Surrogati: Den umulige drømmen om en fairtrade-baby

Surrogati: Den umulige drømmen om en fairtrade-baby

Når vestlige par får sine etterlengtede barn, sitter indiske surogatmødre igjen med en følelse av at de har gitt mer enn de har fått. Surrogati kan aldri bli en vinn-vinn-situasjon, mener antropolog Kristin Engh Førde.
Transnasjonal surrogati er grunnleggende ulikestilt, viser en ny doktorgradsavhandling. Kristin Engh Førde har forsket på surrogati i India, før det ble forbudt for utenlandske. Illustrasjonsfoto: Philippe Put/Flickr.

«Kan vi virkelig gjøre dette, kan vi forsvare det?» spør det fortvilede paret inne på hotellrommet i Mumbai.

De har gjort masse research før de kom til India, men er ikke overbeviste om at det går an å finne en etisk forsvarlig måte å gjøre surrogati på.

– Da jeg intervjuet dem, dirra det i rommet, sier Kristin Engh Førde.

– Det sto så mye på spill. De fryktet at de måtte velge mellom to ekstremt sterke former for begjær. Mellom å være de folka de har lyst til å være, og som hele deres sosiale univers forutsetter at de er – eller å få dette barnet som de ønsker seg så veldig.

Men paret som innleder kapittel fire i Førdes doktorgradsavhandling om surrogati i India, er atypisk for utvalget av foreldre hun har intervjuet.

– Siste gang jeg snakket med dem var deres konklusjon at dette ikke er etisk forsvarlig, forteller antropologen.  

Resten av foreldrene når motsatt konklusjon. Etter etiske overveielser lander de på at dette er en vinn-vinn-situasjon for dem og den indiske kvinnen som skal føde barn for dem. De mener de har styrt unna dårlige aktører og funnet etisk ansvarlige klinikker.

Et av funnene til Førde er nettopp dette: Som privilegert har du også privilegiet til å definere verden sånn den ser ut fra ditt ståsted. Med god støtte fra måten surrogati i India har vært organisert på, er det fullt mulig å se utvekslingen som en ren vinn-vinn-situasjon.

Et annet av funnene til Førde er imidlertid at det ikke er mulig å komme unna at surrogati i India er et svært ulikestilt opplegg, som gir svært ulikestilte resultater for de involverte. De vestlige foreldrene får med seg et barn hjem. Den indiske kvinnen som har født barnet deres, tjener en sum penger som ikke er nok til å løfte henne ut av fattigdom. Kvinnene sitter gjerne igjen med en følelse av tap: de har gitt noen en svært stor gave, men ikke på langt nær fått igjen noe tilsvarende.

Bare må ha barn  

Indias stortid som surrogatidestinasjon var over i 2015, da en ny lov forbød surrogati for utlendinger. Da Førde gjorde feltarbeid i 2012 og 2013 var dette fortsatt stedet å dra. I byen Mumbai lå klinikkene som de skandinaviske kundene foretrakk.

 Det er viktigere for dem å få barn enn å ha en partner.

Kvinner i Indias surrogati-industri har blitt forsket en del på. De vordende foreldrene er det derimot færre som har tatt for seg. Førde har snakket med 32 av dem – syv heterofile par, syv homofile par, to menn hvis partnere ikke var tilgjengelige for intervju og to menn som fikk barn alene.

Og barn, det bare må de ha.

– Jeg snakker blant annet med enslige fedre som har fått barn alene. Det er viktigere for dem å få barn enn å ha en partner, forteller Førde.

– Det er ikke sånn at hvis du har et godt ekteskap, eller en god relasjon til nevøer og nieser, så trenger du ikke egne barn. Å ha et eget barn, en som er bare din, kan ikke erstattes av noe annet. Mange av dem jeg snakket med, mente livet blir fattigere uten.

Ville gjerne adoptert

En vanlig innvending i diskusjoner om surrogati er at det er bedre å adoptere. For de homofile mennene i materialet er ikke dette praktisk mulig. De heterofile parene har gjerne forsøkt, men av ulike årsaker ikke fått det til.

– Flertallet av dem jeg snakket med ville heller adoptert. Det hadde vært billigere, og innebåret mindre research, bekymring og kritikk.

Myten om at de som benytter surrogati er så opptatt av å videreføre egne gener at adopsjon ikke er et alternativ, finner ikke støtte i Førdes funn.

