‒ Borrelåsen gjør meg til en utstillingsdukke

‒ Borrelåsen gjør meg til en utstillingsdukke

Kvinner på mannsdominerte arbeidsplasser trenger nye klær på jobben. Men de er opptatt av at arbeidstøyet ikke skal være for feminint.

– Kvinnene forsøker å finne en balansegang mellom det å være akkurat passe kvinne, og være akkurat passe ikke-kvinne. (Illustrasjonsfoto: colourbox.com)

– Til Forsvarets kvinner ble det utviklet en liten borrelås på utsiden av jakken. Ved å stramme den kunne man få innsving i livet. Denne lille funksjonen mottok derimot ulike reaksjoner, særlig fra kvinnene. En av dem nektet å bruke borrelåsen. «Jeg vil ikke være noen utstillingsdukke», erklærte hun.

Med dette eksempelet illustrerer stipendiat Mari Bjerck hva forskningen på kvinneklær ved manns-dominerte arbeidsplasser har kretset om.

Klær som symbolske tegn

Klærne er designet ut fra funksjonalitet og sikkerhet, og er i hovedsak laget for menns kropper. Men både kvinnene, mennene og arbeidsgiverne ønsker nå å gjøre arbeids-klærne bedre tilpasset kvinnekroppen. Dette arbeidet er i gang, blant annet ved at kvinnene i Forsvaret har fått en ny borrelås.

– Men den uønskede borrelåsen demonstrerer også hvordan vi har jobbet med arbeidstøy i dette forskningsprosjektet, både ved å gi det en egenverdi som tøy, men også ved å behandle klær som symbolske tegn, forklarer Bjerck.

Bjerck, som er stipendiat ved SIFO og Copenhagen Business School har i forskningsprosjektet arbeidet tett med sosialantropolog Mari Rysst, forskningsleder ved SIFO og kriminolog Cecilie Basberg Neumann, seniorforsker ved AFI. Forsvaret og Helly Hansen er også involvert i prosjektet, sistnevnte som prosjektleder.

– For oppdragsgivernes del har nok det viktigste vært at vi skulle finne fram til konkrete løsninger på arbeidstøy for kvinner. For oss som forskere er det like interessant å se på hvordan disse kvinnene er kjønn, og gjør kjønn. Vi er med andre ord ute etter å se hvordan kjønn forhandles på mannsdominerte arbeidsplasser, forklarer Rysst.

Kvinner må vokte seg

Fra høsten 2009 og ut 2010 gjorde hun intervjuer og deltagende observasjon ved ti ulike arbeidsplasser i Norge. Rysst har dekket fire andre arbeidsplasser, mens Neumann har dekket én. Bjerck har besøkt seks av dem to ganger, og noen har vært intervjuet flere ganger, blant annet i forbindelse med testing av arbeidsklær.

– I utgangspunktet trodde vi kvinnene var misfornøyde med arbeidstøyet sitt, og at de ønsket seg mer kvinnelige klær. Men det gjør de ikke. De ønsker seg derimot mer behagelige klær, som ellers er like guttas, forteller Rysst.

– Vi tolker det som at kvinnene vil være usynlige som kvinner. Men her opplever vi også at det finnes ambivalens. Den handler om at de i tillegg til ønsket om å være usynlige som kvinner, også vet at de er synlige i kraft av å være kvinner, presiserer Rysst.

Passe (u)anstendig

På arbeidsplassene, som er alt fra oljerigg, fiske og bygg- og anlegg, til veiarbeid, gartnervirksomhet og bilverksted, ser forskerne at det foregår kontinuerlige kjønnsforhandlinger. Forhandlingene skjer både på og utenfor arbeidsplassen, og de omfatter både kvinnene og mennene.

– Mennenes reaksjoner betyr mye. For kvinnenes del er det like lite ønskelig å få negative reaksjoner på at de er for tøffe, som på at de er altfor kvinnelige, med sminke, lange negler og lignende, forklarer Bjerck.


Mari Bjerck (Foto: Ragnhild Fjellro).

– Kvinnene forsøker å finne en balansegang mellom det å være akkurat passe kvinne, og være akkurat passe ikke-kvinne. Det er et toegget sverd. Mange overveielser må gjøres, og man må vokte seg, utdyper Bjerck.

– De må passe på at de er innenfor det som anses som passende anstendig for en kvinne. Men blir de for maskuline kan de mistenkes for å være lesbiske, og det vil de ikke, forklarer Rysst.

