Dårligere vern for kvinner med ny diskrimineringslov

Dårligere vern for kvinner med ny diskrimineringslov

Regjeringens forslag til ny felles diskrimineringslov innebærer en svekkelse av kvinners vern mot diskriminering og en helt ny retning i arbeidet for likestilling, mener forsker.
Jurist og forsker Vibeke Blaker Strand mener både den rødgrønne regjeringens forenkling av likestillingsloven i 2013 og nåværende regjerings forslag til felles diskrimineringslov svekker særlig kvinners vern mot diskriminering.

‒ Med en felles lov forsvinner nyansene, og det vil særlig gå ut over kvinners vern mot diskriminering.

Det sier Vibeke Blaker Strand, førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.

22. januar går høringsfristen ut for regjeringens forslag til ny felles likestillings- og diskrimineringslov. Loven skal erstatte dagens fire diskrimineringslover: likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering. 

Målet er at loven skal bli mer tilgjengelig og lettere å bruke, og dermed et mer effektivt redskap mot diskriminering. Men det motsatte kan bli tilfelle for kvinner, sier Strand, som har forsket på dagens likestillingslov.

‒ Likestillingsloven er i en særstilling. Det er noe strukturelt som angår alle, for alle har et kjønn. De andre diskrimineringslovene omhandler minoriteter. De er ikke mindre viktige av den grunn, men derfor klarer man ikke nødvendigvis å samle de ulike behovene i en felles lov, sier Strand.

Hun er både kritisk til de forenklingene som den rødgrønne regjeringen foretok i 2013, og til den blåblå regjeringens forslag til ny og samlet likestillings- og diskrimineringslov.

Loven må ha et visst presisjonsnivå for at for eksempel arbeidsgiver eller en kvinne som mener hun har opplevd diskriminering, kan skjønne hva som er tillatt og ikke.

Dårligere vern for gravide

Norge fikk for første gang en likestillingslov i 1978. I 2013 foretok så den rødgrønne regjeringen en rekke språklige og lovtekniske endringer i loven, for å gi likere struktur og språkdrakt til de fire ulike diskrimineringslovene.

Denne forenklingen av likestillingsloven har gjort lovteksten for vag på enkelte områder, ifølge Strand. Hun har sammenlignet dagens lov med lovteksten fra 1978. Hun fant at forenklingen særlig har gått ut over vernet mot diskriminering i arbeidslivet, og mot diskriminering i forbindelse med graviditet, fødselspermisjon og adopsjon.

Det er for eksempel ulovlig å nekte noen en jobb fordi de er gravide.

Tidligere sto det eksplisitt i lovteksten at handlinger som «setter en kvinne i en dårligere stilling enn hun ellers ville ha vært på grunn av graviditet eller fødsel, eller setter en kvinne eller en mann i en dårligere stilling enn vedkommende ellers ville ha vært på grunn av utnyttelse av permisjonsrettigheter som er forbeholdt mor eller far» regnes som «direkte forskjellsbehandling».

Etter forenklingen i 2013 forsvant denne formuleringen. Departementet presiserte at endringen ikke skulle få betydning for hvordan loven håndheves, men Strand mener likevel at endringen er problematisk.

‒ Loven må ha et visst presisjonsnivå for at for eksempel arbeidsgiver eller en kvinne som mener hun har opplevd diskriminering, kan skjønne hva som er tillatt og ikke. Du skal slippe å måtte grave deg tilbake til forarbeidene til loven for å finne ut at det er ulovlig å forskjellsbehandle deg om du er gravid, sier hun.

Ifølge en undersøkelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet har over 50 prosent av norske kvinner opplevd diskriminering i forbindelse med graviditet og foreldrepermisjon.

Fritt frem for forskjellsbehandling

Forenklingen fra 2013 har ført til at det virker enklere å gjøre unntak fra loven, mener Strand.

Tidligere skilte loven mellom direkte og indirekte forskjellsbehandling: Det var etter loven kun mulig med unntak for indirekte forskjellsbehandling. Direkte forskjellsbehandling var bare  tillatt i helt særlige tilfeller. I dagens lov heter det at «lovlig forskjellsbehandling» er tillatt hvis forskjellsbehandlingen er rimelig, nødvendig og har et saklig formål.

‒ Slik loven er formulert nå, ser det ut som det nesten er fritt fram å forskjellsbehandle, både direkte og indirekte: Bare du selv mener du har en god grunn, så er det greit, sier Strand.

