Helse og redningsskøyter før stemmerett

Helse og redningsskøyter før stemmerett

Det var lokale saker og ikke kvinnestemmerett som sto høyest på agendaen da kvinnene i Nord-Norge organiserte seg.

Arbeidskomité gullhaug tuberkulosehjem 1912. Foto: Magdalena Normann, publisert med tillatelse fra eier, Sør-Troms Museum.

Det var ikke det at kvinnene i Nord-Norge ikke var samfunnsinteresserte og politisk engasjerte.

Torunn Hamrans forskning viser at de utover på 1900-tallet ble langt bedre organisert enn kvinner i de folketette kommunene på Østlandet, med flere foreninger og flere medlemmer enn andre deler av Norge. De ble en folkebevegelse som var med og skapte velferdsstaten.

Men selv om enkeltpersoner ivret for stemmerettssaken, så var det lunken interesse for å danne stemmerettsforeninger i Nord-Norge.

− Hvorfor er ikke godt å si, men det er helt åpenbart at det var tungt å dra i gang et engasjement for denne saken. I byene får de noe til, i Tromsø og Bodø. Men også der sliter de, sier Hamran, som er professor i helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet.

Hun presenterte sin forskning på kvinner og foreningsvirksomhet ved Nasjonal kvinnekonferanse i Tromsø i august.

Foretrakk lokale fora

Hamrans forskning på foreninger i nord er først og fremst knyttet til fremveksten av foreninger som arbeidet med helse og andre lokale saker som redningsbåter langs kysten. Men de viste altså mindre interesse for stemmerettssaken.

− Det var mange kvinneforeninger, og de jobbet for litt av hvert. Men det er ingen tegn til at de jobbet med stemmerett, sier Hamran.

Kvinnene i nord ønsket til å begynne med heller ikke å organisere seg som underledd av Norske Kvinners Sanitetsforening, selv om de fikk flere forespørsler. De foretrakk sine egne lokale fora og lokale saker.

Først når tuberkulosen gjorde seg gjeldende for alvor i Nord-Norge etter 1910, ble det populært å melde seg inn i nasjonale organisasjoner som sanitetsforeningen, Nasjonalforeningen og Røde Kors.

− Noen forskere har tidligere sagt at sanitetsforeningene spilte en stor rolle i stemmerettsaken, og spesielt ved unionsavstemningen i 1905, men de gjorde ikke det i Nord-Norge, slår Hamran fast.

Enkelte ildsjeler

Den første sanitetsforeningen i Nord-Norge ble stiftet i Tromsø i 1896, samme år som Fredrikke Marie Qvam stiftet moderorganisasjonen. I spissen for det lokale leddet sto lærerinnen og venstrekvinnen Thora Halvorsen, som senere ble den første kvinnen i Tromsø kommunestyre.

Halvorsen reiste rundt i landsdelen og forsøkte å stifte sanitetsforeninger, men resultatene uteble. I 1906, ti år etter etableringen i Tromsø, skrev hun til Qvam, som skulle på foredragsturné i Nord-Norge, at «både stemmerett og sanitet kan nok trænge et varmt Ord fra Dem».

En nystiftet sanitetsforening i Mo skrev også til Qvam i 1906 og lurte på om hun kunne stikke innom dem i løpet av turneen. For stemmerettssaken var ny. De kjempet for å få forståelse for den, og det var ingen på stedet som kunne noe om den.

Formannen i Narvik Sanitetsforening skrev at hun ikke hadde hatt mot til å starte noe stemmerettsarbeid, for det var ingen interesse blant byens damer. Det var imidlertid noe interesse blant socialistpartiets kvinner.


Torunn Hamran (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Viktige samfunnsaktører

Qvam beklaget seg over manglende interesse for sanitetsforeningen og stemmerettsarbeid i Finnmark. Hun var særlig oppgitt over Vadsø, som hun mente var «det mest gjenstridige Sted man kan tænke sig – kvænstridig Blod i dem alle».

− Fra et sentralt perspektiv fremsto nok kvinnene i Finnmarksbyene som både passive og uniteresserte, sier Hamran.

− Men selv beskrev de seg som travle og opptatte med møter og misjonsarbeid. Kvinner hadde en sterk posisjon i det sivile samfunn i Nord-Norge. De hadde en politisk rolle, og de var viktige samfunnsaktører. Det er en vanlig misforståelse å ha et altfor smalt syn på hva kvinnebevegelse er. Min forskning løfter frem en stor kvinnebevegelse, men den var fremst knyttet til helsesaker.

Underskrifter fra ytterkanten

Men noen av pionerene i Nord var også opptatt av kvinnestemmerett. Da det ble mobilisert til en underskriftskampanje i anledning folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905, var det kun tre aktive stemmerettsforeninger i Nord-Norge av i alt om lag 40 lokale ledd i Norge.

