Opp med døren – inn med kjønn

Opp med døren – inn med kjønn

Ved å banke på dører og be forskere tenke nytt, har PRIOs gender-gruppe klart å lirke kjønnsperspektivet inn i en verden av menn. Det startet med én kvinnelig psykologistudent.
Forskerne Torunn L. Tryggestad, Helga Hernes og Inger Skjelsbæk har jobbet på flere fronter for å integrere kjønnsperspektiver i forskningen. Her under lanseringen av Nordic Women Mediators Network i november 2015.
På den globale agendaen var krig og fred i all hovedsak noe som angikk menn. I hvert fall frem til 1995, og FNs fjerde kvinnekonferanse (Beijing) om hvordan likestilling skulle innarbeides i all politikk og planlegging. Tolv tiltaksområder ble beskrevet, og det ene var «Kvinner og væpnet konflikt». Kvinner skal delta i fredsforhandlinger, het det. Kvinner som lever i konfliktsituasjoner skal beskyttes. 

- Et frø ble sådd i Beijing, sier Inger Skjelsbæk.

Samme år som kvinnekonferansen fant sted, kom hun til Institutt for fredsforskning (PRIO) som hovedfagsstudent i psykologi. Instituttet ble i sin tid (1959) opprettet av blant andre Ingrid Eide og Mari Holmboe Ruge, forskere med forgreninger til kvinne- og fredsbevegelsen. Men kjønnsperspektivene hadde siden forsvunnet fra PRIO, ifølge Skjelsbæk.

Psykologistudenten var interessert i hvordan kjønn konstrueres, og lurte på:

- Er det forskjell på menn og kvinner når det gjelder krig og fred? Er kvinner fredeligere?

Skjelsbæk tror ikke det er iboende forskjeller som gjør at kvinner er mer fredelige enn menn, men mener det vesentlige er at menn og kvinner har ulike erfaringer med seg inn i for eksempel fredsprosesser.

Tema for oppgaven hennes ble kvinner og krigserfaringer, og da hun var ferdig, hadde UD kontaktet PRIO med et ønske om å initiere forskning om kjønn og konflikt. Skjelsbæk ble en naturlig del av det videre arbeidet, og første bidrag var til opplæring om kjønnstematikk i FN-systemet. Instituttet fortsatte å følge opp. Skjelsbæk fikk midler til en doktorgrad om kvinners erfaringer etter krigen på Balkan. Hun følte hele tiden støtte fra ledelsen ved PRIO, kjønnsaspekter ved krig og konflikt var noe de skulle drive med. Men selv var hun usikker.

- På slutten av 1990-tallet var dette så marginalt. Å holde på med det føltes litt som å begå akademisk selvmord.

Opplevelsen av å være ensom svale på feltet kjønn og krig/fred, fikk også praktiske konsekvenser for Skjelsbæk.

- Alle e-poster, brev, rapporter – alt som handlet om kvinner – havnet i min posthylle. 

Snøballen ruller

På slutten av 1990-tallet kom hun i kontakt med Torunn L. Tryggestad, på den tiden forsker ved NUPI. De innså at de delte interessen for kjønnsperspektiver i væpnet konflikt.

- Jeg var i økende grad interessert i tematikken, men jeg jobbet med helt andre ting og hadde litt problemer med å få gjennomslag for at dette var interessant, forteller Tryggestad.

De to ble enige om å søke støtte fra Forskningsrådet til en seminarserie. Søknaden ble innvilget, og i 1998 inviterte Skjelsbæk og Tryggestad internasjonale akademikere på feltet til diskusjoner om ulike temaer. Snøballen rullet. 

For første gang i FNs historie tok Sikkerhetsrådet stilling til spørsmål knyttet til kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt.

I 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Her ble det slått fast at kvinner skal delta i fredsprosesser, seksuell vold skal stanses og overgriperne straffes, og at FNs fredsbevarende arbeid skal ha et kjønnsperspektiv.

For første gang i FNs historie tok Sikkerhetsrådet stilling til spørsmål knyttet til kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt.

