Likestillingsidealer gjør muslimske kvinner mer religiøse

Likestillingsidealer gjør muslimske kvinner mer religiøse

I møte med idealer om likestilling som en særegen vestlig verdi, har muslimske innvandrerkvinner blitt mer religiøse, mener forsker.
Mer om Islam
Mer om Feminisme
Mer om Religion
Margaretha van Es har forsket på hvordan muslimske kvinner i Nederland og Norge organiserer seg.

Nederlandske og norske innvandrerkvinner er blitt mer bevisste på sin religiøse identitet. Fremstillingen av likestilling som en vestlig, kulturell verdi har bidratt til dette.

– Det finnes en god del litteratur om hvordan muslimske kvinner blir utsatt for stereotypier, men det finnes lite litteratur om hvordan kvinner med muslimsk bakgrunn representerer seg selv og hva slags bilde de har av seg selv som gruppe. Det interessante for meg var hvordan dynamikken mellom disse to fremstillingene – kvinnenes egen og samfunnets – fungerte sammen, forteller Margaretha van Es.

Hun disputerte i 2015 ved Universitetet i Oslo med en doktorgradsavhandling om muslimske kvinner i Norge og Nederland og deres møte med storsamfunnets fordommer. Hun har nylig gitt ut bok basert på avhandlingen.

Motreaksjon

Margaretha van Es har forsket på hvordan muslimske kvinner i Nederland og Norge organiserer seg, enten i religiøst funderte organisasjoner eller basert på deres identitet som innvandrer.


Margaretha van Es har forsket på hvordan muslimske kvinner organiserer seg. Foto: UiO

– På 1970-tallet organiserte kvinnene seg først og fremst basert på statusen som innvandrere. Nå, derimot, ser vi at kvinner i økende grad organiserer seg basert på religion, sier van Es.

– De jobber aktivt for å vise hvordan de føler seg frigjort gjennom Koranen og hadith, som betyr fortellinger om profeten Muhammad, hva han sa, gjorde eller stilltiende samtykket til. Når debatten vektlegger at de muslimske kvinnene er undertrykt under Islam, ser vi en motreaksjon fra dem. Dette fører til at kvinnene i større grad identifiserer seg som muslimer.

Les også: ‒ Norske myndigheter svikter muslimske kvinner

Greit å være muslimsk og nederlandsk

Forskeren har intervjuet kvinner med muslimsk bakgrunn i fjorten religiøse og sekulære organisasjoner i Norge og Nederland. Hun har også studert arkivdokumenter, avisartikler og stortingsmeldinger, og forteller at hun ser en klar sammenheng mellom hvordan kvinnene ser seg selv og måten storsamfunnet ser dem på. 

Den historiske utviklingen i spørsmålet om muslimske kvinners selvforståelse og samfunnets ideer om dem har likevel vært forskjellig i Norge og Nederland. 

– I Nederland var 11. september det store vendepunktet, mens Norge allerede på 1990-tallet hadde store debatter om Islam og likestilling, særlig knyttet til tvangsekteskap i den pakistanske minoritetskulturen, påpeker van Es.

– I Nederland vektla man frem til 2001 minoritetskvinners sosioøkonomiske posisjon, deres adgang til arbeidsmarkedet, diskriminering og tilgang til utdanning. Selv om man også diskuterte kultur på 1990-tallet, ble ikke kultur sett på som så viktig, sier van Es.

Oppmuntret muslimsk identitet

Hun forteller at 1990-tallet i Nederland var preget av håp og framtidsoptimisme på innvandrernes vegne.

– Gjennom å studere avisutklipp og annet arkivmateriale fant jeg en utbredt oppfatning av at en multikulturalistisk politikk med tiden ville jevne ut de sosiale og økonomiske problemene knyttet til innvandring. Dette innebar at de ulike religiøse gruppene i samfunnet skulle få endel selvråderett i religiøse og kulturelle spørsmål, mens staten i større grad skulle legge til rette for integrering i storsamfunnet gjennom for eksempel arbeidsmarkedstiltak og boligpolitikk, utdyper hun.