Men det skortet ikke på mobilisering av den grunn – om lag 12 000 av de i alt 280 000 underskriftene som ble samlet inn, kom fra Nord-Norge.

Nord-norske kvinner var også med i Landskvindestemmeretsforeningens underskriftskampanje rettet mot Stortinget i 1907 der de anmodet om at kvinner måtte få stemmerett.

− Når du ser på disse underskriftslistene, så har selv kvinner fra det ytterste fiskevær til den innerste fjord skrevet under, forteller Siri Gerrard, professor ved KVINNFORSK, UiT Norges arktiske universitet.

− Når du tenker på at det tok 5−6 døgn å reise fra Bergen til Hammerfest, er det nesten et under at de var med på denne debatten. Særlig med tanke på klasseforskjellene de hadde på denne tida. Her har nok telegrafen og kvinnenes utstrakte nettverk hatt stor betydning.

Bortglemte pionerer

I forbindelse med Kvinnekonferansen i Tromsø og stemmerettsjubileet har Gerrard forsøkt å samle informasjon om pionerene som drev dette arbeidet fremover i Nord-Norge. Utover høsten vil det også være tema for seminarserien Frem fra glemselen – sterke kvinneskikkelser i Nord.

For der kvinnesakskvinnene i Kristiania er kjendiser, vet vi ikke så mye om damene i distriktene.

− Pionerene i Nord-Norge finnes. Vi må bare lete litt. Og det holder ikke med noen google-søk, vi må dykke ned i arkivene og finne andre kilder.

Gjennom sitt arbeid med pionerene har Gerrad blant annet funnet en politisk kvinneliste fra det som i dag er Porsanger, som antakelig er fra et kommunevalg på 1930-tallet. Men hun finner ingen informasjon om bakgrunnen for lista, eller om kvinnene som sto på den. Tre av sønnene til kvinnene på lista hadde aldri hørt om at mødrene deres en gang stilte til valg.


Siri Gerrard (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Høy kvinnelig valgdeltakelse

− Kvinnene som organiserte seg i stemmerettsforeninger, var ofte allerede organisert i andre kvinneorganisasjoner, i sanitetsforeninger, lærerindeforeninger og i misjonsarbeidet. De var ofte arbeidende kvinner som hadde god innsikt i kvinners hverdag og helse gjennom jobben sin, forteller Gerrard.

Ved kommunevalget i 1907, da kvinner hadde fått inntektsbestemt stemmerett, stilte Landskvinnestemmerettsforeningen i Tromsø med en egen kvinneliste. Lærerinnen Thora Halvorssen og Petra Høegh, bokholder i Norges Bank, ble valgt inn.

Finnmark skilte seg dette året ut ved særlig høy valgdeltakelse blant kvinner. Vadsø, Vardø og Hammerfest hadde høyere valgdeltakelse blant både menn og de kvinner som hadde stemmerett sammenlignet med bybefolkningen i resten av landet, og i seks av 18 kommuner var deltakelsen høyere blant kvinner enn blant menn.

Kjønn og klasse

I en leder i avisa Bladet Tromsø skrev man om kvinnelisten at «Man ser jo, at Kvindelisten er uden Ende; men denne Kvindeliste burde absolut ha en brat Ende. For den er slig at vi ikke engang bryr os om at kritisere den.»

Avisa fortsatte med å kritisere listen for at en kvinne de mente ikke var valgbar sto oppført. Jenny Garfjeld var en «vordende komuninde», ifølge lederen. Garfjeld var redaksjonssekretær i avisa Nordlys, redaktør når det trengtes, og en ivrig forkjemper for arbeideres kår.

− Å være både kvinneaktivist og sosialist var en nesten umulig kombinasjon på den tida, sier Gerrard.

− Mange av kvinnene som førte an i stemmerettskampen, tilhørte borgerlige partier. Blant mange i arbeiderbevegelsen gikk klasseinteressene gjerne foran kvinneinteressene.

Gitta Jønsson er en annen viktig pioner fra Nord-Norge. Jønsson drev sosialistisk søndagsskole, satt i kommunestyret og var vara på Stortinget. Hun reiste på endeløse politiske agitasjonsturneer langs hele kysten, og var medlem av arbeiderpartiets landsstyre fra 1923 til 1945.

− Både Garfjeld og Jønsson viste at kvinnekamp og klassekamp kunne gå hånd i hånd. Men de representerte kanskje mer unntaket enn regelen for det som var vanlig på denne tida, sier Gerrard.

Hun håper den nye oppmerksomheten rundt pionerene i nord kan føre til at flere får lyst til å dykke ned i arkiver og grave frem ny kunnskap.

− Det kryr av interessante problemstillinger som skriker etter å bli forsket på, avslutter professoren.