- Et mirakel at kvinner fikk stemmerett

- Et mirakel at kvinner fikk stemmerett

På starten av 1800-tallet var det uaktuelt å la kvinner delta i det politiske livet. Faktisk vant husmoridealet fram på 1800-tallet. Bare 100 år senere fikk kvinnene stemmerett. Hvorfor?

I byene ble skillet mellom kvinne- og mannsarbeid klarere på 1800-tallet. På bygdene måtte kvinnene vise til en langt mer allsidig kompetanse. (Foto: Axel Lindahl/Wikimedia)

– Det er nesten et mirakel at kvinner fikk stemmerett i 1913, med de barrierene de måtte bryte gjennom, sier Knut Dørum, historiker og redaktør av en ny antologi om kvinners rolle i offentligheten etter 1850.

På starten av 1800-tallet foregikk det en dyrking av maskuline verdier og en sterk nedvurdering av det feminine. For å få respekt i politikken, måtte en mann vise at han var saklig, ærlig og rettfram. Dersom han framsto som følelsesstyrt, irrasjonell og egosentrisk ble han anklaget for å være kvinnelig, og dermed uegnet til å drive med politikk.  

Bort med gentlemannen

Dette var først og fremst en reaksjon på 1700-tallets «gentlemansideal», forteller historikeren.

– Gentlemannen, det gamle aristokrati-idealet, var langt mer følsom. Gentlemannen skulle la hensynet til andre gå foran seg selv, men de skulle også være i stand til å slåss. De skulle både vise empati og handlekraft – kanskje litt som det mannsidealet vi ser i dag? Menn skal være både myke og harde, følsomme og bestemte, sier Dørum.

Dørum er redaktør av antologien Politikk, profesjon og vekkelse: kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. De mange forfatterne i boka viser hvordan kvinner fikk økende innpass på en rekke offentlige områder: i foreninger, selskaper, politikk, teatergrupper og i arbeidslivet. Sykepleierfaget oppsto og utviklet seg, og kvinner skrev brev til politikere i kommunestyrer og på Stortinget. De skrev også avisinnlegg, selv om dette skjedde under pseudonym og ikke under eget navn, slik man kunne gjøre tidligere.

Les også: Store gutter gråter ikke, om hvordan det var helt vanlig for statsmenn å gråte offentlig fram til 1800-tallet.

Fanget av sin egen retorikk

På 1800-tallet ble det vanlig å snakke om opinionen, folket og nasjonen i politiske taler og i avisene.

– Denne retorikken fungerte som en boomerang for politikerne som tok den i bruk. De mente kanskje ikke å inkludere hele folket, men bordet fanger. Retorikken ble i neste omgang tatt i bruk av dem som ønsket å utvide stemmeretten til å gjelde kvinner og arbeidere.

Dette skjedde parallelt med den økte sosiale mobiliteten i samfunnet som fulgte industrialiseringen. Enkeltmennesket fikk større frihet og nye muligheter.

– Stemmerettsbevegelsen red også på denne bølgen. Mye av flyttingen innad i Norge, og til USA, var et frihetsprosjekt. Nye liv ga større muligheter til å delta i det offentlige ordskiftet, og kampen for kvinners stemmerett var en del av dette frihetsprosjektet.

Kvinner tross alt til stede i offentligheten

Det er vanlig å studere politiske prosesser i denne perioden gjennom begrepet «den borgerlige offentligheten». Dette begrepet har blitt brukt av historieforskere for å vise hvordan det på 1800-tallet vokste fram en øvre middelklasse med sterke idealer om et tydelig skille mellom privat og offentlig sfære. Menn deltar i det offentlige livet gjennom politikk og arbeidsliv. Kvinner forventes i enda større grad enn før å vie seg til hus og hjem.


Knut Dørum. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

– Det er spennende å se hvordan det sterke idealet om at kvinner hører til i hjemmet møter motkrefter. Kvinnene ble aldri helt utradert fra offentligheten, understreker Dørum.

– Har kvinners rolle i det offentlige rom i denne perioden blitt litt usynlig i forskningen gjennom vektleggingen av den borgerlige offentlighet?

– Ja, det er riktig. Kvinner var til stede i samfunnslivet på veldig mange måter. Som vi viser i boka har særlig kvinners erfaring som entreprenører og eiere av små bedrifter blitt undervurdert i historieforskningen. Det er for eksempel oppsiktsvekkende hvor mange små bedrifter kvinner startet opp i Bodø. Det henger sammen med mannsunderskuddet som kom som følge av arbeidsmigrasjon.

– Når kvinners deltakelse øker i økonomien, får det også betydning for politikken, påpeker historikeren.

Les også: Historien om likestillingslandet - blant annet om feminisering av handelsstanden i Kristiania i denne perioden.

Allsidige bygdekvinner

Det var dessuten stor forskjell på hvor sterkt verdiene til borgerskapet vant fram i by og land, påpeker Dørum.

– På bygdene måtte kvinner flest vise en langt mer allsidig kompetanse enn i byene. Ikke minst ved kysten, hvor mennene var borte på fiske store deler av året. Kvinnene sto for gårdsdriften, og møtte fogd og lennsmann når husholdet skulle stå til ansvar for noe, forteller Dørum.

Vel å merke var ikke dette ansett som en ideell ordning på landet heller. Det ga ikke status for mannen å ha en kone som var dyktig til å representere husholdet. Det var en pragmatisk nødløsning.

– Vi vet for eksempel at embetsmenn gjorde narr av nordlendingene fordi kvinnene gjorde så mye mannsarbeid. Og vi vet at mennene tok seg nær av dette, forteller historikeren.

De moralske kvinnene

På begynnelsen av 1800-tallet ble det som nevnt ansett for å være typisk kvinnelig å være følelsesstyrt, irrasjonell og egosentrisk. Etter hver vant kvinner anerkjennelse for å ha sterkere moralsk dømmekraft enn menn. Dette var særlig et poeng for avholdsbevegelsen: Mens mange menn drakk seg fra gård og grunn, var konene deres avholdende, og tok seg av barna.

– Innenfor avholdsbevegelsen og religiøse bevegelser mente man derfor at kvinner demonstrerte en sterkere moralsk kompetanse. Dette er en erfaring som styrker kvinners posisjon i disse bevegelsene.

Kvinners påståtte overlegne moralske evner ble lagt til grunn da kvinner fikk stemmerett i spørsmålet om alkoholutsalg i 1895.

– Ellers kunne kvinnene da misjonsforeningene for alvor ble stiftet fra 1860-årene, vinne seg en posisjon gjennom det nyttige arbeidet de gjorde. De strikket og sydde til basaren til inntekt for Afrika-misjonen, kokte kaffe og lagde mat til møtene.

En lekmannstradisjon med vekt på det allmenne prestedømme åpnet for at alle med kall kunne forkynne, uansett kjønn, utdannelsen og sosial bakgrunn.

– Denne inkluderende tradisjonen måtte imidlertid bryne seg mot høykirkelig og borgerlig oppfatning om at kvinner skulle tie i forsamlingen. Misjonsforeningene kom til å bli skoler for kvinner i organisasjonsdemokratiet, selv om de i foreningene først fikk stemmerett og ble valgbare til styrer først etter 1900, forteller Dørum.

– Det kom mye spennende forskning om veien til kvinners stemmerett i løpet av jubileumsåret 2013, men den var til dels litt nærsynt. Vi har forsøkt å belyse dette ut fra mer overordnede perspektiver, som kvinners rolle i offentligheten, avslutter Dørum. 

Les også: Misjonskvinner vart grasrotfeministar.