‒ Voldtekt handler også om sex

‒ Voldtekt handler også om sex

At voldtekt bare dreier seg om makt og ikke om sex, er en overforenkling, som i verste fall gjør ting vanskeligere for ofre for seksualisert vold. Det hevder Linda Alcoff, filosof og nyslått æresdoktor ved Universitetet i Oslo.

Linda Alcoff. (Foto: Kristin Engh Førde)

Feminister har ofte holdt fast ved at voldtekt er vold og ikke sex. Slik har man villet gå i rette med en vanlig forståelse – og rasjonalisering - av voldtekt: At det er menns seksualitet som får dem til å forgripe seg på kvinner. Men trekker vi voldtekt helt ut av kategorien «sex», skaper vi nye problemer, ikke minst for ofrene.

Dette hevdet filsofen Linda Alcoff, til vanlig professor ved Hunter College i New York, da hun holdt sin æresdoktorforelesning i forbindelse med 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo sist uke.

– Tanken om at voldtekt og sex er to absolutte motsetninger, stemmer ikke nødvendigvis overens med ofrenes forståelse av egne erfaringer, som ofte er mer komplekse og ambivalente og ikke minst forandrer seg over tid. Vi risikerer at ofre som føler at deres opplevelser ikke passer i en streng definisjon, ikke tør å stå fram. For å kunne forstå og bekjempe seksualisert vold, må vi anerkjenne at den er like kompleks som annen menneskelig aktivitet, sier Alcoff.

Hva er voldtekt?

Voldtekt og seksualisert vold er vanligvis tema for samfunnsvitenskapelig forskning, sosiologi, antropologi og psykologi. Alcoff, som for tiden jobber med en bok med arbeidstittelen Rape after Foucault mener at også filsofien kan gi verdifulle bidrag. Med utgangspunkt i den franske filosofen Michel Foucaults tenkning om seksualitet og makt, diskuterer hun hvordan voldtekt og seksualisert vold behandles og forstås i samtiden.

– Diskusjoner om språket og begrepenes innhold er av avgjørende betyning. Vi lever i en tid med stor usikkerhet rundt hva som er og ikke er seksualisert vold. Vi vet at det er et enormt problem, men hvordan skal vi definere det? Hvor åpent samtykke skal vi kreve for å kalle noe frivillig? Hvor alvorlig skal vi ta såkalte undertrykte minner om overgrep? Hvordan skal vi tenke om barns og unges seksualitet?

Seksualisert vold er et av de mest fluktuerende og foranderlige begrepene i vår tid, sier Alcoff, og viser til hvor mye definisjonene varierer, både mellom kulturer og i tid.

– To kulturers definisjon av voldtekt kan være så forskjellige at de rett og slett ikke henviser til samme type hendelse. I Canada defineres voldtekt som sex uten erklært samtykke. Andre steder regnes det ikke som voldtekt med mindre man kan bevise at tvang er blitt brukt. Også mellom generasjoner er det stor variasjon. Det som for yngre kvinner er et klart overgrep, kan for eldre kvinner i samme familie forstås som «bare en sånn ting som kan skje når man er født som kvinne».

– Vi kan ikke ta sikte på å få spikret begrepene en gang for alle, legger Alcoff til.
Hun mener veien å gå er såkalte strategiske intervensjoner, som anerkjenner at også feministiske begreper er produkter av den historiske konteksten de oppsto i. I sin kommende bok tar Alcoff særlig for seg begrepene «offer», «samtykke» og «ære».


Er det et absolutt skille mellom sex og seksualisert vold, eller finnes det gråsoner? Der rettsapparatet må operere med klare definisjoner, må feminister og andre som kjemper mot seksualisert vold erkjenne at feltet er komplekst og fullt av ambivalens, sier filosofen Linda Alcott. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

Språket former erfaringer

Alcoff mener Foucaults diskursbegrep er nyttig både for å forstå forholdet mellom språk og erfaringer,  og hvordan vi snakker om dette forholdet.