– Mange av dem virker mindre opptatt av å reprodusere sine gener enn folk flest, mener Førde.

– Det viktige er å ha et barn som er bare ditt. I motsetning til konstellasjoner der et homsepar og et lesbepar får barn sammen, eller et homsepar med en enslig kvinne. Da er de tre eller flere foreldre, det er ikke det de vil ha. Det er kjernefamilien de er ute etter.

Får ikke møte surrogatene

Før de bestemmer seg for å prøve surrogati, har de såkalte intenderte foreldrene jobbet seg gjennom det de fleste oppfatter som moralske dilemmaer. Ett par velger å ikke gjennomføre, resten konkluderer at dette er forsvarlig. Bra for dem, og bra for surrogaten, altså kvinnen som skal føde barnet for dem. 

– Hvordan unngår de å få med seg at surrogatene sitter igjen med ganske lite etter sin store innsats, slik din egen forskning også finner?

– Jeg brukte selv mange måneder på å få tilgang til hvordan surrogatene opplevde dette. Det kostet meg mye anstrengelser, begynner Førde.

– Dette er et av hovedfunnene mine. Hvem som får definere virkeligheten henger tett sammen med makt. Som privilegert har du også privilegiet til å oppfatte verden sånn den ser ut fra ditt ståsted som sannheten, mens andres sannheter forblir usynlige for deg.

Intimate distance har Førde kalt avhandlingen sin – intim avstand. En kvinne skal føde barn for deg, men du får ikke møte henne under graviditeten, og bare så vidt etter fødsel. Intimt, men med svært stor avstand.

En strukturell avstand mellom hvite vestlige privilegerte barnløse par/individer og ikke-hvite fattige indiske kvinner, ble dermed kraftig forsterket av måten klinikkene opererte på.

– Mange av de kommende foreldrene har også en forståelse av at surrogatene har det best hvis de ikke kommer for nær dem. De forestiller seg at å stupe inn i hennes liv ville være et overtramp, sier Førde.

– Dette er deres paradoksale prosjekt: å finne ut hva hun erfarer uten å snakke med henne.

For å holde en viss avstand er en forutsetning for at prosessen skal være legitim, ifølge de blivende foreldrene, og klinikkene.

– Men ikke ifølge surrogatene, understreker Førde.

– Jeg hørte aldri denne bekymringen fra dem. De opplevde heller at avstanden var en ulempe, den svekket deres forhandlingsposisjon.

Les mer: Surrogati utfordrer likestillingsbegrepet

Som å kjøpe rettferdig kaffe

Men hva med tilgjengelig forskning og ikke minst nyhetsrapportering om surrogati og utnytting av kvinner?

De blivende foreldrene hadde lagt mye arbeid i undersøkelser, kan Førde fortelle.

– Noen tenkte at forskning fra USA var overførbar til India. I USA står imidlertid surrogatene mye sterkere. Der er det blant annet gjerne surrogaten som velger hvem de ønsker å føde barn for, og det er til dels hyppig kontakt mellom surrogat og foreldre både før og etter fødsel, dersom surrogaten ønsker det.

– Mange endte med å tenke at de etiske problemene var knytta til interne indiske forhold mer enn til surrogati i seg selv.

En mann hadde sett en dokumentar fra Gujarat i India, i den perioden han og ektemannen vurderte surrogati i India. Han fortalte at han ble sjokkert og fikk mareritt, og tenkte at «sånne folk er ikke vi».

– Men så traff han noen som hadde vært på en klinikk i Mumbai, forteller Førde.

– Denne klinikken har markedsført seg som et etisk alternativ, og har retta seg spesifikt mot det skandinaviske markedet.

Klinikken var tilpasset ønskene fra de vestlige kundene, ifølge antropologen. Her visste de hvordan man måtte snakke og fremstille ting på en måte som ga gjenklang hos skandinaver, og hadde for eksempel ansatt en psykolog til surrogatene. Det likte foreldrene, men ifølge Førdes observasjoner var det ikke til nytte eller satt pris på av surrogatene.

– Det å nyttiggjøre seg samtaler med en psykolog er en kompetanse som er veldig sterkt knytta til en vestlig måte å tenke og leve livet på.

Men den vestlige tilpasningen fungerte, klinikken hadde masse skandinaviske kunder.

– Mange endte med å tenke at de etiske problemene var knytta til interne indiske forhold mer enn til surrogati i seg selv, eller til de globale relasjonene som legger til rette for det.

