Etnisk norsk målestokk for likestilling

Etnisk norsk målestokk for likestilling

Norske kvinner skal likestilles. Kvinner med minoritetsbakgrunn skal likestilles for å integreres.

Kvinner som velger deltid anses å foreta frie valg, mens innvandrerkvinner uten jobb defineres som et problem. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

Det politiske målet om kjønnslikestilling gjelder primært for etnisk norske kvinner. Ulikestilling for minoritetskvinner derimot, blir i hovedsak definert som inkluderingsproblemer som forklares med «deres kultur».

Det konkluderer professorene Trine Annfelt og Berit Gullikstad fra NTNU, i artikkelen Kjønnslikestilling i inkluderingens tjeneste?. Artikkelen er publisert i siste nummer av Tidsskrift for Kjønnsforskning som har tema likestilling.

Innvandrerkvinnen i teksten

Annfelt og Gullikstad har analysert offentlige utredninger, stortingsmeldinger og handlingsplaner, med fokus på hvordan minoritetskvinner beskrives og forklares i disse dokumentene.

– Det er viktig å se hvordan innvandrerkvinner beskrives i offentlige dokumenter, hvem politikerne plasserer innenfor denne kategorien og hvilke problemer som beskrives som typiske for denne gruppen, sier Annfelt.

– Definisjonene som blir presentert og forståelsen av fenomener som kommer frem i offentlige dokumenter gjør noe med måten vi som samfunn forstår fenomenene på. Det vi finner er at mål for likestilling defineres ulikt når det er snakk om majoriteten sammenlignet med når det er snakk om minoriteter.

Kulturen er problemet

Annfelt og Gullikstad hevder at kjønnslikestilling ikke nødvendigvis spiller på lag med inkludering. I sin analyse av hvordan minoritetskvinners problemer omtales i offentlige dokumenter identifiserer de holdninger som tilsier at diskriminering i stor grad vil forsvinne hvis minoriteter lar seg integrere ordentlig i det norske samfunnet. 

De som leser dokumentene kan ikke være i tvil om at «deres» tradisjoner og kultur blir forstått som vesentlige barrierer for inkludering og likestilling, skriver forskerne.

I Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009-2012) heter det for eksempel at det er «uakseptabelt om kvinner fratas retten til utdanning og arbeid, hindres i å ta egne valg eller på annen måte blir undertrykket, ut fra kulturbaserte forklaringer som ikke er forenelige med norsk likestillingslov eller menneskerettighetene».

Sitatet viser hvordan problemer som eksempelvis lav yrkesdeltakelse blant ikke-vestlige minoritetskvinner i større grad knyttes til holdningene i minoritetsmiljøene de tilhører, enn til manglende utdanning og dårlige norskkunnskaper, skriver forskerne.

– Det handler om at «vi» definerer «dem», og det er nettopp dette som er problemet med en slik fremstilling av minoritetskvinners problemer. Det opprettholder stereotyper om minoritetskvinner, og skaper et skille mellom likestilling for majoriteten og minoriteter, sier Annfelt. 

– Når minoritetskvinners situasjon forklares med deres kultur, vil problemene deres gjerne bli sett som integreringsproblemer, heller enn likestillingsproblemer, forklarer hun.


Trine Annfelt. (Foto: Beret Bråten)

Skreddersydde tiltak

Annfelt og Gullikstad har blant annet sett på hvordan innvandrerkvinners lave yrkesdeltakelse blir presentert som både en bekymring og et problem i offentlige dokumenter, samtidig som det fremmes få konkrete forslag til hvordan samfunnet skal bidra til å øke kvinnenes yrkesdeltakelse.

– Høyere sysselsetting blant ikke-vestlige innvandrerkvinner fremstår som et viktig mål, men forståelsen av hvorfor de står utenfor arbeidslivet, eller hvordan de skal kvalifisere seg til arbeid, er ikke alltid like tydelig, sier Annfelt.

Hun og Gullikstad har blant annet analysert innholdet i NAV-tiltaket «Kvalifiseringsprogrammet», KVP. Programmets mål var å øke sysselsettingen blant kvinner fra ikke-vestlige land med skreddersydde tiltak etter brukernes behov for kvalifisering. 

Senere har målgruppen for tiltaket endret seg, og KVP blir nå beskrevet som et tiltak for «personer som uten et slikt program ville vært avhengige av økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde over lengre perioder».

– Fra å bli beskrevet som en hovedmålgruppe for KVP, har kvinnene nå blitt del av en universell brukerkategori. Man skal skreddersy, men det gjøres innenfor rammevilkår som skal gjelde alle brukere, sier Annfelt.

Universell, men norsk og mannlig

– KVP blir eksempelvis beskrevet som et tilbud til personer med rusproblematikk, personer som har falt ut av skolen av ulike årsaker, eller personer som trenger en mer positiv holdning til arbeidslivet. Minoritetskvinners lave yrkesdeltakelse kan neppe forklares med disse forholdene, mener Annfelt.

Analysen av KVP viser at den universelle brukeren fremstår mer som en etnisk norsk mann som ikke har fullført skolegang, enn en kvinne med minoritetsbakgrunn.

Tiltaket «skole på byggeplass» tar for eksempel typisk utgangspunkt i en person som har dårlige karakterer eller avbrutt skolegang. Med «skole på byggeplass» kan dette tapet av skolegang kompenseres.

Grunnskole for voksne derimot, er ikke med i tiltakspakken, til tross for at mangel på slik grunnutdanning – basis for all videre kvalifisering – ofte omtales som et problem for mange minoritetsetniske borgere. Mange av tiltakene er dessuten stengt for brukere som snakker dårlig norsk.

