Livet i Nigeria etter sexsalg i Europa

De nigerianske kvinnene som identifiseres som offer for menneskehandel tilbys assistanse dersom de frivillig drar tilbake til hjemlandet. Støtten de får har ingen avgjørende betydning for livene deres ett år etter retur, viser ny dansk forskning.

Forbindelsen til Europa er synlig til stede i Benin City. Butikken ”Little Italy Plaza” og ”Hotel Torino” er begge eid av nigerianske kvinner som arbeider i sexindustrien i Italia. Det skiltes for kurs i spansk, italiensk, fransk og svensk.

Det skiltes også til skrekk og advarsel mot menneskehandel, men folk oppfatter kampanjene som advarsler mot migrasjon. Så lenge de som migrerer sender hjem penger til familiene sine, som materialiserer seg i flotte biler, hus og klær, og så lenge fattigdom og arbeidsløshet er endemisk, biter ikke kampanjene på. 

Det er estimert at om lag 85 prosent av de nigerianske kvinnene som selger sex i Europa har reist via Benin City. Det er også hit mange kommer tilbake når de blir deportert.

Tilfeldige kategorier

I snart tre år har Sine Plambech, sosialantropolog ved Dansk Institut for Internationale Studier, fulgt 30 returnerte nigerianske kvinner og deres familier i Benin City, som del av sitt doktorgradsprosjekt.

Halvparten av kvinnene ble deportert til Nigeria som irregulære immigranter, halvparten hadde fått status som offer for menneskehandel. Sistnevnte hadde returnert via frivillige returneringsprogrammer, som innebærer noe finansiell støtte og oppfølging fra lokale organisasjoner.

Kvinnene som inngikk i frivillige returprogrammer klarte seg ikke bedre enn de deporterte kvinnene.

‒ Man skulle jo tro at de som får hjelp vil klare seg bedre, men det kan jeg ikke se at de gjør. Over tid blir deres situasjon den samme som for de som ikke får noen støtte, sier Plambech.

Det er dessuten tilfeldighetene som rår i det europeiske arbeidet med å klassifisere kvinnene som offer for menneskehandel eller ei.

‒ I Vesten er det et intenst fokus på riktig identifisering av offer, viktigheten av å skille på de som er utsatt for menneskehandel og de som ikke er det. Men min forskning viser at det er unntak og tilfeldigheter som avgjør denne kategoriseringen, og dermed tilfeldig om de blir sendt hjem som offer eller deportert som irregulære innvandrere.

Familieforpliktelser

Migrasjonen til Europa er ofte et felles prosjekt for kvinnen som skal migrere, familien hennes, og madamen som organiserer reisen. Plambechs informanter bruker ordet «madam» eller «guide» om det som man i vesten refererer til som «trafficker» eller «menneskehandler».

En billett og et forfalsket visa kunne i 2012 koste mellom $6500 og $12,000. Totalbeløpet ender som regel opp på over $50,000.

I flere tilfeller tas det ut pant i familiens eiendom for å møte den høye kostnaden. I noen tilfeller er det madamen som får pant i eiendommen, i andre pantsettes eiendommen til pantelåner, og pengene blir gitt til madamen.

‒ Familien skiller ikke på om man har blitt deportert eller returnert frivillig, forteller Plambech.

‒ Familien forventer at man har tilgang til ressurser uansett hvordan og hvorfor man har kommet hjem. De kan kreve at kvinnene må reise ut igjen, eller forsøke å få kvinnene til å forsørge familiemedlemmer.

En av Plambechs informanter, Cynthia, ble nødt til å reise tilbake til Europa etter sin første retur til Benin City, ellers hadde foreldrene hennes mistet huset sitt. Cynthia hadde vært fem år i Italia, var så hjemme i Benin City i to år før hun reiste tilbake til Spania, og så videre til Danmark. Etter to år i Danmark ble hun kategorisert som «illegal innvandrer» og deportert igjen.

Sine Plambech har fulgt 30 nigerianske kvinner i en periode på over to år etter deres retur til Benin City fra Europa. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Økonomisk ustabilitet

I det første året etter retur har den  som returnerte frivillig ikke økonomiske vanskeligheter, forteller Plambech. Pengestøtten de får strekker til et lite stykke. De kan for eksempel få husleien sin betalt i forkant for et helt år.

‒ I motsetning til andre migranter som returneres til for eksempel Irak og Afghanistan får ikke disse kvinnene pengene rett i hånden. I stedet er det organisasjonene som tar med kvinnene ut og kjøper inn ting til butikkene deres eller betaler husleien. Som om man ikke kan regne med at nettopp disse kvinnene ville bruke pengene klokt, sier Plambech.

Men kvinnene finner seg ikke stabile inntektskilder over lang tid. Pengene tar slutt. Stigmatisering av returnerte kvinner gjør det vanskelig å etablere nye inntektsmuligheter, og mange av dem har mistet sine sosiale nettverk.