– Praksisen eksisterer ikke uavhengig av diskursen. Språket – eller diskursen - er en del av praksisen. Det er språket som gir mening til seksualisert vold, gir folk ideer om hva de kan gjøre, ord for hva de har opplevd. Språket spiller også en sentral rolle i rasjonalisering, rettferdiggjøring, trivialisering og tildekking av seksualisert vold.

Noen mener at feministisk språk bidrar til å gjøre problemet seksualisert vold større, forteller Alcoff. I USA er det et nokså utbredt standpunkt at offerorienterte medier har hatt en forvrengende effekt på seksuelle erfaringer, ved for eksempel å framkalle falske minner om overgrep. Andre er bekymret for at insistering på å utvide voldtektsbegrepet vil gjøre at kvinner i ettertid opplever seg voldtatt, selv om de i øyeblikket ikke erfarte det sånn.

– For å slå denne kritikken tilbake har mange feminister gått langt i å benekte at det finnes en «feedback loop» mellom diskurs og erfaring. Men hvem har ikke opplevd at forståelsen av egne erfaringer – på alle mulige områder – endrer seg over tid? At nye begreper gjør at man oppfatter noe på nye måter? Alle minner er en praksis som dannes i samarbeid med andre. Dette er ikke et problem i seg selv. Vi må være interessert i denne sammenhengen mellom språket og hvordan erfaringer defineres, framfor å legge lokk på den, sier Alcoff.

– Det er også interessant å merke seg at den generelle oppfatningen samsvarer veldig med Foucaults idé om at diskursen formen praksisen, legger hun til.

Hva er sannhet?

Spørsmålet om sannhet står sentralt i alle diskusjoner om seksualisert vold. Hva skjedde egentlig? Hvem snakker sant, offer eller påstått overgriper? Alcoff advarer mot å overforenkle spørsmålet om sannhet.

– Feminister må erkjenne at de deltar i en kamp om hvordan voldtekt skal forstås, og ikke tro at det finnes en stabil realitet om voldtekt på den ene siden, mens offentlig debatt og rettssystem kjemper om språket på den andre siden, sier Alcoff. Hun er opptatt av at sannhet kan være flere ting og ha flere funksjoner.

– Rettssalens sannhet – som først og fremst har som mål å etablere individuell skyld har blitt oppvurdert til å gjelde for all samtale om voldtekt og sannhet. Det er en feil. Når det gjelder jus, må vi selvsagt ha klare definisjoner, begrepsmessig presisjon og konsistens. Men det er en feil å kollapse problemet med seksualisert vold og løsningen på dette problemet til den juridiske arenaen. Beviskravet i retten er mye strengere enn i mer private, uformelle sfærer. Og retten etablerer individuell skyld, det er det de må gjøre. Men dette er ikke nødvendigvis det ofre, aktivister og forskere er eller bør være mest opptatt av. Forståelse, behandling og sosial endring kan være vel så viktige målsetninger som dom og straff, sier Alcoff.

Grenser for diskursens makt

Selv om Alcoff finner god bruk for Foucault i sitt arbeid med seksualisert vold, mener hun den franske filosofens tenkning kommer til kort i noen sammenhenger.

– Det finnes også grenser for hva diskursen kan forme. Påstår vi at alt er diskurs, fjerner vi betydningen av kroppslig erfaring.

Alcoff er i tvil om Foucault virkelig mener at kroppslig erfaring er underordnet, men mener det uansett er viktig å problematisere denne ideen.

– Ikke all kroppslig berøring har like variabel betydning. Berøring av en skulder kan bety veldig mye i én kultur og være nærmest ubetydelig i en annen. Genital berøring er ikke ubetydelig i noen kulturer. Muligheten for å bli gravid er en annen fysisk realitet som ingen diskurs kan fjerne. Kanskje gjelder det samme orgasmer.

Likheten i voldtektsofres reaksjoner gjør at vi må spørre oss om det også finnes fysiske trauma som motsetter seg diskursens forming, mener Alcoff. I fenomenologien finner hun andre måter å tenke på.

– Fenomenologi tar et førstepersonsperspektiv, det kan hjelpe oss å utvikle mer realistiske begreper.