Statsfeministen som ingen kunne målbinde

Statsfeministen som ingen kunne målbinde

Statsfeminisme. Kjønnskvotering. Kvinneforskning. Ingen kan si at statsviter og likestillingsstrateg Helga Hernes (77) ikke har satt spor etter seg.

Møt 77 år gamle Helga Maria Hernes. Hun ledet likestillingskomiteen som utarbeidet det aller første forslaget om kjønnskvotering som kvinnepolitisk virkemiddel, var styreleder og senere forskningsleder for det første Sekretariatet for kvinneforskning og redigerte 17 bøker i serien «Kvinners levekår og livsløp». Mest kjent er hun likevel for å ha utarbeidet begrepet om den kvinnevennlige stat, aka statsfeminisme.

Vi befinner oss på Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo sentrum – Helgas arbeidsplass. Hun er «statsfeminismen personlig» – i hvert fall ble hun kalt det, i et portrettintervju med forfatter Line Baugstø for mange år siden. I portrettboken Statsfeministen, statsfeminismen og verden utenfor fra 2013 omtales hun som «statsfeminismens mor». Boka er skrevet av en av Hernes’ kollegaer på PRIO, Inger Skjelsbæk. Både Helga Hernes og Inger Skjelsbæk er medlemmer av arbeidsfellesskapet Gender Team på PRIO.

I boken beskriver Skjelsbæk blant annet en arbeidsreise til New York. Skjelsbæk omtaler Helga som «stolt, men ikke arrogant» og «en kombinasjon av striks og rett, varm og omsorgsfull». Kollegaens beundring kommer tydelig frem – en beundring som begrunnes med at Helga ikke bare er en innflytelsesrik samfunnsforsker, men også med at hun som fagperson er flink til å løfte frem talentene til folk rundt seg.   

Kommunikasjonslystne forskere

Helga har forberedt seg til intervjuet ved å gå igjennom sitt eget arkiv med avisutklipp fra 1970- og 80-tallet. Artiklene har titler som «Kvinnene holdes utenfor i politikken», «Kjempeløft innen kvinneforskning» og «Brennbart forslag ved Universitetet: Kjønnskvoter og særlig behandling av kvinnene».

En av artiklene, fra Aftenposten 13.februar 1980, viser et nærbilde av en ung, halvveis smilende Helga Hernes med pannelugg og skulderkort hår. Hun står foran et stativ med tidsskrift, ikledd dressjakke, og ser bestemt, men mildt inn i kamera.

Hun er i ferd med å tiltre stillingen som forskningsleder ved Sekretariat for kvinneforskning ved Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, står det å lese i bildeteksten. Med rosa penn har noen – journalisten Reidun Kvale i Aftenposten, forteller Helga – skrevet en kommentar: Altså endelig! Sender ikke hele avisen, men dette utsnittet er jo bra nok, ikke sant! Også så pen du er!

– Vi hadde et nettverk av kvinnelige journalister vi kommuniserte med. Det var en del av strategien vår, det å ikke tro at vi var for fine til å snakke med journalister, forteller Helga.

Der andre forskningsmiljø på denne tiden vegret seg for å gå ut i mediene, valgte forskningslederen ved Sekretariatet for kvinneforskning motsatt strategi.

– Noen påstod at vi var ekstremt PR-kåte. Jeg svarte at det har vi tenkt til å fortsette med.


Denne artikkelen stod på trykk i Aftenposten 13.februar 1980. Den skriblede kommentaren er journalistens private hilsen til Helga Hernes.

Kvinnebevegelsen på 70-tallet

Hun er født 16.januar 1938 i Deutsch-Krone, Vest-Preussen, det som da var Tyskland, men som nå er blitt Polen. Etter å ha tatt doktorgraden i USA, kom hun til Norge den 16.mai 1970, til Bergen. Hun hadde fått seg jobb på universitetet. Også hadde hun møtt en norsk mann i USA, som hun forelsket seg i og siden giftet seg med. Ekteskapet med Gudmund Hernes varte frem til 1978. Navnet hans har hun beholdt.

Møtet med Norge ble annerledes enn hun hadde forventet.

– Jeg trodde jeg kom til det progressive Skandinavia, forteller Helga.

Men i Bergen i 1970, bare to år etter det berømte opprørsåret 1968, var det ikke like mye kvinnesaksengasjement som hun hadde forestilt seg.