Førde sammenligner det med å kjøpe rettferdig kaffe.

– Vi er på jakt etter sånne måter å komme unna strukturell ulikhet på. Vi prøver alle å gjøre ting på mikronivå for å rette opp ting som er strukturert på makronivå.

– Noen hadde sett eller hørt grove beskrivelser av dårlige forhold og uetisk praksis, og reagert på det. Men de hadde en sterk tro på at det gikk an å lage etiske enklaver i et «skittent» marked. En del av deres etiske prosjekt var å styre unna de dårlige aktørene, og finne de som solgte etikk som del av pakka si.

Når desperasjon blir profitt

Vi kan ikke legge for mye ansvar på individer, mener Førde.

– Disse foreldrene møtes ofte med en banal moralisme, som tar for gitt at de er spesielt selvopptatte og skruppelløse folk. Det er de ikke, slår hun fast.

– De er mennesker som er marginalisert, i et samfunn som legger enormt stor vekt på viktigheten av å få barn.

– Det blir feil å forutsette at de som velger surrogati er moralsk mindre reflekterte, eller har mindre integritet enn oss andre. Problemet her er ikke individers svake moral, men dilemmaene som oppstår når folks følelser og innerste desperate ønsker blir profitt. Når markedet kommer inn på sånne områder av menneskelivet, blir moralsk integritet og vår evne til å gjøre vurderinger satt på ekstremt stor prøve, ifølge forskeren.

– Jeg opplever at folk bruker energien sin på å moralisere, framfor å lete etter årsaker og løsninger på det strukturelle planet. 

– Men er det ikke alle disse enkelthandlingene som til sammen blir grunnlaget for strukturene på makronivå?

– Dette berører jo en klassisk samfunnvitenskapelig diskusjon. Jeg tilhører tradisjonen som er opptatt av hvordan maktforhold strukturer våre valg og erfaringer. Vårt handlingsrom – både hvilke alternativer vi har for handling og hva slags repertoar vi har for å tenke om den verdenen vi lever i, er strukturert av sosiale relasjoner vi fødes inn i.

– Jeg mener ikke å frata individer fri vilje, men jeg tror ikke transnasjonal surrogati finnes fordi noen vestlige individer har svak moral.

Moralisering er ingen løsning

Det er ikke bare underpriviligerte som mangler innsikt i maktforhold som begrenser livene deres, mener Førde. Også de privilegerte har vanskelig for å se at deres erfaringer og muligheter er sterkt formet av strukturer de nyter godt av.

– Jeg dro jo også ned dit med privilegier. Jeg kan gjøre det feltarbeidet fordi jeg er en hvit vestlig dame med utdanning. Det var en intens innsikt å forstå at jeg ikke kan gjøre noe for å frasi meg min postkoloniale privilegerte posisjon som hvit. Det står skrevet i kroppen min, det er det jeg er.

– Men du har altså blitt klar over disse privilegiene?

– Det hjelper. Da kan du kompensere et stykke på vei. Foreldrene var også klar over at de er privilegerte. Men man kan ikke si fra seg privilegier som et individuelt valg, det lar seg ikke gjøre.

Moralismen som dominerer i debattene om for eksempel surrogati bringer oss ikke videre, mener Førde.

– Jeg opplever at folk bruker energien sin på å moralisere, framfor å lete etter årsaker og løsninger på det strukturelle planet. Det hjelper veldig lite å for eksempel fordømme de overarbeida naboene fordi de har au pair, og gratulere seg selv med at man ikke har det. Igjen: det blir å redusere fenomener som har sin årsak i global og kjønnet ulikhet til spørsmål om individers moralske karakter. Folks reproduktive marginalisering er også et dilemma vi må forholde oss til.

– Er det kanskje sånn at noen ikke kan få barn, og må akseptere det?

– Sånn er det, men hvem som skal ekskluderes fra reproduksjonen er et politisk spørsmål, og ikke lenger en «naturlig» konsekvens av biologisk variasjon, i den grad det noen gang har vært det. Samfunnet hjelper allerede folk som ikke kan få barn på egen hånd via reproduktiv teknologi og adopsjon. Per nå får infertile heterofile og lesbiske par hjelp, mens mannlige homofile par faller utenfor. Det er problematisk og må diskuteres.