I Norge ble resolusjonen raskt fulgt opp gjennom støtte til FNs arbeid, men regjeringen begynte også å tenke på egne tiltak.


Kvinner i Nord-Darfur diskuterer FN-resolusjon 1325 under en workshop i 2012 i regi av UNAMID (felles fredsoperasjon mellom FN og Den Afrikanske Unionen). Foto: UNAMID/Flickr

Ved PRIO så ledelsen omsider sitt snitt til å utvide kjønnskompetansen ved instituttet. Helga Hernes, statsviter, kvinneforsker, politiker og diplomat, var nylig pensjonert fra utenrikstjenesten da Skjelsbæk kontaktet henne i 2005 og ba henne komme til PRIO.

Tryggestad ble også lokket over fra NUPI, og sammen med Hernes tok hun fatt på en ny oppgave: UD ønsket seg en handlingsplan om Women, Peace and Security. Og det hastet.

Fra desember 2005 til lansering 8. mars 2006 samlet Tryggestad tråder og erfaringer til skrift, mens Hernes trakk i tråder hos myndigheter, godt hjulpet av UDs egen kapasitet, som håndterte innspill fra departementet.

- Jeg gikk til Forsvarsministeren, jeg gikk til Justisministeren… Sånne ting kunne jeg gjøre fordi jeg hadde vært både diplomat og statssekretær, sier Hernes.

Dermed kom innspillene raskt, og handlingsplanen, den første i verden av noe omfang, ble en suksess.

- Jeg synes vi kom meget godt ut! Sverige var på telefonen, Storbritannia var på telefonen, Nederland… plutselig ble interessen stor, forteller Hernes.

Les også: Ti år med kvinneresolusjon

Les også: Med kroppen som våpen

Banket på dører

Internt på PRIO utfordret trioen, populært kalt Gender-gruppen, sine kollegaer.

- Vi pekte oss ut forskere vi syntes drev med interessante ting, også banket vi på døren og spurte: Hvis du skulle anvende et kjønnsperspektiv på det du jobber med, hva ville det vært? forteller Skjelsbæk.

Forskerstørrelser som Henrik Syse tok utfordringen på strak arm og holdt foredrag om etikk og kjønn.

Wenche Iren Hauge forsket på demobilisering av soldater i Guatemala. Hun dro tilbake og intervjuet kvinnelige soldater spesifikt. Det ga helt nye perspektiver.

Ved å inkludere kjønnsperspektiver i mineforskning, viste forsker Hilde Wallacher hvordan kvinner ofte kan være til særlig stor hjelp under mineleting, ettersom de beveger seg over større områder enn menn i det daglige arbeidet.

Og minerydderteam med bare kvinner fungerer bedre enn team med bare menn. Kvinneteam har nesten ingen ulykker, de er mer forsiktige. Ansettelsen av kvinner til denne type arbeid får også store ringvirkninger for lokalmiljøene, ettersom kvinnene, i større grad enn menn, sprøyter pengene inn i lokalsamfunnet igjen.

Vil avmytifisere

– Forskere – som andre – kan vel ha en tendens til å stå litt fast og gjøre ting på samme måte som de alltid har gjort. Ved å diskutere med andre, får man nye ideer, sier Tryggestad.

– Det var jo også snakk om folk som jobbet med relevante problemstillinger: Helse i Afrika, for eksempel. Det var lett for dem å se at disse perspektivene var relevante, fortsetter Hernes.

Tryggestad forteller at mange har blitt overrasket over at de selv ikke har tenkt på kjønnsperspektivet, at det ofte virker så opplagt.

– Det har jeg også tenkt mange ganger – hvorfor er det ikke mer forskning på dette? Det er så oppe i dagen! Det er nyttig, du får en helt ny type kunnskap ved å etterspørre kvinners erfaring.

Skjelsbæk er opptatt av å avmystifisere dette med kjønnsperspektiver.

- Mange er redde for ikke å være politisk korrekte når de snakker om kjønn, særlig i et globalt perspektiv. Derfor er det viktig å gjøre det praktisk, i stedet for dogmatisk.