Hun understreker at det må være lov å forskjellsbehandle i enkelte tilfeller. For eksempel kan en kvinne være bedre egnet enn en mann til å jobbe i damegarderoben i en svømmehall.

‒ Men  du må ha en god begrunnelse. Paragrafen «lovlig forskjellsbehandling» burde heller hete «unntak fra loven», altså at man sier klart at forskjellsbehandling er forbudt, men at det fins unntak, sier Strand.

Strand vari utgangspunktet positiv til å få en felles diskrimineringslov, men ble mer skeptisk etter å ha sett nærmere på hva forenklingen av likestillingsloven medførte. Hun understreker at det foreløpig ikke finnes tall som tyder på at forenklingene i likestillingsloven har ført til færre saker om kjønnsdiskriminering.

‒ Men jeg er bekymret for at en lov som er for vag til at man kan skjønne hva den går ut på, vil føre til svakere beskyttelse fordi lovens ordlyd gir et svakere vern enn den gamle loven gjorde, sier Strand.

I den blåblå regjeringens lovforslag er imidlertid noen av presiseringene Strand har etterlyst forsøkt ivaretatt. Paragrafen som omtaler såkalt lovlig forskjellsbehandling er utdypet, og en egen påfølgende paragraf spesifiserer regler for forskjellsbehandling på grunn av «graviditet, fødsel, amming og permisjon i forbindelse med fødsel og adopsjon».

Slik loven er formulert nå, ser det ut som det nesten er fritt fram å forskjellsbehandle, både direkte og indirekte: Bare du selv mener du har en god grunn, så er det greit.

Bedre med felles lov enn flere lover?

Hege Brækhus er professor ved det juridiske fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og satt i utvalget som utredet felles diskrimineringslov på oppdrag fra den rødgrønne regjeringen. Det er denne utredningen det nye lovforslaget bygger på. Hun sier det ikke er automatikk i at en felles lov vil føre til forenkling.

‒ Det er fullt mulig å ta inn enkeltbestemmelser for særområder. For eksempel når det gjelder funksjonshemmede er det en hel rekke særbestemmelser som kommer til å stå i loven, det er mulig å gjøre det også på andre områder, sier Brækhus.

En felles lov vil også styrke vernet for dem som diskrimineres på grunnlag av flere forhold, påpeker hun.

‒ Du kan være en eldre, muslimsk kvinne med handicap, og diskrimineres av alle de grunnene, samtidig. Det er mange som rammes av slik sammensatt diskriminering, sier Brækhus.

Strand er uenig i at dette er et argument for en samlet lov. Vernet mot sammensatt diskriminering kan styrkes med dagens lovverk, mener hun.

‒ Man kan se for seg å heller tilføye i hver lov at dette også gjelder i kombinasjon med andre former for diskriminering, sier hun.

‒ Flere organisasjoner som jobber med minoriteter har argumentert for en felles lov fordi de opplever at det nettopp er vanskelig å håndtere sammensatt diskriminering med dagens separate lover. Tar de feil?

‒ Nei, det er helt klart at det mangler noe i dagens lover. Det at man kan diskrimineres på flere grunnlag samtidig, er ikke synlig i loven i dag, men det kan man fint klare med flere lover. Det har heller ikke vært noe problem å håndheve dette i praksis med dagens lover, sier Strand.

Loven bør omfatte privatlivet

Et annet sentralt stridsspørsmål er det nye lovforslagets virkeområde. I dag gjelder likestillingsloven på alle områder i samfunnet, mens de øvrige diskrimineringslovene er unntatt «familieliv og personlige forhold». I regjeringens lovforslag vil også kjønnsdiskriminering være unntatt familieliv.

Begrunnelsen for endringen er at likestillingsombudet og -nemda likevel ikke har kompetanse til å håndheve diskriminering innenfor familieliv og personlige forhold, dermed vil ikke endringen bety stort i praksis. I høringsnotatet heter det imidlertid at departementet ikke har konkludert i dette spørsmålet, og ber om innspill. Det understrekes samtidig at loven ikke vil kunne håndheves i privatlivet.

Brækhus forteller at dette var med i innstillingen til diskrimineringslovutvalget, men at hun selv valgte å ta dissens.

‒ Oppgaven vi fikk i utvalget var at en ny lov ikke skulle gi dårligere rettigheter enn før, og det mener jeg denne endringen fører til. Mitt syn var at vernet heller burde utvides for de andre grunnlagene for diskriminering, slik at en felles lov omfattet alle samfunnsområder. Det er stor fare for at diskriminering kan skje i hjemmet, ikke bare for kvinner, men tenk på gamle, på funksjonshemmede, sier Brækhus.