Homofile menn stor del av markedet

I Førdes materiale er litt over halvparten av de intenderte foreldrene homofile menn.

Mens de heterofile parene hadde vært gjennom flere forsøk på å skaffe seg barn – IVF-behandling, forsøk på adopsjon – så var surrogati gjerne det første forsøket for de homofile mennene.

– For de heterofile kunne surrogati fremstå som en sørgelig endestasjon, de hadde prøvd alt og endte med noe som lå langt fra det de først så for seg. De homofile mennene hadde ikke prøvd alt og tapt hver gang, de hadde ikke historiene om skuffelse i bagasjen i samme grad, forteller Førde.

– For dem var det mer sånn «Oi, dette kan vi gjøre, endelig kan vi også få barn!»

Homofile menn representerte en stor del av gruppen som dro fra Skandinavia til India for surrogati frem til 2015.

– Det er begrensa hvor mange par som er infertile på grunn av kvinnen, og som dette dermed er løsningen for. Men det er mange homofile par som vil bli foreldre og det at kommersiell surrogati ble en tilgjengelig mulighet bidro også at barneønsket vokste fram, sier Førde.

Saken fortsetter under bildet.


Kristin Engh Førde mener det er noe poeng i å moralisere overfor barnløse par som oppsøker surrogati for å bli foreldre. Foto: Ida Irene Bergstrøm.

Surrogat, ikke mor

Avhandlingen baserer seg også på dybdeintervjuer med 27 surrogater.

Seks av kvinnene var i prosessen med surrogati, mens resten hadde gjort det for mellom fire uker og tre år siden. En stor andel av kvinnene vurderte å være surrogater igjen. Om lag halvparten av dem hadde også donert egg.

Hvilke ord man bruker om surrogater har vært omstridt i vestlige debatter. De indiske kvinnene virket ikke som de hadde sterke meninger om dette, ifølge Førde.

– Amerikanske surrogater har gjerne en policy på ordbruk, det hadde ikke de indiske. Det kan ha sammenheng med at deres erfaringer med surrogati var mindre artikulerte. Mange hadde knapt snakket om sin surrogatierfaring med noen før jeg intervjuet dem. De hadde i liten grad tatt språket i bruk for å rydde opp i erfaringene sine, slik vestlige surrogater ser ut til å gjøre.

Selv har forskeren valgt å bruke begrepet surrogat, og bevisst ikke brukt surrogatmor.

– Jeg syns det fungerer, fordi det holder åpent hva dette er for slags erfaring, og at den er varierende mellom individer og over tid. Surrogatmor låser erfaringen til noe som har veldig bestemte konnotasjoner i vår kultur, og som ikke fanger den komplekse og motsetningsfylte erfaringen de indiske kvinnene formidlet.  

Det var ikke det at surrogati ikke hadde noe med morskap å gjøre, men det handlet om noe helt annet enn det å gå gravid med og føde sine egne barn. I tillegg opplevde mange at måten de forsto sin egen relasjon til barnet endret seg gjennom de ulike fasene av prosessen.

Les mer: Surrogati lager hierarki mellom ulike typer morsroller

Desperasjon, klasse og patriarkat

Et ofte benyttet argument for surrogati er at dette er en vinn-vinn-situasjon. Et barnløst par får en baby. En kvinne, som her ofte fremstilles som selvstendig og i stand til å ta egne valg, velger å bære frem dette barnet mot en sum penger som løfter henne ut av fattigdom.

– Fortellingen om en autonom kvinne som bruker kroppen sin til hva hun vil og tjener penger på det, flyr ikke en meter i slummen i Mumbai, slår Førde ettertrykkelig fast.

– Historiene til disse kvinnene handler om desperasjon, som er produsert av klassesamfunnet og av patriarkatet i India. De er økonomisk og sosialt marginaliserte, det er det som er bakgrunnen for at de melder seg som surrogater.

Kvinnene Førde har snakket med er ikke bare fattige, de er gjerne fattige som har kommet litt ekstra skeivt ut. Noe har skåret seg – en form for sosialt fall, ofte knyttet til ekteskap. Mannen har dødd, de har måttet skille seg, eller mannen er ikke en dugandes forsørger.

– De er nødt til å skaffe penger til familien og har ekstremt lave forutsetninger for å få det til. De er uten utdanning og har lite erfaring på arbeidsmarkedet. Noen har en stor gjeld de trenger å betale, for eksempel en sykehusregning.

