Jævla homo! utfordrer kjønnsforskerne

Debatt

Jævla homo! utfordrer kjønnsforskerne

Med TV-serien Jævla homo! viser NRK at vi trenger kunnskap om skeive spørsmål. Her bør kjønnsforskerne komme på banen, skriver Elisabeth L. Engebretsen.
Mer om Debatt
Mer om LHBTI
Gisle Agledahl i serien Jævla Homo! skal ha cred for å reflektere omkring egne privilegier og posisjon, mener Engebretsen.

Den aktuelle NRK-serien Jævla homo!, får mye oppmerksomhet for tiden, både negativ og positiv. Uansett hva man måtte mene om seriens representativitet, valg av tematikk, eller programlederen selv, er det klart at Jævla homo! har truffet en nerve og (re)aktualisert en viktig debatt om skeives levekår i «likestillingslandet» Norge anno 2017. 

For som seriens fem episoder viser, er det mye som gjenstår før vi har reell likeverd for seksuelle minoriteter og kjønnskreative folk.

Fra en kjønnsforskers ståsted, er det spesielt relevant å se hvordan seriens fremstilling av fordommer og stereotypier viser at det mangler kunnskap. Og nå som NRK ettertrykkelig har satt skeive spørsmål på agendaen med Jævla homo! (og før det, SKAM og Ut av skapet), så kan man stille spørsmålet: Hvordan står det til med skeiv kunnskap i kjønnsforskningen på norske universiteter? 

Utfordrer solskinnshistorien om likestilling

I serien tar NRK-journalist Gisle Agledahl oss med på hva han selv kaller en personlig dannelsesreise: Selv om Gisle er åpen homofil med kjæreste, så føler han på sterk skam og redsel. Skam over å holde kjæresten i hånden offentlig og redsel for å bli assosiert med negative stereotypier om homomiljøet, spesielt feminisering og sexfokus.

I utgangspunktet er altså Jævla homo! en personlig fortelling der Gisle konfronterer sine egne fordommer for å kunne «være seg selv uten skam og frykt». Men der både Gisle selv og serien som helhet virkelig kommer til sin rett er når blikket løftes opp fra det individuelle og personlige, til den tematikken som binder de ulike stemmene, ansiktene, kroppene og historiene sammen: At det å være synlig annerledes medfører at du er betydelig mer utsatt for vold og utenforskap.

Jævla homo! viser oss at det faktisk eksisterer et bredt spekter av kjønnsmangfold.

Dermed er serien en svært viktig utfordring av den rådende fortellingen om «hvor langt vi har kommet» når det gjelder fullverdig aksept og likeverd. Og den viser tydelig det kritiske endringspotensialet i å reflektere omkring egne privilegier og posisjon, slik Gisle skal ha cred for at han gjør.

Som han selv nylig skrev i en kronikk på NRK Ytring: «det å være trygg med sin annerledeshet er et privilegium vi aldri skal glemme at ikke alle har». 

Jævla homo og kjønnsforskningen

Først og fremst, Jævla homo! bidrar med skeive perspektiver på en tematikk som kvinne- og likestillingsforskningen lenge har vært opptatt av. Nemlig at Norge er et kjønnsnormativt samfunn der antatt feminine eller kvinnelige egenskaper, erfaringer og kropper stigmatiseres.

En fremtredende kvalitet ved feministisk forskning og teori er at levd liv og praksis utgjør et vesentlig grunnlag for kunnskapsproduksjon og politisk handling. Jævla homo! viser oss at det faktisk eksisterer et bredt spekter av kjønnsmangfold. Det utfordrer den heteronormative tokjønnsmodellen, som tilsier at samfunnet kun består av heteroseksuelle menn og kvinner.

Mens svensk genusvetenskap lenge har integrert queer teori i undervisning og forskning, er det langt fra slik i Norge.

For eksempel, i episode to, «Femi», møter Gisle flere kjønnsskeive, eller genderqueers, som forteller om hvordan de definerer seg selv: «Heterofil mann. Født jente. Lesbisk. Trans». «Panromantisk, aseksuell transmann». «Ikkebinær transmann som er panfil og polyamorøs». Og ikke minst: «Heterofil kvinne. Forelsker meg i gutter. Forstår meg selv som kvinne … Det er litt kjedelig å være heterofil. Du går ikke gjennom en prosess. Du bare faller inn i normalen».

Kritiske perspektiver må inn i kjønnsforskningen

Skeiv identitetsforståelse og et kritisk blikk på heteronormativitet er i aller høyeste grad relevant tematikk for kjønnsforskningsfeltet. Likevel reflekteres det svært dårlig i kjønnsforskningen ved norske universiteter, der skeive perspektiver i forskning og undervisning er i en svært marginalisert posisjon, og mangler institusjonell forankring og synlighet.


Elisabeth Lund Engebretsen er universitetslektor ved Senter for Kjønnsforskning, UiO. Foto: Privat.

Når Jævla homo! demonstrerer et markant behov for mer kunnskap om seksualitet og kjønnsmangfold, så burde virkelig kjønnsforskningsfeltet kunne briljere.

Men mens svensk genusvetenskap lenge har integrert queer teori i undervisning og forskning, er det langt fra slik i Norge. Jeg fristes til å sammenligne situasjonen for queerforskningen med den som Magnus Michelsen beskriver så bra for funksjonshemmingsforskningen i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning: I stor grad utdefinert fra feltet.

Kjønnsforskningen forblir uberørt av de kritiske perspektivene queer- og funksjonshemmingsforskningen tilbyr.

Funksjonshemmings- og queer-perspektiver er viktige for den universitetsbaserte kjønnsforskningen. Å bygge allianser mellom ulike retninger innenfor det større kjønnsforskningsfeltet – som funksjonshemming/crip, queer, hvithetsstudier, dekolonialiseringsstudier for å nevne noen – tror jeg er særdeles viktig for feltets videre utvikling.

Jævla homo! viser oss levde liv som kompliserer en heteronormativ forståelse av kjønn. En feministisk orientert kjønnsforskning må, slik jeg har antydet her, berøres og endres – bedres, vil jeg si – av disse realitetene.

Tverrgående samarbeid for å styrke og utvikle kunnskap om viktige problemstillinger i samfunnet vårt, er en viktig strategi for å styrke den institusjonelle forankringen til feltet som helhet. Det handler om å styrke tilgangen på ressurser, enten det er studenter eller prosjektmidler, og å synliggjøre den unike kompetansen som kjønnsforskningsfeltet tross alt innehar.

Slik kan vi også bli flere som stiller opp med innspill og kritiske perspektiver neste gang hele Norge følger med på en dokumentarserie om kjønnsmangfold og seksualitet.

Les svar fra kjønnsforskere i Bergen: Skeive perspektiver er viktige i kjønnsforskningen


Les om Engebretsens forskning: Lever skjulte lesbeliv i fasade-ekteskap

Les også: Utmerkelse for bok om lesbiske kvinner i Kina