Strand mener forslaget om at loven ikke skal gjelde privatlivet er et eksempel på en forenkling som svekker loven. At loven gjelder hele samfunnet har også en viktig symbolverdi, mener hun.

‒ Oppfatningen om at kvinner hører til i hjemmet er historisk noe av det som har trykket kvinner ned. Hvis vi vedtar en lov som unntar dette området, så signaliserer vi nærmest at denne type patriarkalske strukturer er okay, sier Strand.

Endringen vil trolig også reise en diskusjon om hva som regnes som privat- og familieliv. Da risikerer vi å miste den tilkjempede utvidelsen fra 2010, da også trossamfunn ble omfattet av likestillingsloven, frykter Strand.

‒ Man kan for eksempel se for seg at trossamfunn vil argumentere for at de er private, og dermed skal ikke loven gjelde for dem. Likestillingsloven er viktig for eksempel når vi diskuterer kjønnssegregering i ulike miljøer, innenfor religioner eller i minoritetssamfunn, sier Strand.

Regjeringen vil fjerne viktige virkemidler

Med den nye loven risikerer vi å miste retningen på likestillingsarbeidet, frykter Strand.

Blant annet forsvinner kravet til arbeidsgiver om å redegjøre for oppnådd og planlagt likestillingsarbeid, og for private virksomheter med færre enn 50 ansatte forsvinner aktivitetsplikten, kravet om at arbeidsgiver skal jobbe aktivt og målrettet for likestilling på arbeidsplassen. Det betyr at denne plikten vil gjelde færre enn to prosent av landets private virksomheter, ifølge fjorårets tall fra Statistisk sentralbyrå.

– Men er problemet at vi kan få en felles lov, eller at du mener innholdet i regjeringens lovforslag ikke holder mål?

‒ Det er begge deler. Bakt inn i forslaget vi nå har, får vi noen ting på kjøpet som gir en svekkelse av den loven vi har, blant annet det at de fjerner redegjørelsesplikten og svekker aktivitetsplikten. Kombiner det med at vi får en felles lov, der vi mister mye av historien og posisjonen til likestillingsloven. En felles lov er i seg selv et visst forenklingsgrep, og det var jo også noe av hensikten til regjeringen.

Felles lov brukes som brekkstang for en politisk helt endret kurs.

Endrer kursen på likestillingsarbeidet

Likestillingsloven er en viktig del av vår historie og vår identitet, og den er fortsatt aktuell, mener Strand.

‒ Loven har en lang historie, og ble vedtatt etter politisk kamp. Det kommer delegasjoner fra mange land for å lære av oss, fordi vi er gode på likestilling, sier hun.

Strand er særlig kritisk til at formuleringen om at «loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling» har forsvunnet fra formålsbestemmelsen i det nye lovforslaget. Begrunnelsen fra regjeringen er at den nye loven skal være kjønnsnøytral.

«En moderne lov bør gi uttrykk for at óg menn kan rammes av diskriminering i dagens samfunn. Jeg mener at vi ikke bør fremheve noen grupper spesielt i en lov som skal gi et vern for alle», har barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne uttalt til Fagbladet.

Strand mener endringen i formålsbestemmelsen betyr en klar svekkelse fra likestillingsloven.

‒ Vi får ikke noe spydspissformål lenger, og da blir det uklart hva formålet egentlig er. Vi får ikke artikulert hvor problemet ligger, for det er fortsatt slik at vi ikke er i mål med likestillingen, sier Strand.

‒ Nå brukes altså felles lov som en brekkstang for en politisk helt endret kurs.

 

Referanse:

Strand, Vibeke Blaker: Forenklingsjuss – En trussel mot individers vern mot kjønnsdiskriminering? Lov og Rett, nr. 8 2015.

 

Les også:

Tidligere forskning har funnet at den norske likestillingsloven - før 2013-forenklingene - har gitt oss bedre diskrimineringslover enn våre nordiske naboland. Mer om dette i saken Styrket diskrimineringsvern i Norge.

Norske kvinner skal likestilles, mens kvinner med innvandrerbakgrunn skal likestilles for å integreres heter det i saken Etnisk norsk målestokk for likestilling.

Mange innvandrerkvinner kjenner ikke til diskrimineringsvernet ifølge rapporten omtalt i Kjenner ikke til diskrimineringsvern.