Grace, en av Plambechs informanter som returnerte frivillig, brukte pengestøtten hun fikk til å kjøpe seg noen kokekar og åpne en liten matbod i utkanten av Benin City. Det gikk fint til å begynne med, men etter to måneder ble Grace utsatt for et ran. Pengene og kokekarene forsvant. Organisasjonen som hadde gitt henne penger kunne ikke hjelpe henne mer.

Sårbare for kriminalitet

Foruten familiens krav, så er det kriminaliteten som til slutt visker ut forskjellen mellom frivillig returnert og ufrivillig deportert.

‒ Kriminalitetsnivået i området der de bor skiller ikke mellom offer for menneskehandel og deportert, sier Plambech.

Volden kommer ikke fra deres «trafficker», som er det mange europeiske aktører tror.

‒ Dette handler om den generelle sikkerhetssituasjonen i Nigeria, og i området rundt Benin City, sier Plambech.

Utdanning er et krav for å få lov til å åpne butikk innenfor «Government Reserved Areas», områder beskyttet av sikkerhetsvakter. Kvinnene er dermed tvunget til å oppholde seg i byens utkant. 

‒ Kvinnene har ikke penger eller utdanning til å bo i de trygge områdene i byen. De bor i den delen der det er lite elektrisitet og dårlige veier, og de har ikke råd til å kjøpe dører med ordentlig lås. 

Alle kvinnene Plambech intervjuet hadde opplevd væpnet ran eller voldtekt, eller begge deler. Noen opplevde det i Europa, alle opplevde det etter at det kom hjem igjen. At de antas å ha en del ressurser etter å ha returnert fra Europa gjør kvinnene mer sårbare for ran og innbrudd.

‒ Noen av dem sa det var mye tryggere å selge sex i Roma eller Hamburg enn å selge mat fra en liten matbod i Benin City, forteller Plambech.

‒ Det er ikke meningen å flytte fokus vekk fra de som står bak trafficking. Men den samme fattigdommen og massive arbeidsløshet som produserer udokumentert migrasjon og salg av sex i utlandet, skaper forbrytere og kriminelle gjenger blant unge menn i Benin City.

Etnografi med engangskamera

Sikkerhetssituasjonen i Benin City tilsa at Plambech ikke alltid kunne følge sine informanter i deres daglige liv. Kriminalitet, voldelige og væpnede innbrudd og kidnappinger er utbredt.

Å oppholde seg der informantene bodde og levde kunne være farlig for Plambech. Å bli sett med en hvit kvinne kunne være farlig for informantene, det kunne gjøre dem sårbare for ran og vold.

Løsningen ble en kreativ form for etnografi. Plambech ga blant annet kvinnene engangskameraer og ba dem ta bilder og skrive dagbok for å dokumentere livene sine. Intervjuene foregikk ofte i en leilighet Plambech leide i byens sentrum.  

Intervju på bestilling

Å finne kvinner som ønsket å delta i prosjektet var en lang prosess. Deporterte kvinner står ikke radet opp og venter på vestlige forskere med spørsmål. Det gjør imidlertid en del av de assisterte kvinnene.

Ved en katolsk NGO ble Plambech tilbudt å intervjue tre offer for menneskehandel. Dette var et fast tilbud organisasjonen hadde til vestlige besøkere; diplomater, journalister, donorer, og forskere. For hvert intervju betalte gjestene $15 til kvinnene, og det var forventet at de ga det samme beløpet til nonnene.

‒ Kvinnene fortalte forferdelige historier som inkluderte alle de klassiske trekkene til en nigeriansk trafficking historie. Det var åpenbart at de hadde fortalt historien mange ganger før, sier Plambech.

‒ De som blir assistert har gjerne vært flere år i et NGO-system i Europa, de har kanskje sittet i interneringssentre og hatt masse sosialarbeidere på besøk. Til slutt forstår man hva man skal fortelle for å utløse bestemte reaksjoner. Sier du at du reiste for å forsørge din familie, visste at du skulle selge sex, og kjøpte de illegale papirene selv, så får du sjelden hjelp. Sier du at du ikke visst at du skulle selge sex, da får du hjelp.

Det var hos den katolske NGOen at Plambech møtte Grace, som nylig hadde returnert etter seks år i Italia. Grace savnet italiensk is og pizza, så Plambech inviterte henne med på en pizzarestaurant i byen. Under måltidet fortalte Grace en mer komplisert historie enn den hun hadde servert tidligere. Og gjennom Grace fikk Plambech møte deporterte kvinner som ikke inngikk i assistanseprogrammene. 

Redningsindustrien

I kjølvannet av det internasjonale fokuset på menneskehandel det siste tiåret har det oppstått et apparat som Plambech kaller «the Rescue Industrial Complex», en stor redningsindustri.

Det er snakk om de store internasjonale organisasjonene, nasjonale norske og danske organisasjoner, flyselskapene som flyr spesialchartrede fly fullastet med deporterte migranter, sikkerhetsfirmaet som følger med flyene, og til slutt de lokale organisasjonene på steder som Benin City, som mottar penger fra utlandet for å støtte offer for menneskehandel når de returnerer.

Flesteparten av de lokale organisasjonene i Benin City er katolske eller knyttet til pinsesamfunnets kirker, ifølge Plambech.