– Hvordan var ditt møte med kvinnebevegelsen?

– Vi startet kvinnebevegelsen, sier Helga. 

– Det var to ting vi virkelig kjempet for på 70-tallet. Det ene var barnehage, slik at kvinner kunne gå ut i arbeidslivet, og det andre var legalisering av abort.

Ganske raskt etter å ha kommet til Norge, dannet hun og flere kolleger en egen kvinnegruppe ved UiB. De møttes en kveld i uka for å snakke kvinnesak. Andre kvinner dannet lignende kvinnegrupper over hele landet, som til slutt kom sammen og dannet organisasjonen Kvinnefronten i 1972.

Helga var med på dannelsesmøtet. I 1974 meldte hun seg ut. Hun mente at foreningen var blitt fullstendig dominert av AKP-ml-ere.

– Tonen var ikke salongfin, den var ikke akkurat vennlig, oppsummerer hun.

Hun fortsatte å gå på møter i sin egen kvinnegruppe. Denne gruppa møtes den dag i dag, selv om det nå bare skjer en gang i året. I dag er hun medlem av en internasjonal freds- og menneskerettighetsorganisasjon som jobber med kvinnefokus, men hun ble aldri medlem i noen norsk kvinnesaksforening igjen. Kvinneperspektivet tok hun likevel med seg inn i forskningen.

Noen påstod at vi var ekstremt PR-kåte. Jeg svarte at det har vi tenkt til å fortsette med.

Sekretariatet for kvinneforskning

Kvinneforskningen vokste altså frem med kvinnebevegelsen som bakteppe. I 1974 kom det daværende Forskningsrådet, ved Rådet for Samfunnsvitenskapelig forskning, med en melding om kvinner og forskning. Det ble etablert et sekretariat for kvinneforskning, og Rådet bestemte at Helga Hernes skulle lede sekretariatets styre.

– Jeg ble kjønnskvotert inn i Forskningsrådet, forteller hun.

– Men jeg tenkte meg om før jeg sa ja til å lede sekretariatets styre.  

Ganske fort bestemte Sekretariatet seg for at de skulle arrangere nasjonale konferanser hvor kvinnelige samfunnsvitere kunne legge frem sine arbeider og få tilbakemelding. De kalte det en «opp-av-skuffen-bevegelse». Målet var å motivere de kvinnelige samfunnsviterne til å publisere mer, siden man visste at mannlige samfunnsvitere publiserte mange flere fagartikler enn deres kvinnelige kolleger. I 1977 var hun også med på å danne Senter for kvinneforskning i Bergen.

Les også: Hva er kjønnsforskning?

Bokserie

Helga hadde også en ide om å lage en bokserie om kvinners liv.

– Forskningsrådet støttet ideen, og Universitetsforlaget sa seg villig til å gi den ut. De spurte hvor mange bøker, jeg sa 18 og styret var enig med meg.

Det daværende Barne- og likestillingsdepartementet bevilget 600 000 kroner i støtte, og bokserien fikk navnet Kvinners levekår og livsløp.

– «Kvinners levekår» er den sosiale og økonomiske dimensjonen, og «livsløp» handler om det at kvinners livsløp er forskjellig enn menns. Og det hadde da mye å gjøre med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, men også det at barnefødsler påvirker kvinners livsløp betydelig mer enn hva det påvirka menns.

Serien inkluderte titler skrevet av navn som i dag er kjente i kvinne- og kjønnsforskningsmiljøet: Kari Wærness skrev om omsorg, Harriet Holter skrev Kvinner i fellesskap. Begrepet «kvinnekultur» ble spesielt viktig. Det handlet om hvordan kvinner som gruppe tenkte, handlet og oppførte seg annerledes enn menn.

– Det var veldig mye fokus på det som var spesifikt for kvinner?

– På det tidspunktet var det det. Selv var jeg ikke spesielt betatt av det. Jeg syntes det var helt idiotisk å si at kvinner hadde en spesiell kultur. Selv om vi på et vis hadde en egen kultur – så mente jeg at det var farlig nær å si at kvinnekultur kom ut av ideen om at kvinner er bedre mennesker. Den ideen har jeg alltid vært mot. Det er ikke noen god idé å basere seg på at kvinner er bedre mennesker.

