Manndomsprøven

Manndomsprøven

Bivirkninger fra behandling av prostatakreft får menn til å tenke over hva det vil si å være mann.
Mer om Kreft
Mer om Mannshelse
Når bivirkningene fra behandlingen av prostatakreft gjør seg gjeldene, dukker også spørsmålet opp: hva betyr det egentlig å være mann?

«Jeg er ikke noen mann lenger, jeg er uttørket», sa en. «Man er mindre mann», konkluderte en annen. En tredje fant god trøst i Bjørn Eidsvågs låt «Eg er bare ein mann, som gjer så godt han kan».

Bente Erviks doktorgrad Everyday life with prostate cancer: A qualitative study of men`s and spouses` experiences viser at seksualitet og ideer om mannlighet er sterkt knyttet sammen.

‒ Jeg vet ikke om menn mellom 70 og 80 år har tenkt så mye på hva det betyr å være mann. Det meste av forskningen på maskulinitet gjøres på de som er yngre, sier Ervik.

For mye impotensfokus

Erviks forskning baserer seg på dybdeintervjuer med 13 menn i alderen 58 – 83 år, og 9 ektefeller i alderen 52 – 68 år. Ektefellene er ikke gift med noen av de 13 mennene i studien, for å minimere faren for utlevering slik at kvinnene kunne snakke fritt.

Flere av mennene opplevde at helsevesenet fokuserte litt for mye på dette med impotens som mulig bivirkning av behandling. Selv hadde de i begynnelsen mer enn nok med å fordøye det faktum at de hadde fått kreft, en fryktet og potensielt dødelig sykdom.

‒ De får råd om hva de kan gjøre, om viagra, seksuell samlivsveiledning. Det er greit å få informasjon om dette, men det må ikke bli sånn at det oppleves som press for den som er syk. At det blir for mye fokus på ereksjon, sier Ervik.

De eldre mennene klarte gjerne å forsone seg med at seksuallivet var endret, og at det tross alt var bedre å forlenge livet med behandling enn å ha en fungerende penis. En av de yngre mennene slo imidlertid opp med kjæresten sin etter at han ble impotent.

‒ Seksualiteten hadde mer å si for de yngste i utvalget, de rundt 60. For dem var impotensen et stort problem, forteller Ervik.

Tykk, trøtt og tiltaksløs

Mennene Ervik har intervjuet ble behandlet med hormoner, ikke for å kurere sykdommen, men for å forlenge livet. Hormonene senker produksjon av testosteron, og bivirkningene kan være betydelige.

‒ Man kan bli trøtt, man kan bli litt tjukkere, miste tiltakslyst, det er litt som kvinnelig overgangsalder, forklarer Ervik.

For informantene handlet det å være mann blant annet om fysisk aktivitet og en sterk kropp. Med livet på hormoner måtte det fysiske justeres.

En av mennene hadde tidligere vært et aktivt friluftsmenneske og klatret i fjelltopper. Nå plukket han bær i stedet, og var svært fornøyd med det.

‒ De klarer å leve gode liv med prostatakreft og bivirkninger, men det har betydning for hvordan de lever. De lever forsiktigere og mer ettertenksomt, forteller Ervik.

Menn som lekker

I tillegg sliter mange med inkontinens. Mens impotensen har fått en del oppmerksomhet i forskningen, har menn som lekker og må gå med bleie ikke vært et stort tema.

En av mennene Ervik intervjuet pleide å ha med et norgesglass da han var ute og kjørte, så han kunne «lette på trøkket jevnt og trutt». Ingen av mennene fortalte om bleier.

‒ Det er mulig de ikke hadde plager med det og ikke brukte bleier, sier Ervik, og påpeker at stadig bedre behandlinger og operasjoner fører til færre bivirkninger.  

Kvinnene hun intervjuet fortalte derimot om ektefeller med bleier. Om vanskelige situasjoner i mennenes dagligliv med bleier, og at de måtte tulle litt med temaet for å ufarliggjøre det.


Bente Ervik har forsket på menns hverdagsliv med prostatakreft, og hva som skjer mellom ektefeller i slike situasjoner. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Å snakke om det  

Mennene pratet først og fremst med konene sine om sykdommen. Bortsett fra han ene som ikke hadde fortalt det til kona si.

Sønnene kunne de prate med mens de gjorde noe sammen. Døtrene var det vanskelig å snakke med. Det gjorde noe med hvordan de tenkte på seg selv som far, å måtte si at «pappa er syk».

Mennene mente også at kvinner har lettere for å snakke enn menn. Flere av konene opplevde å måtte presse mennene sine til å fortelle hvordan det gikk.

‒ Mennene sa gjerne at det ikke var så mye så si, likevel opplevde jeg dem som svært åpne og pratsomme med meg under intervjuene, sier Ervik.

‒ Vi menn kan være litt glatte utenpå, men det kan være noen bølgebevegelser innvendig likevel, var det en som sa. Dette er flotte menn som står på og takler sin sykdom. Men det er noe som ligger der som de kanskje ikke alltid får snakket om og uttrykt, som helsevesenet ikke fanger opp.

Avhengig av ektefellen

Mennene fortalte at kona er deres viktigste støtte. Konene fortalte at mennene hadde blitt avhengige av dem.

Både mennene og ektefellene var opptatt av at man måtte skåne hverandre, men for kvinnene ble det etterhvert slitsomt at alt handlet om ektemannens kreft. De mistet seg selv i mannens sykdom.

Det var også viktig å ikke utlevere mannen sin. Ektefellene beskyttet mennene sine, men syntes det var vanskelig å være de eneste som visste om sykdommen.  

‒ Ofte visste folk at mannen var syk, men ikke hva slags sykdom det var, forteller Ervik.

Trasig sexliv

Når det gjaldt bivirkningene til mennenes sykdom var ektefellene ofte stoiske i begynnelsen av intervjuene. Alt var bare fint, ikke noe å snakke om.

‒ Etter hvert kom det frem at noen syntes det var trasig å få avsluttet et sexliv som de ikke hadde trodd skulle slutte der, sier Ervik.

‒ En kvinne som i intervjuet sa at det var helt greit med et redusert seksualliv ringte tilbake dagen etter og sa «det var ikke sånn som jeg sa, det er trasig». Det gjør noe med forholdet. Samtidig vil de ikke si det til mennene. Det er viktig for dem å bygge opp om mennenes maskulinitet.

Det var imidlertid ikke bare problematisk å være gift med en mann med prostatakreft. Noen av kvinnene hadde en positiv opplevelse av at sykdommen hadde ført dem tettere sammen med mennene sine.

Mer oppmerksomhet

Da Ervik foretok sine intervjuer var det liten åpenhet rundt sykdommen i offentligheten. Dette har endret seg betydelig etter at Prostatakreftforeningen, PROFO, har blitt mer aktiv.

‒ Det var viktig for mennene at det skulle komme frem mer fakta og kunnskap om sykdommen, sier Ervik.

‒ Det er noe med denne sykdommens plassering som fører til tabu og stigma. Den må få sin rette plass uten at man stakkarsliggjør disse mennene og deres seksualitet.