Å jobbe som hushjelp, som var alternativet for en del, ville bare være som en dråpe i havet.

– Mange føler at de må ta den sjansen som surrogati tilbyr. Og nettopp det er viktig for dem, å distansere seg fra valget. Dette var ikke noe de ville, de var nødt.

En medisinsk baby

For som de såkalt intenderte foreldrene, må også surrogatene jobbe med etiske dilemmaer. De må gjøre det moralsk akseptabelt for seg selv at de skal gå gravide med noen andres barn, og å gi bort barnet.

– Det lar seg ikke legitimere ved at man får penger for det, sier Førde.

– Snarere tvert i mot. De må distansere det fra prostitusjon, og fra det å gi fra seg barnet sitt.

Å være surrogat blir å være en god mor – de gjør dette fordi de er gode mødre til sine egne barn.

Surrogatenes metoder for å oppnå dette er kjent fra annen forskning. Relasjonen til svangerskapet og babyen må gjøres til noe annet enn det vanligvis er. Sentralt her sto måten barnet var unnfanget på. Barnet var en «medical baby».  

– Historien som lages om surrogatbarnet er at det er en baby laget utenfor deres egen kropp, av medisiner, som også ble næret av medisiner under svangerskapet, og som på et vis tilhørte det medisinske mer enn det tilhørte dem.

Og kvinnene er opptatt av å understreke at de ikke gjør det for pengenes skyld – de gjør det for sine egne barns skyld.

– Deres fortelling står ganske langt fra den neoliberale historien om reproduktive arbeidere i et globalt marked, sier Førde.

– De går langt i å omgjøre det til gaveøkonomi. Pengene er ikke endestasjonen, men et middel for å gjøre noe godt. Å være surrogat blir å være en god mor – de gjør dette fordi de er gode mødre til sine egne barn.

– Kvinnene framstiller seg ikke – og opplever seg nok heller ikke – som moderne frigjorte kvinner som gjør hva de vil med kroppen sin, men som desperate avmektige mødre som er villige til å ofre sin helse og respektabilitet for barna sine.

For omgivelsene må helst ikke få vite hva hun har gjort. Det er ikke aksept for surrogati i nærmiljøet, og for noen av dem som har blitt avslørt har det vært et hardt slag.

Pengene endrer ikke liv

Den ultimate knekken for vinn-vinn-argumentene er imidlertid at pengene kvinnene får for å være surrogater – rundt 30 000-35 000 norske kroner da Førde gjorde feltarbeid – ikke holder til så veldig mye. I hvert fall ikke til noe permanent løft ut av fattigdom.

– Det er kanskje det mest deprimerende av funnene mine, sier Førde.

Det er flere årsaker til at pengene ikke strekker til, forteller antropologen. For det første er det ikke så mye penger i utgangspunktet. Ønsker man for eksempel å kjøpe hus rekker ikke et surrogatsvangerskap til å kjøpe en bolig i Mumbai, selv ikke en veldig beskjeden en. Mange har i tillegg stor gjeld som skal betales. Det å håndtere en stor sum penger, og få den til å vare, er dessuten en ferdighet – som kanskje ikke er helt innenfor rekkevidde hvis man ikke kan lese og skrive, poengterer Førde.

Forskeren fikk særlig god kontakt med en av kvinnene som hun i avhandlingen kaller Lata. Fordi Lata kunne litt engelsk, kunne hun og Førde snakke sammen uten tolk. Det ga en annen kontakt enn med de øvrige intervjuede. Lata brukte pengene på å oppgradere huset sitt på 12 kvadratmeter. Hun la fliser på gulvet, kjøpte seg kjøleskap, satte inn vannklosett, og fikk et vindu. Med eggdonasjon fikk hun senere råd til å sette inn skylleknapp på vannklosettet.

– Hun var stolt av det. Barna mine lever bedre enn de gjorde før, sa hun. Og posisjonen i ekteskapet var bedre, forteller Førde.

Men hun hadde ikke penger til den egentlige planen, som var å investere i sosial mobilitet ved å sende barna sine på en bedre skole, der de kunne lære engelsk og bli kvalifisert for middelklassejobber.

– Hun kunne kanskje sendt et av dem på en slik skole i ett eller to år, i stedet for å pusse opp. Mer penger er det ikke.

Les mer: Altruisme eller business?