Staten og kvinnene

Det ble til sammen 17 bøker i serien Kvinners levekår og livsløp. Helga skrev en selv, også: Staten – kvinner ingen adgang? i 1982. Boken handlet om at kvinner var sterkt underrepresentert i beslutningstagende organer. Deres erfaringer, aktiviteter og kompetanse ble nemlig ikke ansett for å være relevant i offentlige beslutningsorganer. Boken startet med en studie av kvinners og menns representasjon i statlige utvalg, der kvinnerepresentasjonen var på 10 prosent. Den beskrev også samfunnsinnsatsen som ble utført av de store kvinneorganisasjonene, både de radikale som Kvinnefronten og de mer tradisjonelle som Norske Kvinners Sanitetsforening, uten at disse foreningene eller kvinnene fikk noe særlig politisk innflytelse.

På slutten av 70-tallet og starten av 80-tallet begynte imidlertid de politiske partiene å se at engasjementet om kvinnesak også var en politisk revolusjon.

– Kvinner med politisk talent ble en ressurs. Flere partier begynte å innføre kjønnskvotering, og Venstre med leder Eva Kolstad var det første. Arbeiderpartiet kom snart etter.

Det underrepresenterte kjønn

– Kjønnskvotering er for øvrig et virkemiddel jeg tar æren for, sier Helga.

Tidlig på 70-tallet var hun leder for likestillingskomiteen ved Universitetet i Bergen. Komiteen leverte sin første innstiling i 1973, hvor de foreslo at man skulle innføre kjønnskvotering ved ansettelse til universitetsstillinger.

– Moderat kjønnskvotering vil si at skulle en kvinne og en mann være likt kvalifisert, så skulle det såkalte underrepresenterte kjønn – vi sa aldri kvinner eller menn – få stillingen. Radikal kjønnskvotering handlet om at så lenge det var en kvinne som var kvalifisert, så skulle hun få stillingen. Det ble selvfølgelig aldri gjennomført.

– Innføring av kvotering synes jeg fremdeles er det jeg har vært med på som har hatt størst effekt. Det handler om å gi kvinner adgang til makt og har som oftest ført til å gjøre deres kompetanse synlig, sier hun.

– Moderat kjønnskvotering ble innført ved universitetene. Etter hvert ble det også vedtatt av flere politiske partier. Selv de som ikke vedtok kjønnskvotering offisielt, begynte å nominere kvinner til fremskutte posisjoner, forteller Helga.

– Er kjønnskvotering nødvendig i dag?

– Man må alltid være kvinnebevisst. Nå til dags er det spesielt forstemmende at kvinner har så lite makt og innflytelse i næringslivet. Det er utrolig interessant at vi har et samfunn hvor likestilling er oppnådd på så mange områder, mens penge- og finansverdenen fortsatt styres nesten totalt av menn.

Kjønnskvotering er et virkemiddel jeg tar æren for.

En kvinnevennlig stat

Så, statsfeminismen. Hvor kom ideen fra?

– Det jeg først ble kjent for, var den kvinnevennlige stat. Det betyr selvfølgelig ikke å undertrykke menn, det betyr å gi kvinner og menn lik adgang til statens beslutningsorganer og dens tjenester.

Den velferdsstatlige lovgivningen som kom på 60-, 70- og 80-tallet, skulle være kvinnevennlig. Helga siterer seg selv, i introduksjonen til boken Welfare State and Woman Power. Essays in state feminism fra 1987:

«A woman-friendly state would not force harder choices on women than on men, or permit unjust treatment on the basis of sex. In a woman-friendly state, women will continue to have children, yet there will also be other roads to self-realization open to them. In such a state women will not have to choose futures that demand greater sacrifices from them than are expected from men. It would be, in short, a state were injustice on the basis of gender would be largely eliminated without an increase in other forms of inequality, such as among groups of women.»

Forandringer

Statsfeminismen, slik hun definerte det, startet nedenifra, fra folket og kvinnebevegelsen, og beveget seg oppover, til dem som bestemte og hadde makten. I dag oppfatter mange av kritikerne det motsatt, at statsfeminismen kommer ovenfra og presses nedover folket.

– Man kan godt si at i det øyeblikket du lager et lovverk, så blir det et visst preg av ovenfra- og-ned. Da handler det om implementeringen av et eksisterende lovverk som en regjering har foreslått og et storting har vedtatt, sier Helga.  

