Maktens kjønnede dynamikk

Maktens kjønnede dynamikk

Det er ikke lenger mulig å parkere debatten om seksuell trakassering i kategorien avvik. Det har #MeToo bevegelsen allerede vist med største tydeligher, skriver Siri Øyslebø Sørensen.
Mer om Debatt
I debatten om #metoo er det behov for en klarere forståelse av hvordan makt kjønnes, skriver Siri Øyslebø Sørensen.

#MeToo startet som en solidaritetsbevegelse for å synliggjøre utbredelsen av seksuell trakassering, men har etter hvert også utviklet seg til å bli en arena for å snakke om makt og kjønn mer generelt. Erfaringer med andre former for forskjellsbehandling basert på kjønn – ikke like åpenbart seksualisert, men likefullt sexistiske – er også brakt til torgs.

Diskusjoner om mangfoldet av bekjennelser og erfaringer som samles under felles emneknagg har også tatt mange former: Noen har vært opptatt av å differensiere mellom typer og alvorlighetsgrader av handlinger og hendelser, andre har vært opptatt av å synliggjøre at også menn kan rammes. Atter andre har gått inn for å synliggjøre at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes. – Det er åpenbart for alle at noe er satt i bevegelse.

For en som forsker på kjønn og makt i organisasjoner har dessuten kontroversene om #MeToo illustrert viktigheten av å forstå enda mer om hvordan handlingsrommet for sexistiske holdninger og handlinger skapes i hverdagspraksiser – midt i alt det vi ofte tar for gitt som alminnelige omgangsformer.

Spørsmålet som må stilles nå dreier seg ikke om hvordan vi best kan sortere og gradere mellom #MeToo erfaringer, men heller om hvordan alt det nå snakkes om henger sammen: Hvordan koples maktasymmetrier til kjønn i hverdagen?

Feministiske organisasjonsstudier

Den nylig lanserte ordlista for kjønnsforskning definerer kjønn som ”et klassifikasjonssystem som deler mennesker inn i kategorier, hovedsakelig hunkjønn og hankjønn og forbinder disse kategoriene med ulike biologiske, sosiale, kulturelle og psykologiske egenskaper og handlingsmønstre.” For organisasjonsforskning er alle disse aspektene ved kjønn relevant.

Det er nødvendig med en bevissthet omkring hvilke teoretiske perspektiver som brukes i organisasjonsforskningen som tematiserer kjønn, og hvilke potensial som ligger i å utvide repertoaret i empiriske studier og analyser. Både organisasjonsforskning og kjønnsforskning er tverrfaglige felt som på forskjellig vis, og i varierende grad, beskjeftiger seg med maktanalyser. Forskning som er opptatt av å forstå kjønn og makt i organisasjoner, med et formål om å bidra med kunnskap som kan bidra til utjevning av ulikheter, betegnes ofte som feministiske organisasjonsstudier.

Sosiologiske teorier og tilnærminger preger den empiriske forskningslitteraturen i dette feltet, mens bidragene som er forankret i humanistisk kjønnsteori innenfor feministiske organisasjonsstudier ofte forblir nettopp teoretiske bidrag, med løse koplinger til empirisk forskning. Humanistiske perspektiver har mye å by på i møtet med organisasjonsforskning som undersøker kjønn,  ikke minst for å forstå maktens dynamikk og de prosessene som frembringer, opprettholder og endrer kjønnsmaktrelasjoner i hverdagen.

Stereotypier, makt og kjønn

I boka Bodies, Symbols and Organizational Practice. The gendered dynamics of power[1] har det gjennomgående prosjektet nettopp vært å utforske hvordan humanistisk teori fungerer i empiriske studier av hverdagspraksiser i, og rundt, organisasjoner. Forskerne har undersøkt hvordan makt virker i arbeidslivshverdagen og hvordan makten knyttes til kjønn gjennom symboler, fortellinger og samhandlingsmønstre.

De empiriske arbeidene som presenteres i boka spenner fra å vise hvordan moteindustrien er gjennomsyret av sexisme, til å ta opp subtile former for forskjellsbehandling av kvinner i lederposisjoner som ligger innebygget i måter å snakke om karrierer på. Boka viser i tillegg hvordan maskulinitetsidealer i finansbransjen og oljebransjen også gjør menn sårbare – og hvordan kjønnede stereotypier inngår i virkemidler for formidling av organisasjonsidentitet.

«Å gjøre kjønn»

Kjønnsforståelsen som ligger til grunn i mange sosiologiske studier av kjønn i organisasjoner er basert på West og Zimmermans (1987) [2] interaksjonistiske perspektiv på kjønn. De argumenterte for viktigheten av å forstå kjønn som noe som gjøres i sosial samhandling. Selv om dette i dag fremstår som en selvfølgelighet i mange sammenhenger, kan det være nyttig å huske på at bidraget var kontroversielt i sin samtid, og ble oppfattet som et radikalt nytt perspektiv på kjønn ved at det brøt med sosialiseringsteorier.

Kjønn ble med dette ikke lenger forstått som en identitet som formes ferdig gjennom internalisering av normer i barndommen. Kjønn ble i stedet tenkt som en kontinuerlig tilpasning til normer og forventninger i konkrete situasjoner. Dermed innebar perspektivet også et brudd med strukturdeterministiske kjønnsteorier, og gav en inngang til å se kjønnsmakt som noe pågående i organisasjoners liv og virke.

