallene går ned, går aborttallene også ned.

Tallene går mest ned i de yngste aldersgruppene. Frem til 1979 var den høyeste andelen de under 20, mens det utover 1980-tallet var de i alderen 20–24. I 2015 viste registeret at den høyeste andelen av de som gjennomfører abort var mellom 25–29 år.

– De som var under 19 i 2008, er over 25 nå. Og her er det en jevn nedgang. De yngre ser ut til å ta med seg sin kontroll over fertiliteten videre i livet. Salget av langtidsvirkende prevensjon har økt, noe som kan bety at de yngre benytter dette.

– Hvem tar abort i dag?

– De tre fylkene på topp har vært Oslo, Troms og Finnmark. På bunn finner vi Agderfylkene og Sogn og Fjordane.

– Forskjeller mellom by og land kan ha noe å si. Studier av blant andre Siri Vangen og Anne Eskild viste at det var flere aborter blant innvandrere enn blant norskfødte. Og at de som er veldig fertile i utgangspunktet tar flere aborter. De blir lettere gravide, men vil ikke nødvendigvis ha mange barn. 

En av tre tar abort

Løkelands egne studier viser at over femti prosent som tar abort har barn fra før, og at over førti prosent har gjennomført en abort tidligere. Det er med andre ord relativt vanlig.

– I Norge sier vi at 40 prosent tar abort, altså cirka en av tre. Men registeret er anonymt, derfor er det en beregning.

– Hva vet du om grunnene til at de tar abort?

– Studier har vist at lavere tilknytning til arbeidsliv og lavere utdanning øker sjansen for at du tar abort. De som tar flere er ofte de som har mindre fremtidsutsikter eller planer for fremtida.

Løkeland har forsket mye på bruk av medikamentell abort, som ble innført i 1998, og i dag er den vanligste abortmetoden.

– Kritikerne påsto at det ville bli så lett å ta abort at tallene kom til å øke. Det har vist seg å ikke være sant. Det har ikke påvirket tallene, men har gjort at man kan ta abort tidligere i svangerskapet.

De fleste aborter skjer nå før niende uke.

Dette mener Løkeland er en fordel medisinsk.

– De fleste aborter skjer nå før niende uke. Tidligere gjaldt det bare 40 prosent.

– Hvilke grunnlag er mest vanlige å få innvilget abort for etter uke 12?

– Paragraf 2c er mer og mer vanlig, den andelen øker. I fjor hadde 297 personer paragraf 2c som en av sine grunner. 2a og 2b, som handler om kvinnens livssituasjon og helse, går ned, sier Løkeland.

Hun peker på en vesentlig forskjell mellom disse.

– 2a og 2b vil også følge abortraten ellers, siden det handler om kvinnen selv og hennes mulighet til å kontrollere.

– 2c handler om tilstander hos fosteret. Her handler det om i svangerskap som var ønskede i utgangspunktet. Alderen for svangerskap går oppover, og derfor vil også denne andelen gå opp. Det handler om at eggene er dårligere, og sannsynligheten for avvik øker etter 35-årsalderen.

Kritisk til lovforslag

Nå har regjeringen foreslått en lovendring. Tilgang til fosterreduksjon, altså å redusere fra tre til to, eller to til ett, foster, foreslås at kun kan gjøres etter avgjørelse i en nemd.

– Hvilken betydning vil en lovendring ha for kvinner som søker abort?

– Kvinner mister retten til å bestemme dette selv og må gjennom en nemnd for å få utført fosterreduksjon, selv om de begjærer dette før utgangen av tolvte uke. 

Løkeland er bekymret for en parallell utvikling.

– Helse- og omsorgsdepartementet har et ønske om å redusere antall nemder fra 30 til 15. Da kan en kvinne først være på et sykehus og finne ut hvor mange fostre hun bærer, så må hun til et andre for å møte en nemd og til et tredje for å utføre. Det blir mange skjær i sjøen.

Vi må stole på kvinnene og deres grunner for hvorfor de ønsker abort.

– Loven om selvbestemt abort har bare eksistert i 40 år. Er den endelig og god, eller er det behov for endring?

– Ingen lover er hugget i sten. Etter 40 år og nye politiske endringer er det på tide å vurdere lover på nytt. Jeg vil jo den skal endres, med selvbestemmelse til lenger ut i svangerskapet enn tolv uker.

Hun mener abortdebatten er et spørsmål om tillit.

– Det handler om hvorvidt man har tillit til kvinners moral og etikk. Vi må stole på kvinnene og deres grunner for hvorfor de ønsker abort. Svært få får avslag i nemd, så det viser jo at de er enige: Kvinnene tar etisk gode valg for seg selv, og grunnene de har er noe alle kan støtte.

Les også: Abortpille gir kortere ventetid og tidligere aborter