Barnevernet foretrekker mamma framfor pappa

Barnevernet foretrekker mamma framfor pappa

Hvis mor er rusavhengig eller psykisk syk, setter barnevernet store ressurser inn på å hjelpe henne i mammarollen. Hvis det er far som har problemer, blir han heller bedt om å forlate familien sin.

Fedre som ikke bor sammen med barnet sitt får ofte ikke informasjon dersom det åpnes barnevernssak. Det kan bety at barnets beste ikke blir ivaretatt, mener forsker. (Ill. www.colourbox.com)

– Fedre opplever å bli møtt med gammeldagse holdninger fra barnevernsansatte. Mor blir fortsatt ansett som den viktigste omsorgsgiveren, og fedre som kontakter barnevernet med bekymringsmeldinger om mor opplever å ikke bli tatt på alvor, forteller Anita Skårstad Storhaug.

Hun disputerte nylig med en doktorgrad hvor hun viser at barnevernet i langt større grad tilrettelegger for at relasjonen mor–barn skal fungere, framfor far–barn.

Fedre som kontakter barnevernet fordi de mener mors oppførsel er til skade for barnet, føler at de ikke blir trodd. De opplever også at de ikke blir kontaktet når det åpnes en barnevernssak for et barn de ikke bor sammen med.

Storhaugs doktoravhandling baserer seg på intervjuer med 15 fedre som hadde barn med tiltak i barnevernet, 4 fokusgruppeintervjuer med til sammen 14 saksbehandlere i barnevernet og spørreundersøkelsen Det nye barnevernet, hvor 715 foreldre med erfaring fra kontakt med barnevernet deltok.

Kjønnsnøytralt i teorien, ikke i praksis

Saksbehandlere i barnevernet åpnet gjerne med å fastslå at de ikke gjorde forskjell på fedre og mødre i saksbehandlingen.

– Deretter begynte de å nyansere. De fortalte at de syns det er viktig å involvere far, men at “vi konfronteres med virkeligheten”. Saksbehandlere har mange argumenter for kvittere ut far. Resultatet er at han bare trekkes inn dersom han framstår som en ressurs i utgangspunktet, forteller Storhaug.

Dette innebærer at det ikke settes inn ressurser på å involvere far dersom han ikke allerede er godt integrert i barnets liv. Mors beskrivelser tillegges dessuten stor vekt. Hvis hun framstiller far i et dårlig lys, tar saksbehandler gjerne hennes ord for sannhet, og velger å ikke kontakte ham.

– Det er helt åpenbart en forskjell på hvordan barnevernet i praksis behandler fedre og mødre. Et typisk eksempel er at dersom foreldrene bor sammen, og mor blir psykisk syk, vil barnevernet sett inn tiltak. Dersom det er far som er syk, er bekymringen mye mindre: Barnevernet forventer at mor kompenserer og beskytter barnet.

Forvirring rundt lovverket

Halvparten av alle barn som er i kontakt med barnevernet bor sammen med bare mor eller med mor og stefar. Mange av barna har begrenset kontakt med sin biologiske far. Å skulle involvere disse fedrene i barnas liv i en situasjon hvor mor sliter, er krevende.

– Saksbehandlerens tidspress oppgis som en årsak til at far ikke involveres i slike tilfeller. I tillegg er mange saksbehandlere usikre på om lovverket åpner for å informere en forelder som ikke har daglig omsorg for barnet, forteller Storhaug.

Det er uklarheter mellom Barnevernloven og Barneloven som fører til denne forvirringen. Barneloven sier at også foreldre uten foreldreansvar har rett på opplysninger om barnets situasjon. Forhold som gjelder den andre forelderen kan derimot være taushetsbelagt.

– I barnevernssaker kan det være vanskelig å skille mellom opplysninger som handler om barnet og hjemmesituasjonen, fra opplysninger som omhandler den andre forelderen. For eksempel er opplysninger om at mor har alvorlige psykiske problemer i utgangspunktet taushetsbelagt.

– Samtidig er det av vesentlig betydning for barnets omsorgssituasjon. Det kan derfor være viktig at far får informasjon, slik at han kan vurdere å foreta seg noe i overfor barnet. Men mange saksbehandlere velger for sikkerhets skyld å ikke informere om forhold som nærmer seg grensen for taushetsplikten, forklarer forskeren.