Drømmer om livslang relasjon med foreldrene

Førde møtte kvinner som sørget lenge over tapet av barnet de hadde gitt fra seg, men dette var ikke den vanligste erfaringen.

Mange beskrev en tapsfølelse som heller handlet om at de følte de hadde gitt noe stort, og fått mindre igjen.

– De hadde hjulpet et barn til livet med seg selv, de hadde gitt smerte, kjærlighet, omsorg, offer. Det var litt sånn «jeg har gjort henne til mor, så sitter jeg igjen og livet mitt har ikke forandra seg i det hele tatt.» Dette var tapet.

Til å begynne med hadde de gjerne gått inn i surrogatien som om det var «bare en jobb». Underveis i prosessen ble det de ga ofte omdefinert til en gave.

– De indiske kvinnene så ut til å forstå forholdet mellom penger og nære relasjoner annerledes enn de vestlige foreldrene. Det samme gjelder nære relasjoner mellom sosialt ulike folk. For de vestlige foreldrene, og kanskje særlig skandinaver opplevdes dette som veldig krevende og fullt av dilemmaer. Det var ubehagelig for foreldrene å skulle gå inn i relasjonen med en slags takknemlighetsgjeld, og ha en relasjon til noen som de kanskje har en uavklart moralsk forpliktelse overfor, sier Førde.

– Surrogatene drømte gjerne om en sånn udefinert forpliktelse, litt sånn «hvis alt går til helvete, så finnes det noen som kan redde meg. Sånn som jeg redda dem.» Det ville blitt opplevd som uhåndterbart for mange av foreldrene.

Latas drøm var å kunne forhandle kontrakten sin selv, og dermed forhandle inn et gaveelement. I stedet for å få en engangssum, ønsket hun at klientene skulle ta ansvar for utdanningen av hennes egne barn.

Regulering og bekjempe ulikheter

– Gitt det du finner, at surrogati ikke er en vinn-vinn-situasjon, men snarere er basert på, gjennomsyres av og reproduserer ulikestilte forhold – ser du for deg at det finnes måter å gjøre dette på som kunne gjort det litt mindre ulikestilt? Mindre utnytting, mer rettferdig?

– Jeg er usikker. Man måtte hatt som uttalt ambisjon at man skulle ta høyde for ulikheten, og ha som uttalt mål å kompensere for den, fremfor å forsterke den, begynner Førde.

– Ingenting av dette skjer i det globale surrogatimarkedet. Man erkjenner ikke rekkevidden av ulikheten som er nødvendig for at dette kan foregå. Det er den globale ulikheten som strukturerer verden, det gjelder også de som lager våre t-skjorter.

– Latas drøm om å forhandle kontrakten sin selv, kunne ikke det vært noe?

– Jo, jeg tror det å ha en direkte kontakt med dem du skal være surrogat for ville vært en fordel. Man burde også styrka surrogatenes posisjon på alle mulige måter. For eksempel ved å betale for egen lege, egen advokat, tolk som ikke var betalt av mellommann. Men dette ville også gjort det mindre attraktivt for mange intenderte foreldre. Fordi det ville kosta mye mer, men også fordi ulikheten, både den sosiale og den kulturelle, ville blitt mer påtrengende. Avstanden er nok en del av det tiltrekkende ved å velge India for noen.

Den transnasjonale surrogati-industrien i India ser ut til å være et avsluttet kapittel. Men Førde er ganske sikker på at nye lavkost-destinasjoner snart vil utmerke seg.

– Jeg har vanskelig for å se for meg at dette skulle bli en uproblematisk utveksling av respektive goder, når utgangspunktet er strukturell ulikhet. Samtidig syns jeg det er vanskelig å skulle bestemme at dette ikke skal være lovlig. Et globalt forbud er dessuten neppe realistisk. Det er det samme dilemmaet som i prostitusjonsdebatten. Og i debatten om au-pairer. 

Surrogatene, au-pairene, prostituerte. Billige t-skjorter og fair trade kaffe.

– Skal vi bare gi opp da?

– Jeg syns ikke det er lurt å la prinsippene stå og stange mot hverandre så intenst at man ikke får gjort noe for de kvinnene som står i dette. Kravet må være best mulig regulering, som kompenserer for ulikheten i den grad det lar seg gjøre, det er den foreløpige løsningen.

– Den virkelige løsningen er selvfølgelig å frigjøre verdens kvinner og bekjempe og utjevne ulikhet mellom folk.