Innvandrerkvinner jobber for lite

I samme nummer av Tidsskrift for Kjønnsforskning skriver Arnfinn H. Midtbøen og Mari Teigen om problemstillinger rundt minoritetskvinners lave yrkesdeltakelse i artikkelen Sosial investering i kjønnslikestilling? Flerdimensjonale perspektiver på norsk aktiveringspolitikk.

I artikkelen analyserer de offentlige dokumenter om arbeids_ og velferdspolitikken, samt likestillingspolitikken, fra de senere år.

Norsk arbeids- og velferdspolitikk tematiserer i liten grad kjønnslikestilling. I den grad den gjør det, avgrenses problematikken til innvandrerkvinners lave yrkesdeltakelse, ifølge Teigen og Midtbøen.


Mari Teigen. (Foto: ISF)

– Det er grunn til å undres over hvor lite lav yrkesdeltakelse ses som et problem når det er snakk om majoriteten, sier Teigen.

Norske kvinner må få velge deltid

Igjen viser forskernes analyse at det er ulike diskurser om likestilling i omløp når majoriteten beskrives sammenlignet med når minoriteter er tema.

– Hele 40 prosent av sysselsatte kvinner i Norge jobber deltid, mens det samme gjelder mindre enn ti prosent av mennene. Dette omfattende deltidsarbeidet er det påfallende lite snakk om i arbeids- og velferdspolitikken. Så hvis økt deltakelse på arbeidsmarkedet er målet, hvorfor fokuseres det kun på minoritetskvinner, spør Teigen.

Midtbøen og Teigens analyser peker mot en dobbelstandard. Majoritetskvinners valg om å jobbe deltid forstås som en individuell preferanse som det ikke stilles spørsmål ved, mens minoritetskvinner som står utenfor arbeidslivet blir definert som et problem.

Årsakene til at minoritetskvinner har lav sysselsetting blir koblet til svakere arbeidsevner og tradisjonelle kjønnsrollemønstre i innvandrermiljøene, og altså ikke til individuelle valg.

– Det siste året er det imidlertid vokst frem en tydeligere problematisering av det omfattende deltidsarbeidet blant kvinner. Både LO og NHO har vært sentrale i nye perspektiver på deltid. Det blir interessant om dette etter hvert kommer til å reflekteres i politikken som utformes og i den offentlige debatten i sin alminnelighet, sier Teigen.

Ikke bare kjønn

Annfelt og Gullikstad etterspør en forståelse av kjønn som baserer seg på ikke-kulturaliserende interseksjonalitet.

– Det er viktig å etablere en kjønnsforståelse som har som utgangspunkt å unngå en todeling mellom majoritet og minoriteter, sier Annfelt.

– Interseksjonalitet innebærer en anerkjennelse av at ulike forskjellsskapende dimensjoner virker sammen, og er derfor en måte å se flere dimensjoner av diskriminering av minoritetskvinner på en gang – og integrere dette i likestillingspolitikken, forklarer hun.

Kritiske til «kjønn +»

I utredningen NOU 2012:15 Politikk for likestilling lanseres begrepet kjønn + som et forsøk på å finne et begrep som fanger kjønnslikestillingsproblematikk i et flerdimensjonalt perspektiv, slik at verken innvandrerkvinner eller andre grupper forstås som ensartede grupper.

Annfelt og Gullikstad mener det er et viktig forsøk på å innføre flerdimensjonalitet i norsk likestillingspolitikk, men at begrepet samtidig har klare begrensninger.

– Ordvalget bygger opp om en forståelse av kjønn som en universell kategori, og at andre forskjellsskapende dimensjoner får plass i «plussen». I praksis har denne kjønnskategorien majoritet som målestokk, sier Annfelt.

– Begrepet interseksjonalitet favner at dimensjonene er viklet inn i hverandre. Denne forståelsen kan påvirke likestillingspolitikken, fordi den kan hjelpe oss bort fra det skillet som eksisterer i dag. Å tenke interseksjonalitet inn i kjønn kan motvirke en todeling mellom majoritetene, kjønn, og minoritetene, i «plussen», sier Annfelt.

Brukbart begrep

Mari Teigen var medlem av det offentlige utvalget som utarbeidet den nevnte NOU-en. Hun forstår ikke kritikken av begrepet.

– Begrepet Kjønn + ble utarbeidet på bakgrunn av at regjeringen ba om en utredning om norsk kjønnslikestillingspolitikk med utgangspunkt i et livsløps- , klasse- og etnisitetsperspektiv. Regjeringen ønsket med andre ord en utredning om kjønnslikestillingssituasjonen i Norge som tok inn over seg at viktige likestillingsutfordringer må forstås i et flerdimensjonalt perspektiv. Kjønn + blir en måte å nærme seg viktige problemstillinger og utfordringer i likestillingspolitikken på, sier Teigen.

Hun er opptatt av at det er viktig med flerdimensjonale analyser, men stiller seg spørrende til hvordan dette skal la seg gjøre uten å ta utgangspunkt i en av forskjellsdimensjonene.

– Hvordan får man til å snakke flerdimensjonalt om ulikhetsdimensjoner, når alle dimensjoner er tilstede på én gang, spør hun.

– Det er vanskelig å få til flerdimensjonale analyser uten å feste fokus et sted. Det er jo ikke snakk om for eksempel kun kjønn og etnisitet. Ulikhet krysser langs flere dimensjoner. Om det finnes gode eksempler på slike reelle flerdimensjonale analyser som ikke fester blikket ett sted, ville det vært svært interessant å lese.