Jenter som kan alt og skal redde verden

Jenter som kan alt og skal redde verden

Med litt girl power innabords skal jenter som kan og vil, forandre verden. Vår tids jentesvermerier må utfordres av kritisk jenteforskning, mener forsker Bodil Formark.
- Retorikken om at vi kan fikse alle verdens problemer hvis vi bare investerer skikkelig i jenter, skjuler de strukturelle problemene som hindrer virkelig endring, sier forskeren Bodil Formark, som etterlyser mer jenteforskning som problematiserer og kritiserer dagens jente-hype. (Foto: Colourbox.com)

11. oktober 2012 feiret verden den første internasjonale jentedagen. Barnerettighetsorganisasjonen Plan hadde arbeidet intensivt for å få dagen innført siden 2009, og endelig kom markeringen, blant annet i form av at kjente bygg i verden ble lyst opp i rosa.

Plan står også bak den globale kampanjen «Because I’m a girl», og lanserte i den forbindelse en youtubevideo som heter «Weapon’s of mass construction

». I videoen faller en jente gjennom himmelen og treffer bakken i et tørt afrikansk ørkenlandskap, som straks blir grønt og får et skolebygg. «Jeg er en jente, jeg er den mektigste endringskraften på planeten», lyder en voice-over.

‒ På den ene siden representerer dette jentefokuset noe historisk nytt, jenter har en posisjon som aktører i offentligheten vi aldri har sett maken til, sier Bodil Formark, forsker og koordinator for det nordiske nettverket FlickForsk.

‒ Men hun står der alene, ikke som del av et kollektiv. Og den feminismen som har kjempet frem hennes selvstendighet, og de strukturene som fremdeles skaper hinder for likestilling er fraværende.

Girl power, yeah!

Siste nummer av det svenske Tidskrift för genusvetenskap har jenter som tema. Utgangspunktet er at jenter står i sentrum for en rekke prosjekter og satsninger for tiden, og redaktørene stiller spørsmål om hva slags jente det er som får oppmerksomhet.

Formarks artikkel i jentenummeret gir en historisk oversikt over utviklingen av forskningsfeltet «jenteforskning», og en kritisk analyse av samtidens jentesvermerier.

‒ Den unge kvinnen har blitt en viktig figur i det nyliberale prosjektet, hevder Formark.

‒ Retorikken om at vi kan fikse alle verdens problemer hvis vi bare investerer skikkelig i jenter, skjuler de strukturelle problemene som hindrer virkelig endring. Mye av denne framskrivningen av jenter som verdenspolitisk kraft gjøres uten noen som helst forståelse for feminismens betydning for at vi har kommet dit vi er i dag. Jenter skal bare være superhelter på egenhånd. Fordi de er jenter.

Formark mener jenteforskningen må skjerpe seg.

‒ På en del konferanser om jenteforskning kan det bli veldig bombastisk, litt sånn girl power, great, yeah! Vi må hjelpe jenter til å føle seg viktige, yeah! Jeg mener vi må bli flinkere til å problematisere og kritisere dagens jente-hype.

Jenteliv


Harriet Bjerrum-Nielsen var med på å etablere jenteforskning i Norden på 1980-tallet. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Men hva er egentlig jenteforskning, da?

‒ Jeg kan vel si at jeg på 1980-tallet var en av dem som var med på å etablere jenteforskning i Norden, forteller Harriet Bjerrum-Nielsen.

Hennes artikkel Små piger, søde piger, stille piger – om pigeliv og pigesocialisering fra 1981 havnet straks på pensum i sosiologi og ble værende i mer enn 20 år. Lenge var det den eneste teksten om temaet jenter.

‒ Jenteforskning på 80-tallet handlet om å gå inn i jentenes liv, forstå deres perspektiver, meningen i det som gjør at jenter er som de er. Det var en reaksjon på beskrivelser av jenter som noen som hele tiden tapte, som ikke kunne leve opp til normene, jenter som offer og gutten som norm.

Med 90-tallets vending mot kjønn ble jenteforskning mindre aktuelt, og ifølge Bjerrum Nielsen har det ikke riktig kommet tilbake i Norge.

‒ Blikket retter seg nå heller mot hva kjønn betyr i barn og ungdoms liv, ikke bare i jenters.

Faktiske jenter og forestillinger om jenter

I Sverige og Finland er derimot jenteforskningen i vinden. Det internasjonale tidsskriftet Girlhood Studies ga nylig ut et nordisk spesialnummer. De fleste av bidragene var svenske og finske, Karolina Dmitrow-Devold var eneste norske bidrag med sin artikkel om jentebloggere.

For noen år siden ble Bjerrum Nielsen invitert til å delta i det internasjonale nettverket International Girls Studies Association.