Mens patriarkatsteorier hadde konsentrert seg om å forklare menns dominans over kvinner og å avsløre funksjonene som opprettholdt undertrykkelse, så innebar «doing gender» en tenkning om kjønn som i større grad fokuserte på  hverdagsliv, handlinger og praksiser, samt subtile former for regulering.

Argumentet til West og Zimmerman bygger på en tese om at kjønn er allestedsnærværende, og at kjønnsnormer er relativt konsistente retningslinjer for interaksjon – og sosial sanksjon. I empiriske analyser brukes «doing gender» perspektivet ofte for å vise hvordan menn gjør maskulinitet og kvinner gjør femininitet. Denne typen analyser har blitt kritisert for å være best egnet for å forstå hvordan kjønnskonvensjoner fungerer, og lite anvendelig for å forstå endring. Endringspotensialet i «doing gender» ligger kun i differensiering av kjønnede normer – i stadig mer finjusterte typologier.

Fra «doing» til «undoing»

Enkelte har også forsøkt å teoretisere endring med utgangspunkt i West og Zimmermans perspektiv ved å gå bort fra premisset om å tenke kjønn som omnipresent og hevde at kjønn ikke spilles ut i enkelte situasjoner , og at det er her forskeren kan få øye på frigjøring fra kjønnsnormer.[3] Men, er det virkelig så enkelt at maktrelasjoner og kjønn går i oppløsning så fort de er ute av syne? Nei, vil nok mange hevde. For å forstå hvordan makten virker og kjønnes, kan vi gå til en annen tenker som har fått stort gjennomslag på tvers av disipliner og forskningsfelt: filosof og litteraturteoretiker Judith Butler.

Butlers skeive perspektiv på kjønn er ikke først og fremst innrettet mot å forstå normer for femininitet og maskulinitet, slik West og Zimmerman legger opp til. Butlers påstand er i stedet at det binære kjønnssystemet, begreper om det maskuline og det feminine, naturaliseres gjennom heteroseksualitet som norm. [4] For Butler er altså kjønn noe som både forutsetter og instituerer sitt eget reguleringsregime; både en forutsetning for- og en effekt av sin egen eksistens. Opprettholdelse og potensiell endring foregår gjennom repetisjoner, siteringer, feilsiteringer og parodier.

Tar man Butler med seg til empirisk organisasjonsforskning fordrer det at man retter oppmerksomheten mot produksjonen av nettopp den normen som legges som premiss i West og Zimmerman sin tese om gjøring av kjønn. Dessuten rettes blikket mer mot brudd, samtidig som en fortsatt ser bekreftelser på kjønnsdikotome praksiser og symbolikk i organisasjoner: Vi kan få øye på hvordan det oppstår hårfine balanser og uendelige muligheter for gjøren, men også muligheter for radikalt å la være å repetere.

Det nødvendige, skeive perspektivet

Sexisme kan forstås som et strukturelt fenomen, og seksuell trakassering som en uttrykksform. #Metoo kampanjen illustrerer kjønnsmakt som et komplekst, men først og fremst hverdagslig fenomen som handler både om identitet, relasjoner og makt.

En type diskusjon i kjølvannet av kampanjen har for eksempel dreid seg om grenser mellom flørt og trakassering. For å unngå forvirring, og en debatt som drives frem av beskyldninger om overdrevne reaksjoner på den ene siden, og manglende selvinnsikt på den andre, så trengs det en klarere forståelse av hvordan maktens kjønnes.

Når vi ønsker å forstå bakgrunnen for at kampanjen finner sted – det som foregår i organisasjoner – er det viktig å huske på at valg av kjønnsteoretisk perspektiv innebærer en antakelse om hvor hunden ligger begravet; hvor finnes de strukturerende kreftene; makten? Eksemplene jeg har brukt i dette essayet er valgt for å tydeliggjøre dette.

Kjønnede repetisjoner

Med West og Zimmerman kommer vi til innsikter om at det finnes normer for maskulinitet som fordrer seksuelt pågående atferd, for eksempel, og i mylderet av reaksjoner på #MeToo kan vi også kjenne igjen andre idealer som gir håp om endring. Likevel er det lite i dette som kan bidra til å opplyse de forvirrede.  Og, vi får ikke grep om hvordan makten virker og hvordan maktasymmetrier koples til kjønn i hverdagen.

Butlers perspektiv kobler kjønn og seksualitet når makten adresseres, og med Butler blir oppdraget for den empiriske organisasjonsforskningen å studere de repetisjoner som folk, kvinner og menn, holder på med for å fortsette å være attraktive for hverandre, samtidig som de også skal arbeide og beholde autoritet. Dette gir innsikt i nettopp maktens kjønnede dynamikk og de kontinuerlige reforhandlingene som foregår. Det er kanskje akkurat her vi bør rette oppmerksomheten vår nå, både som forskere og samfunnsdebattanter?

Noter

[1] Bolsø, Agnes, Stine H. Bang Svensen and Siri Øyslebø Sørensen (eds) 2018. Bodies, Symbols and Organizational Practice. The gendered dynamics of power. London and New York: Routledge

[2] West, Candace and Don H. Zimmerman 1987. ”Doing gender” i Gender & Society, Vol. 1, No. 2. (Jun., 1987), pp. 125-151

[3] Deutch, Francine 2007. “Undoing gender” i Gender & Society Vol 21, Issue 1, pp. 106 – 127

[4] Butler, Judith 2004. Undoing gender. Routledge

Teksten ble først publisert på sosiologen.no.


Les også: Seksuell trakassering handler om maskulin makt