‒ De bringer med seg en mektig moralisme, som fokuserer på kvinnenes personlige adferd i stedet for systemkritikk, sier Plambech.

‒ På den måten individualiseres ansvaret for kvinnenes situasjon, og det er et stort individuelt press på at kvinnene skal vende tilbake. De skal endre adferd, åpne en butikk og ta seg av familien. Samtidig lever noen av dem med traumer fra tiden i Europa, og livet i en komplisert nigeriansk virkelighet.

Plambech understreker at mange av de religiøse organisasjonene gjør mye godt arbeid. Men de bidrar også kraftig til å skape og underbygge en nasjonal fortelling om at de som reiser av gårde er grådige, besatt av onde ånder og en plett på nasjonenes image. De vil gi kvinnene verdigheten tilbake, og gjennom det gi Nigeria verdigheten tilbake, ifølge Plambech.

Det er estimert at om lag 85 prosent av de nigerianske kvinnene som selger sex i Europa har reist via Benin City. (Foto: The Advocacy Project)

Benin City – Europa, tur-retur  

‒ Kvinnene vet hva slags jobber som venter dem i Europa, forteller doktoranden.

‒ Kvinnene som migrerte for 5-10 år siden hadde kanskje ikke like mye informasjon om hva som ventet dem. I dag forhandler man til og med om prisen for migrasjonen. Dette er jo noe som har foregått over lengre tid nå.

Da Plambech snakket med Grace to år etter at hun hadde returnert, var det eneste hun fikk fra sin status som offer for menneskehandel de $15 hun ble betalt for hver gang hun lot noen intervjue seg om sine erfaringer i Europa.

Cynthia håpet at hun skulle klare å reise tilbake til Europa igjen, for tredje gang. Før hun ble deportert fra Danmark ble hun gravid med en dansk mann. Den danske mannen hadde betalt ned gjelden hennes, og sendte henne penger i ny og ne. Men det var en sikkerhetsrisiko å ha en sønn som var halvt hvit i Benin Citys dårlige strøk, og det var tøft å være alenemor.

Siste utvei

Mens det danske systemet for håndtering av menneskehandel i stor grad fokuserer på retur, har det norske systemet fokusert mer på å etterforske sakene for å ta de som står bak.

Kvinnene Plambech har fulgt er ikke opptatt av europeiske rettssaker. De er opptatt av å få livene sine på rett kjøl. Å returnere frivillig er alltid en siste utvei, når ingen andre valg gjenstår, sier forskeren. Dette samsvarer med det Fafo-forsker Anette Brunovski har funnet i sine studier av returnerte kvinner i Albania, Serbia og Moldova.

De nigerianske kvinnene topper statistikken over mulige offer for menneskehandel i Norge. Av 247 mulige offer i  2011 var 108 fra Nigeria. Den andre største gruppen var 28 rumenere. Mulige offer er de som får en eller annen form for oppfølging i det norske systemet. Frivillig retur organiseres av International Organization for Migration Norge, etter avtale med norske myndigheter.

«En viktig målsetning med retur- og reintegreringsprogrammet er å forebygge re-traffikering. Så langt har vi imidlertid lite kunnskap om hva som har skjedd med dem som har valgt å returnere» skriver Politidirektoratets koordineringsenhet for ofre for menneskehandel i sin siste rapport fra 2012.

Enheten skriver at noen velger å returnere uten assistanse. Noen reiser til andre europeiske land. Mange forsvinner uten at man vet hvor de blir av.

Forskeren

Sine Plambech er i sluttfasen av arbeidet med sin doktorgrad i migrasjon, Point of Departure: Life after human trafficking in Western Europe, ved Columbia University i New York og Københavns Universitet. Hun er til daglig ansatt i Dansk Institut for Internationale Studier.

Plambech presenterte sine foreløpige funn ved seminaret Nigerian Migrant Sex Workers Upon Return – The Politics and Experiences of Rescue arrangert av Fafo 18. april 2013.

Hun har tidligere forsket på sexindustrien og offer for menneskehandel i Thailand, transnasjonale ekteskap og den globale omsorgsøkonomien.

Fakta

Menneskehandel er straffbart i henhold til den norske straffeloven §224, og kan straffes med inntil 5 års fengsel.

Norge har siden 2003 hatt tre handlingsplaner mot menneskehandel.  

Fra sommeren 2004 har de nigerianske prostituerte vært en dominerende gruppe i gateprostitusjonsmarkedet i Norge.

Ifølge Fafo-rapporten Afrikanske drømmer på europeiske gater har de nigerianske kvinnene ofte opphold i Italia eller Spania med schengen-visum, og reiser fra disse landene videre til andre land i Europa.

I 2011 ble 274 personer, fordelt på 52 nasjonaliteter, fulgt opp som mulige ofre for menneskehandel i Norge. 108 av dem var fra Nigeria.

Fem personer ble returnert frivillig via International Organisation for Migration fra Norge i 2011; to kvinner fra Nigeria, en kvinne fra Sør-Amerika, en kvinne fra Øst-Europa, og et barn av en av kvinnene. Alle fire kvinner var antatt utnyttet til prostitusjon.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.