Minerydder Ruot Sreyla på jobb i Kambodsja. PRIOs forskning viser at kvinnelige mineryddererteam er de mest velfungerende.  (Foto: Maria Frio/UNDP/Flickr)

- Mange er redde for ikke å være politisk korrekte når de snakker om kjønn, særlig i et globalt perspektiv. Derfor er det viktig å gjøre det praktisk, i stedet for dogmatisk.

Hun sier det har vært nyttig å jobbe med temaet i instituttsektoren.

- I instituttsektoren må du gjøre alt håndgripelig. Vi har tung teoretisk bagasje, men jobber både opp mot akademia og oppdragsgivere. Vi møter brukeren av kunnskap i veldig mange sammenhenger, og det er en god skole å gå.

Sliten av søknader

Samtidig har sektoren sine utfordringer. Til tross for suksessen med handlingsplanen, fikk Gender-gruppen ved PRIO ingen langvarig finansiering. Det fantes ingen store  programmer som passet med deres forskning. De måtte søke nye midler år for år, og Tryggestad forteller at det var frustrerende. 

- Vi har måttet bruke veldig mye tid på å skrive søknader. Og vi har ikke hatt roen på det. Jeg har for egen del bare kalkulert med at det har vært langsiktig.

Og midlene fortsatte tross alt å komme, selv om Tryggestad minnes en telefonsamtale til en programansvarlig ved Forskningsrådet, der hun la frem deres ønske om å søke midler i kjønnsforskningsprogrammet.

- Vi fikk til svar at – ja, vi er åpne for alle søknader, men jeg vil råde deg til å lese hvordan programmet er beskrevet. Det jeg opplevde at ble sagt mellom linjene, var at det ikke var noen vits i at vi søkte. 

Ifølge Skjelsbæk var det dengang liten åpning for globale perspektiver på kjønn i Forskningsrådets portefølje.

- Jeg synes det er pussig at det ikke har vært noen langsiktige finansieringsmekanismer som har løftet frem globale likestillingsutfordringer. UD har sikkert ikke gitt nok påtrykk og penger, samtidig har nok en del av kjønn- og kvinneforskningsmiljøene blitt veldig nordiske eller norske. Vi har vært litt hjemløse. Det tror jeg er i ferd med å endre seg.

For Skjelsbæk var usikkerheten grunnen til at hun nå har sitt hovedvirke ved Psykologisk institutt, UiO, ikke ved PRIO.

- Du blir veldig sliten av å måtte søke penger hvert år. Det er et strukturelt problem.

Farlig engasjement

Først i 2015 fikk PRIOs Gender-gruppe en større pott, med prosjektmidler for fire år (FRIPRO). Nå har instituttet åtte store prosjekter der kjønnsperspektivet er helt sentralt. Og globalt har interessen eksplodert, ifølge Tryggestad. Særlig for temaet Skjelsbæk startet med for snart 20 år siden: seksualisert vold under væpnete konflikter.

Selv har Tryggestad nylig holdt kurs for FNs fredsforhandlere, for å forsøke å få dem til å ta FN-resolusjon 1325 ut i felten. Men det er fortsatt en lang vei å gå. Mange kvinner bidrar fremdeles i politiske prosesser med livet som innsats.  

- Det er ekstremt mye trusler og vold mot kvinner som engasjerer seg politisk.

- Det er ekstremt mye trusler og vold mot kvinner som engasjerer seg politisk. Det har vært mye fokus på å hjelpe kvinner som har blitt utsatt for vold eller voldtekt, og det har vært mye fokus på å mektiggjøre kvinner. Men for å komme videre må vi se på den sterke koblingen som finnes her, sier Tryggestad.

- Hvis du ikke styrker kvinners stilling i samfunnet og respekten for kvinner, vil du heller ikke kunne forebygge vold mot kvinner. Bekjemper du ikke vold mot kvinner, vil du heller ikke lykkes med å myndiggjøre kvinner og aktivisere dem i politikken.

Les også: Kvinnelige soldater: Fredsbevarende engler eller like tøffe som gutta?

Les også: Pangstart med begrensninger