Faktisk oppmuntret staten kvinnenes muslimske identitet.

– Faktisk oppmuntret staten kvinnenes muslimske identitet. De mente at det var relativt uproblematisk å forene en religiøs identitet, som den muslimske, med en nederlandsk nasjonal identitet. Å ha en sterk tyrkisk eller marokkansk identitet, i tillegg til sitt nederlandske statsborgerskap, ble imidlertid ansett som mye mer problematisk. 

Likestilling som kultur

Innvandringsoptimismen i Nederland endret seg etter terrorangrepene mot USA i 2001. I årene etter 11. september gjorde politikere og samfunnsdebattanter som Pim Fortuyn og Ayaan Hirsi Ali seg bemerket med kritikk, ikke bare av Islam, men også av multikulturalismen som samfunnssystem.

– Debatten begynte nå å dreie seg mer om temaer som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og hvordan muslimske kvinner måtte komme seg ut av hjemmet og delta i samfunnet, forteller van Es.

– Paradoksalt nok var ikke alle Islam-kritikerne så veldig interessert i kvinnene de snakket om. Det er typisk for høyrepopulister at de isteden fokuserer på likestilling som en nederlandsk, kulturell verdi.


Stine Helena Bang Svendsen er førsteamanuensis ved NTNU og kjønnsforsker. Foto: Ida Irene Bergstrøm

Hun peker på at høyrepopulist og leder for Frihetspartiet Geert Wilders for eksempel ikke engang har forsøkt å late som om han er opptatt av å hjelpe muslimske kvinner, men isteden gjør det klart at han er opptatt av å beskytte det han ser på som nederlandske verdier. 

Stine Helena Bang Svendsen, førsteamanuensis ved lærerutdanningen ved NTNU og kjønnsforsker, sier at multikulturalismen i Norge fortsatt gjør seg gjeldende i norsk politikk og lovverk.

– I offentligheten har multikulturalismen blitt erklært død ved en rekke tilfeller, men den nekter jo å forbli det allikevel. Du kan heller si at multikulturalismen er et spøkelse som hjemsøker den norske offentlige debatten, fordi den minner om det faktum at «de andres» kultur ikke kan assimileres bort uten forferdelige konsekvenser.

Les også: Kjempar om det muslimske kvinneidealet

 

Kvinnefrigjøring vektlagt fra starten

Forskningen til van Es viser at likestillingsspørsmålet var viktig i Norge allerede da de første pakistanske innvandrerne kom til landet på 1970-tallet. I stortingsmeldinger fra den samme perioden var man opptatt av hvordan gjestearbeiderne, som de ble kalt på den tiden, hadde med seg konene sine og at disse også trengte et tilbud. 

De norske debattene om omskjæring og tvangsekteskap fremstår som skoleeksempler på hvordan muslimers seksualitet fremstilles orientalistisk og eksotiserende.

Hun peker på at kritikken av multikulturalismen i Norge kom allerede på 1990-tallet.

– Da ble barna til den første generasjonen innvandrere voksne, og kulturelle praksiser som æreskultur og tvangsekteskap tydeligere. Avisartiklene jeg har analysert viser en sensasjonspreget debatt hvor norske journalister ikke hadde den samme kulturelle sensitiviteten som vi ser i dag. 

Hun hevder at debatten likevel viser at man vektla kvinnefrigjøring og likestilling helt fra begynnelsen.

– Dette illustrerer at i Norge er disse spørsmålene tett knyttet til nasjonal identitet. Slik sett har debatten i Norge vært mer ensidig når det kommer til minoritetskvinner. I Nederland har man vært mer opptatt av andre aspekter ved kvinnenes identitet, i tillegg til kjønn.

Likhetstegn mellom kultur og politikk

Stine Helena Bang Svendsen påpeker at man må se debatten om multikulturalismen i Norge i sammenheng med den nasjonale uviljen mot å forholde seg til norsk rasisme.

