Homofile presses til åpenhet i mediene

Homofile presses til åpenhet i mediene

Homofile, lesbiske og skeive må bruke sitt eget privatliv som brekkstang for å få plass i mediene.

Mer om LHBTI
Mer om Media
Homofile, lesbiske og skeive føler at de må «by på seg selv», og fortelle om privalivet sitt for å slippe til i mediene, ifølge forsker. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)

«Hadde det vært opp til dem [mediene], så skulle de omtrent ha visst hvordan jeg har sex.» Slik beskriver «Jenny» ett av sine møter med journalister i Elisabeth Eides studie av homofile, lesbiske og skeives medieaktørers erfaringer med journalister og media.

– Det blir tidvis en dragkamp mellom sakskompleks og rettigheter på den ene siden, og det intime og private på den andre, sier Elisabeth Eide.

Eide, som er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har undersøkt hvordan norske samfunnsdebattanter fra det homofile/lesbiske/skeive miljøet opplever å bli definert av pressen, og hvordan de må tilpasse sine budskap for å nå frem.

– Det er en pardans der begge vil føre, som i andre journalist-kilde-relasjoner.

Privatisering av erfaringer

Eides artikkel, som er publisert i Norsk Medietidsskrift, er basert på seks dybdeintervjuer med åpent homofile, lesbiske eller skeive mennesker som har uttalt seg offentlig om temaer knyttet til seksuell legning de siste årene.

Intervjuene er gjort i forbindelse med et større forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, der Eide også har undersøkt medieerfaringene til folk med etnisk minoritetsbakgrunn og mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I likhet med disse gruppene opplever også homofile, lesbiske og skeive en ambivalens rundt det å måtte spille på sin minoritetsstatus for å være interessante for media. De opplever også press til å dele sitt privatliv.

– Minoritetsaktivistene vil lede journalisten inn i en politisk krav-sfære. Journalistene aksepterer dette delvis, men vil gjøre saken mer personlig, sier Eide.

Dette innebærer ofte at den som vil forsøke å nå gjennom med en sak, som vil sette dagsorden, ofte må «by på seg selv», og slippe journalistene inn i sine egne liv.

– Det blir en privatisering og intimisering av minoritetserfaringer.

Offerrollen selger

I møte med homofile, lesbiske og skeive er det særlig såkalte bekjennelseshistorier journalistene har vært på jakt etter. Et eksempel er «ut av skapet»-historier: hvordan det skjedde, foreldre og venners reaksjoner, «den ensomme kampen og overvinnelsen».

Denne typen fortellinger skaper ofte et dilemma for informantene. Det er både historier som de selv er opptatt av å komme vekk fra, samtidig som de ser at disse historiene kan være viktige for andre som er i lignende situasjoner. Et annet problem med bekjennelsesfortellingen er ifølge Eide at den fremhever kostnaden ved å være annerledes.

– Så lenge du er i offerrollen så blir du en annen i forhold til det heteronormative, sier Eide.


Elisabeth Eide (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Heternormativitet referer til forestillingen om at heteroseksualitet er det selvsagte og normale, mens andre seksualiteter er avvik fra normen.

– Noen mener det er legitimt å fremheve sårbarhet, på den andre siden blir denne sårbarheten, noe unormalt, en del av det unormale.

Det samme gjelder det en av Eides kilder kaller for «smertens språk», historier om selvmord, og om dødsfall som følge av AIDS. Dette er historier som spiller opp til det som «selger» i pressen, men som også understreker offerrollen.

Les mer: Lengsel etter normalitet
Filtvang

– Du gir bort noe av livet ditt

Mens kildene i Eides undersøkelse er kritiske til de fortellingene journalister gjerne vil gjøre dem til en del av, opplever de også at det er nødvendig å spille på lag med pressen for å komme på trykk.

Deres motstand kommer i stedet til uttrykk gjennom klare grenser for hva de vil snakke om, en viss pedagogisk holdning til pressen, og gjennom bevisste mediestrategier.

På den ene siden vet de hva de skal si for å komme på trykk. Å være privat, å appellere til følelser og til de dominerende rammefortellingene er effektive verktøy.

Samtidig vet de at denne typen dekning har en prislapp, både for dem selv og for det budskapet de vil fremme. «Det man ikke tenker på, det er at når du gir noe til pressen, så har du gitt bort noe av livet ditt, […]», sier Geir «det ligger der for alltid».

– Jeg har av og til pleid å snu på en gammel feministisk doktrine: «det private er politisk», sier Eide.

– Den ble formulert for å synliggjøre at saker som vold i hjemmet og voldtekt ikke var en privatsak. Men i dag ser man at denne typen intimitet kan gjøre noe politisk veldig upolitisk.

Stadig større mangfold

Idealet om personfokusering ligger dypt rotfestet i journalistikken som fag, og det gjelder ikke bare i dekningen av minoritetsspørsmål.

– Det er jo noe du ser over alt – mediene har en intimiserende hang, ifølge Eide.

– Det handler om en allmenn sensasjonstrang, men også om at man tror at publikum må ha en personlig lidelseshistorie for å forstå kravene som stilles.

Eide gjorde sine intervjuer i 2009 og 2010, og hun understreker at det ser ut som om hendelser de siste årene har bidratt til et større mangfold og en større alminneliggjøring av homofile historier og erfaringer.

– Bare siden materialet til denne artikkelen ble samlet inn, har det blitt et større mangfold når det gjelder seksuelle minoriteter, mye større variasjon, men det mer konstante er medienes hang til å essensialisere og intimisere, sier Eide.

– Men utviklingen går sin gang. Det kan jo være en optimistisk punch line. Alminneliggjøringen og mangfoldiggjøringen går sin gang.