‒ Jeg var først skeptisk. Skal vi se på jenter? Skal vi ikke se på kjønn?, kommenterer kjønnsforskeren.

Hun skrev seg opp på epostlisten, men føler seg ikke helt hjemme i denne forskningen.

‒ De er veldig opptatt av diskursorienterte perspektiver. Våre forestillinger om jenter, våre normer om hva en jente er, og historiske perpektiver på «girlhood». Og der kommer den pessimistiske vinkelen litt tilbake, den vi opponerte mot på 80-tallet. Jenter som de som er utenfor, sett ned på, som rosa små vesener. Det har gått fra et studie av virkelighetens jenter til mer å handle om diskurser om jenter.

Flickforsks seneste prosjekt, boka Flicktion: Perspektiv på flickan i fiktionen, handler nettopp om å analysere fremstillinger av jenter i kunst og litteratur.

Men Bodil Formark avviser at den dermed er et eksempel på at diskursanalysen dominerer i dagens jenteforskning.

 ‒ Målet med boken er ikke bare å se på fremstillingen av jenterollen i forskjellige kunstsjangere, men også å utforske hvordan jenteforskningen kan utvikles, ved å hente inspirasjon fra kunst og litteratur.

‒ Jeg har selv ikke brukt diskursanalyse i min forskning på over ti år, sier Flickforsk-koordinatoren, og understreker at jenteforskerne i nettverket – som består av litt over 100 forskere – arbeider innen mange ulike områder, fra samfunnsvitenskap til medisin, og med mange ulike teoretiske perspektiver. 


Den unge kvinnen har blitt en viktig figur i det nyliberale prosjektet, hevder forsker Bodil Formark, og etterlyser mer kritisk jenteforskning. (Foto: Umeå universitet)

Forbrukerfeminisme

Tilbake til samfunnets jentesvermerier, så er Formark særlig opptatt av det problematiske ved at feminismen ikke lenger er del av historien om den sterke jenta som klarer alt.

‒ I jenteforskningen tenker man gjerne at dette starter med Spice Girls og deres girl power-slagord. Spice Girls er et tydelig symbol for en kommersialiseringsprosess der man opphøyer jenter og det som er jentete, med bud om at jenter kan, og jenter kan gjøre hva de vil – samtidig som det knyttes til mengder av ting man skal kjøpe i forbindelse med dette budskapet. 

Formark viser til amerikanske Angela McRobbie som forsker på ungdomskultur og feminisme. McRobbie hevder at parallellt med at samfunnet har løftet frem jenter, så har kommersialiseringen oppfordret jenter til å kjøpe hva de vil – og det kan de, fordi vi lever i en historisk tid der mange jenter har penger og kan forbruke. Når girl power handler om å forbruke, forsvinner feminismen. Den trengs ikke lenger, for jentene har jo masse power nå og skal ta over verden.

Forskerne Ann Werner og Marika Nordstrøm skriver i jentenummeret av TGV om såkalt sterke kvinner i musikken. De hevder at figuren ‘sterk kvinne’ og ideen om rollemodeller er bærere av spesifikke nyliberale verdier. Den sterke kvinnen trenger ikke feminismen, fordi hun er sterk, vellykket og likestilt – og påfallende ofte hvit.

Hva med gutteforskningen?

Forskningen på gutter overlater Bodil Formark til andre.

‒ I USA finnes det boyhood studies, så det kommer sikkert pojkforsk på et eller annet tidspunkt. Det er masse maskulinitetsforskere som forsker på gutter. Men det er ikke det jeg forsker på, jeg forsker på jenter og femininitet.

Harriet Bjerrum Nielsen derimot, er ikke fan av å kalle det verken jente- eller gutteforskning.

‒ Det er som å kalle noe kvinne- og mannsforskning. Jeg mener overgangen til kjønnsforskning var positiv, også når det gjelder barn. Ikke fordi jeg er redd for at de som vil kalle det jenteforskning er essensialister, men fordi det i dag ofte skyver forskningen over på et diskursnivå. Dessuten må du studere både jenter og gutter når samfunnet utvikler seg. Når ett kjønn endrer seg får det konsekvenser for det andre.

Litt mindre halleluja

Men at vi trenger mer forskning på nåtidens jentehype er Bjerrum Nielsen enig i.

‒ Omvendingen fra jenter som offer til jenter som power på 1980-tallet har blitt et politisk budskap om at jenter kan alt i verden, uten at man setter det i sammenheng med eksisterende ulikhetsstrukturer.  

‒ Unge jenter har blitt en sterkere kraft enn de var for 20 år siden, men vi bør unngå halleluja-budskap om at jenter klarer alt. Sånne budskap kan skjule de reelle skeivhetene i samfunnet. Jentene gjør det bra på skolen, men det er ikke de som får de beste stillingene når de er ferdige.