– Men statsfeminisme var altså ikke forstått som noe som kom ovenfra. Dette er jo skrevet på slutten av 80-tallet, og da var vi fullt overbevist om at det fantes noe man kunne kalle en kvinnebevegelse. Og mange statsvitere har sett folkebevegelsene som kilden til politisk fornyelse – et skandinavisk fenomen.

– Den litt sinte mannen på gata i dag vil nok ikke se på statsfeminisme som noe utelukkende positivt.

– Ja, du vet, jeg er jo meget klar over dette. Den godeste Inger [Skjelsbæk, kollegaen som skrev portrettboken om henne] sier at den første gangen hun hørte ordet statsfeminisme var fra en mann som spyttet ut ordet på fjernsynet. Og jeg vet jo at flere menn synes det er helt skrekkelig. Men jeg har på ingen måte ment dette aggressivt. Det var en historiker, han kalte det vaginalstaten. Det syntes jeg var en relativt aggressiv term sammenlignet med statsfeminisme, sier Helga og ler.

– Statsfeminisme for meg var en rent empirisk beskrivelse av det jeg syntes jeg observerte på 80- og 90-tallet, nemlig at det innenfor lovens rammer skjedde et samarbeid hvor likestilling ble en grunnleggende verdi i velferdsstatens politikk.

Kvinner og fred

I 1988 hentet Thorvald Stoltenberg Helga inn i politikken. Hun ble statssekretær for Arbeiderpartiet i Utenriksdepartementet i to perioder, 1988-89 og 1990-93. I 1990 var hun en kort tur innom NRK som assisterende fjernsynsdirektør. Fra 1993 til 1996 var hun direktør i det tverrfaglige klimainstituttet CICERO. Senere ble hun utnevnt til ambassadør, først i Wien, så i Bern og Vatikanet.  

Siden hun ikke har vært i forskningen hele sitt liv, innrømmer hun at hun ikke er helt oppdatert hva som har skjedd i feltet etter at man begynte å snakke om kjønnsforskning i stedet for kvinneforskning. Queerteori og queerforskning har hun ennå ikke helt skjønt hva er.

I dag forsker hun igjen – på deltid. På Fredsforskningsinstituttet er Helga en del av det som kalles The Gender Team, som får mye av støtten sin fra Utenriksdepartementet og jobber med kvinner, fred og sikkerhet.

– Det som har vært akilleshælen til de fleste fredsforhandlingene er at bare de stridende parter sitter rundt bordet. Det som skjer nå er at man inkluderer også dem som er påvirket av konflikten eller krigshandlingene, og de som skal gjenoppbygge samfunnene. Da kommer selvfølgelig kvinneperspektivet inn, sier hun.

The Gender Team jobber uti fra en resolusjon som ble vedtatt i FNs Sikkerhetsråd i oktober 2000: Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. De er også i ferd med å starte opp et nytt prosjekt med støtte fra Forskningsrådet, Equal Peace, som handler om kvinners deltagelse i og tilgang til fredsforhandlinger.

Det er ikke noen god idé å basere seg på at kvinner er bedre mennesker.

Maktbalanse

Helga har vært i forskningen, i politikken, i diplomatiet, og så tilbake i forskningen.

– I alle intervjuer jeg har gitt har jeg sagt at kvinneperspektivet er helt grunnleggende i min Weltanschauung, verdensanskuelse. Med kvinneperspektiv mener jeg at i alt du tenker, analyserer og gjør, må du se på konsekvensene for kvinner.

Hun mener at det fortsatt er områder igjen hvor likestillingskampen må kjempes. For eksempel er det stor økonomisk ulikhet i landet, man har et kjønnssegregert arbeidsmarked, og det er heller ikke likestilling i kommunalpolitikken.

– Hva tenker du om situasjonen i dag?

– Jeg opplever at unge kvinner har en form for selvfølgelig selvbevissthet og selvtillit, og at samfunnets normer ikke begrenser kvinners valg og liv slik de gjorde det i min ungdom. Her på min arbeidsplass ser jeg unge kvinner som har opp til flere barn, samtidig som de har fullverdige arbeidsliv og er gift med menn som de deler familielivet med. Så selv om vi fortsatt har utfordringer, så er kjønnsbalansen forandret. Den største revolusjonen slik jeg ser det, er at det er større maktbalanse mellom kvinner og menn i dag.