Hva er kjønnsperspektiver i sosialt arbeid?

Tone Gunn Stene Kristiansen er førsteamanuensis ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord Universitet i Bodø. Kristiansens spesialområder er velferd, sosialt arbeid, kjønn og migrasjon.

– Hva forbinder du med kjønnsperspektiver i forskning?

– Kjønnsperspektiver kan handle om svært mye fordi det er ulike måter å forstå kjønn på. Jeg forbinder først og fremst kjønnsperspektiver med feministisk teori. Spesielt med den poststrukturelle vendingen med dekonstruksjon av språket, og kjønn som noe vi gjør og ikke noe vi er. Hva kvinne og mann betyr, er ikke naturgitt, men varierer i ulike situasjoner.  

– Feministisk teori er en viktig motvekt til konservative forståelser av kjønn vi tar for gitt og bruker i dagligtalen. Feministiske perspektiver på kjønn handler også om å overskride det vanlige språkets begrensninger. Og så handler det ikke minst om å få til et mer rettferdig samfunn.

– På hvilken måte kan kjønnsperspektiver være nyttig i ditt fagfelt?

– Mitt fagfelt er sosiologi, og jeg har bakgrunn fra sosialt arbeid, blant annet som utøvende sosionom. Innen velferdsforskningen er kjønnsperspektiver viktige av flere grunner. Fordi feministisk teori stiller spørsmål ved vanlige forståelser av kjønn, utfordres forskeren til å tenke gjennom sin forståelse av hva kjønn er eller kan være.

– Perspektivene er også nyttige for å kunne se kritisk på de måtene å tenke om kjønn på som tas for gitt i samfunnsdebatter. Et eksempel er spørsmålet om kjønnsbalanse i barnehage og i skolen. Der argumenterer mange for å sikre barn både mannlige og kvinnelige rollemodeller. Er vi klar over hva vi da gjør med gruppa barn som vokser opp i familier med foreldre av samme kjønn? Slik kan kjønnsperspektiver gi oss et korrektiv til utbredte forståelser av kjønn som bidrar til marginalisering.

– Hvordan har du jobbet med kjønnsperspektiver i din forskning?

– Jeg er interessert i postkolonial feministisk teori. Et eksempel på det er kritiske studier av hvithet. Hvordan forstår vi som er majoriteten i Norge, minoritetskvinner og -menn i lys av hvordan vi forstår oss selv? Det er spørsmål kritiske hvithetsstudier kan hjelpe oss å belyse.

– I doktorgradsavhandlingen min undersøkte jeg hvordan ansatte i barnevernet gjorde kjønnslikestilling i arbeidet sitt med minoritetsfamilier. Poenget var å belyse hvordan barnevernet som en velferdsstatlig tjeneste legger kjønnslikestilling til grunn som en «norsk» norm når de vurderer hva som er god nok og ikke god nok omsorg for barn. Å gjøre likestilling slik kan komme i konflikt med barnevernets plikt til å gi alle like tjenester, uavhengig av etnisk bakgrunn.  

– Hvilke fag kunne i større grad hatt et kjønnsperspektiv?

– Et herlig spørsmål! Alle, tenker jeg – slett ikke bare samfunnsvitenskapene. Kjønn er i spill i all forskning. Derfor vil forskningen aldri kunne framstå som kjønnsnøytral, selv om noe av den utgir seg for å være det.

­– I faget sosialt arbeid, som jeg underviser i, er kritiske kjønnsperspektiver bortimot fraværende i den norske faglitteraturen. Interessant nok har «rase» og etnisitet fått stadig mer oppmerksomhet. «Rase» og etnisitet er imidlertid ofte forbeholdt «de andre» å ha. Min forskning, som setter fokuset på «oss» og hvordan vi gjør kjønnslikestilling, er et eksempel på hvordan perspektivene er nyttige verktøy i velferdsforskningen.