Les også: Pappa er viktig for barnas utvikling

Å overse far er til skade for barnet

– Kan barnevernets holdning være basert på realiteter snarere enn på gammeldagse holdninger om kjønnsroller?

– Barnevernet jobber selvsagt med mange saker hvor fedre har en negativ påvirkning på barnet sitt. Det må tas hensyn til, men jeg opplever at holdningene er ureflekterte. Negative erfaringer med noen fedre bør ikke få danne grunnlag for negative forventninger til fedre som faktisk kan være en ressurs.


Anita Skårstad Storhaug. (Foto: privat)

– Men like viktig: Barnevernet må fange opp de fedrene som har en problematisk atferd overfor til barnet. Når en saksbehandler avgjør at far ikke er relevant, eller ikke bør ha kontakt med barnet, setter barnevernet heller ikke inn tiltak rettet mot far, sier Storhaug.  

Forskeren har flere eksempler i sitt materiale hvor far får beskjed om å flytte ut, fordi barnevernet mener mor da har større sjanse for å beholde omsorgen for barnet. Når far så har flyttet ut, forholder ikke lenger barnevernet seg til ham. Men det kan godt hende at han fortsetter å ha kontakt med mor og barn selv om han har en annen bostedsadresse.

– Resultatet er at barnet ikke skjermes slik det har krav på. Det er med andre ord svært viktig at barnevernet har kontakt også med de fedrene som ikke treffer eller skal treffe barna sine, påpeker forskeren.

Nesten bare kvinnelige saksbehandlere

Av de 14 saksbehandlerne Storhaug intervjuet, var det bare to menn. Dette gjenspeiler mannsandelen i etaten. Barnevernet ønsker å rekruttere flere menn, men det er en lang vei å gå.

– Mitt materiale er for lite til å kunne si noe om forskjeller blant mannlige og kvinnelige saksbehandlere. Men saksbehandlers kjønn kan selvsagt ha betydning for hvordan man forholder seg til mødre og fedre, og hvordan man vurderer fedres betydning, sier Storhaug.

Blant de saksbehandlerne som hadde jobbet lenge i barnevernet, var det noen som mente å se en økt bevissthet om fedres betydning, i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig. Andre fortalte at de aldri hadde snakket om eller tenkt på disse spørsmålene før de ble konfrontert med forskerens spørsmål.

– Det er håp om at refleksjonsnivået vil øke ettersom fedre blir stadig mer involvert i barnas liv. Men det er en utfordring at så mange barnevernsbarn ikke bor sammen med far, og kanskje aldri har gjort det. Det kan bidra til at selv om ideologien forandrer seg, kan praksis bli hengende etter.

Også far mener at mor egentlig er best

– Når fedrene snakket om barnevernets holdninger, var de opptatt av å understreke at de selv var gode foreldre, sier forskeren.

Men hun fant også at mange fedre så på seg selv som en nødløsning.

– Mange av dem mente at mødre egentlig er flinkere med barn; de hevdet at mødre viser en mykere omsorg, og er flinkere til å se barnets behov. Da poengterte de at det gjelder friske mødre, ikke den psykisk syke eller rusa moren til deres eget barn. Men det var uklart om de snakket om mødre generelt, eller egen partner/eks-partner når hun var frisk eller nykter.

Fedrene mente at det de var best på, var grensesetting og det å ta barnet med på aktiviteter.

– Dette synet på mødre kontra fedre går igjen i barnevernets uttalelser. De vil ha fedrene inn som grensesettere og aktivitører, forteller forskeren.

– Barnevernet må involvere begge foreldrene

Storhaug har klare meninger om hva som skal til for å øke kvaliteten på barnevernstjenestene – for barnets beste.

– Det må innføres rutiner som sikrer at begge foreldrene blir involvert, med mindre sterke hensyn tilsier at en av dem skal holdes borte fra barnet. Tiltak må ta hensyn til den helhetlige situasjonen barnet lever under.

Den forelderen som ikke bor sammen med barnet sitt må rutinemessig informeres om at det åpnes barnevernssak.

– Men selvsagt er det svært mange skjønnsmessige vurderinger i barnevernsarbeid. Rutiner og prosedyrer kan ikke sikre alt. Derfor må refleksjonsnivået hos barnevernet bli høyere. Holdninger til fedre kontra mødre må bli gjenstand for kursing og diskusjoner i barnevernet, avslutter Storhaug.

Les også: Barnevernets likestillingspolitikk skaper problemer i møte med minoritetsfamilier