– I politikken kan vi si at multikulturalismen har et begrenset, men likevel betydningsfullt albuerom overfor nasjonale minoriteter og urfolk. Samtidig spiller den utbredte fornektelsen av rasisme i det norske samfunnet en rolle her, mener hun.

– De norske debattene om omskjæring og tvangsekteskap fremstår som skoleeksempler på hvordan muslimers seksualitet fremstilles orientalistisk og eksotiserende. Likevel har denne forståelsen av debatten hatt lite gjennomslagskraft i norsk offentlighet. Årsaken til dette er ikke at kunnskapen om rasisme er lite tilgjengelig i Norge, men at uviljen mot å ta den innover seg er veldig sterk.

Når en type politikk blir oppfattet som en del av en spesifikk kultur, slik tilfellet er når man setter likhetstegn mellom Norge og likestilling, er det ifølge Svendsen fordi politikken har oppnådd status som relativt ukontroversiell.

– Den norske statsfeminismen og likestillingspolitikken er et eksempel på en politikk der hovedlinjene ikke lenger er spesielt kontroversielle. Dette gjør at politikken kan tolkes som en egenskap ved det norske samfunnet som helhet, sier hun.

– For feminister er imidlertid en slik forståelse av likestilling som kultur problematisk. Den framstiller det norske samfunnet som allerede likestilt, på tross av det faktum at det slett ikke er det. I et antirasistisk perspektiv er en slik forståelse av likestilling som kultur problematisk fordi den framstiller verdier som finnes i mange land og kulturer som spesielt for en hvit norsk kultur.

Les også: Muslimen som den ulikestilte andre

Flere islamske feminister

I debatten antas det i dag ofte at likestilling og frigjøring er noe som kommer ved å tilpasse seg lokale verdier. van Es påpeker imidlertid at dette er veldig problematisk, fordi det likestiller nasjonal tilhørighet med muligheten for å være et likestilt og fritt individ.

På 1970-tallet handlet undertrykkelse om ting som ble gjort mot kvinnen.

– Vi overser altfor ofte at denne debatten påvirker muslimske kvinners likestillingsprosess, og dette er ikke nødvendigvis positivt.  Polariseringen gjør at det blir vanskeligere å snakke om problemer internt i minoritetsmiljøer i frykt for ytterligere stigmatisering. Derfor er det viktig å snakke om likestillingsproblemer i en antirasistisk kontekst. 

I boka har van Es fokusert både på sekulære og religiøse kvinner. I Norge intervjuet hun kvinner fra blant annet MiRA-senteret og Muslimsk Studentersamfunn. 

Undertrykkelse som stempel

–  Jeg har også sett på arkivmaterialet organisasjonene selv har tatt vare på. Organisasjonenes brosjyrer og medlemsblader er med på å fortelle hvordan disse kvinnene ser seg selv: For eksempel om de arrangerer kurs om likestilling og kvinnefrigjøring, eller om de heller fokuserer på jobbsøkerkurs.

Begrepet «undertrykt» har i følge van Es også endret seg.

– På 1970-tallet handlet undertrykkelse om ting som ble gjort mot kvinnen. Nå er undertrykkelse blitt et slags stempel man kan bruke for å skille mellom de som kvalifiserer som rettmessige borgere, og de som ikke gjør det, sier van Es. 

Muslimske kvinner som definerer seg som feminister er det imidlertid blitt flere av. 

– På 1980-tallet var mange muslimske kvinner, særlig nederlandske konvertitter, opptatt av å påpeke at de var opptatt av likhet, men ikke nødvendigvis likestilling. Kvinner og menn var like mye verdt, men oppfylte forskjellige roller i samfunnet. I senere tid har imidlertid mange unge, muslimske kvinner begynt å identifisere seg som muslimske feminister, og bruker Koranen og hadith aktivt for å argumentere for mer likestilling. Dette markerer et historisk skille i hvordan disse kvinnene ser på forholdet mellom feminisme og Islam.

Se også: Samfunnsdebattant Sofia N. Srour forteller om sitt forhold til Islam og feminisme i podkasten Kjønnsavdelingen