Mister konsentrasjonen

– Men mennene har stor forståelse for at kvinnene ønsker en annen bekledning. De vil bare ikke at den skal skille seg så mye fra deres tøy, utover at den passer deres kropp bedre, sier stipendiaten, og legger til; 

– Mennene i undersøkelsen sier at de ikke synes kvinnene skal vise for mye at de er kvinner. Begrunnelsen deres er at kvinnene da vil ta bort konsentrasjon deres i jobben. 

Det betyr at kvinnene må være på en helt bestemt måte ved disse arbeidsplassene.

– Ikke være redd for å bli skitten på henda, og å kunne ta i et tak, er begreper som går igjen, forteller Bjerck.

– Og de må ikke være avhengige av hjelp fra gutta, skyter Rysst inn.

Nakne damer på veggen

– Analyserer dere dette i et klasseperspektiv?

– Vi har ingen data på middelklassen, og studerer bare arbeiderklassen. Men vi er jo selv middelklasse, og slik merker vi at det er noen klare forskjeller, sier Rysst.

– Vi trodde likestillingen hadde kommet lenger, også i arbeiderklasseyrkene, men vi så markante kjønns-stereotypier. Et eksempel er at gutta sier de blir distrahert fordi jentene går feminint kledd. Vi tviler på om vi ville hørt det samme i mannsdominerte middelklasseyrker, sier sosialantropologen.

– Det overrasker oss hvor levende stereotypiene er på arbeidsplassene. Inne på bilverkstedene, eller egentlig på alle arbeidsplassene jeg var, der henger det bilder av halvnakne damer. Jeg trodde ikke det fantes lenger, sier Bjerck.

Vil være den eneste

I observasjoner og intervjuer kommer det også fram at kvinnene ikke ønsker seg flere kvinnelige kolleger.

– De fleste synes det er deilig å jobbe på en mannlig arbeidsplass, og ønsker ikke at det kommer flere kvinner dit. Da blir det så mye intriger, sier de, og understreker at de heller vil delta i det de oppfatter som en real mannskultur, forteller Bjerck.

På den annen side handler ønsket om å være den eneste kvinnen også om begjær, ifølge forskerne.

– I kraft av å være kvinne er du attraktiv når du er den eneste. Selv om du ikke får mye oppmerksomhet rundt din kvinnelighet på arbeidsplassen, sier kvinnene at de derimot får mye oppmerksomhet for sin kvinnelighet når de omgås utenfor arbeidstiden, på en fredagspils for eksempel, når kollegaene pynter seg og går ut. Og disse kvinnene vet å pynte seg når de får sjansen, sier Rysst.


Mari Rysst (Foto: Ragnhild Fjellro).

– Kanskje vil de kompensere for at de ikke gjør det på jobben, undrer hun.

Jekker ned det maskuline

Forskerne forstår kjønn som noe relasjonelt, og maskulinitet og femininitet defineres som noe som er sosialt og kulturelt betinget. Slik gir begrepene bare mening når de blir tolket i relasjon til hverandre.

– For guttas del er det fint med jenter på arbeidsplassen. De vil gjerne ha flere,  fordi de opplever at jentene toner ned det grove mannsspråket. De må beherske seg litt, sier Rysst.

– Flere av mennene føler seg komfortable med at det kommer kvinner inn, for da må de tone ned det tøffe og seksualiserte, bekrefter Bjerck.

Samtidig forventer ikke kvinnene ved disse arbeidsplassene at mennene skal være så mye annet enn tradisjonelt maskuline.

– Slike syn bekreftes i tidligere studier av arbeiderklasse-kvinner. Det viser at arbeiderklassekvinnene har et syn på mennene som skiller seg fra et mer likestillingspolitisk korrekt syn. De synes for eksempel at menn ikke passer til omsorgsarbeid, forteller Rysst.

Det normale, heterofile

– Slik forhandles det gjennomgående om kjønn, forklarer Rysst.

– Hvordan du skal være - og ikke være – vises gjennom signaler du får. På disse arbeidsplassene er mannskulturen det overordnede, som kvinnene må tilordne seg. Det er denne mannskulturen kvinnene forhandler sin kvinnelighet opp mot, forklarer antropologen.

– Det er også et sentralt poeng at forhandlingene baserer seg på idealet om det heteroseksuelle. Det vil si at det heteronormative er det som organiserer det hele i stor grad, avslutter Bjerck.