Ti år med kvinneresolusjonen

Ti år med kvinneresolusjonen

Et tiår etter at FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd, har spørsmål omkring kvinners roller i krig og konflikt fått en selvsagt plass på dagsorden. Nå må anekdotisk kunnskap og ubelagte påstander om temaet erstattes av forskning. Det mener PRIO-forsker Torunn L. Tryggestad.

Mer om Krig
Liberisk kvinne. Liberia er ett av landene der FN for tidene er inne med fredsbevarende operasjoner. (Illustrasjon: Istockphoto)

– Før 2000 var kvinners ve og vel definert ut av sikkerhetsbegrepet. Hvordan kvinner hadde det under og etter krig og konflikt var nærmest et privat anliggende, som ikke hadde noe med fred og sikkerhet å gjøre. Da 1325 ble vedtatt, endret dette seg. Nå kan ambassadører i Sikkerhetsrådet vanskelig holde taler om internasjonal fred og sikkerhet uten å nevne kjønnsaspektet.

Det sier Torunn L. Tryggestad, forsker ved Peace Institute in Oslo (PRIO) om FN-resolusjon 1325.  I oktober er det ti år siden den ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Målet var å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter og bidra til å ivareta kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt og integrere kjønnsperspektivet i fredsbyggende arbeid.

– Tar tid

Mens Tryggestad oppsummerer at det har skjedd store endringer i hvordan man ser på kvinners sikkerhet i FN-systemet, har andre, særlig feministiske aktivister, hevdet at man har oppnådd mindre enn forventet i 1325s levetid. Tryggestad har forståelse for utålmodigheten, men minner om at ting tar tid i FN.

– Jeg har tidligere jobbet med spørsmål omkring reform av FN-systemet generelt og registrerer at det er de samme debattene som går rundt dette arbeidet nå som på begynnelsen av 1990-tallet. Dette er et tregt system. Sett i det perspektivet må vi si at de som sto bak 1325 – først og fremst kvinnebevegelsen, støttet av enkelte medlemsland – har oppnådd utrolig mye. Det som før 2000 var en feministisk idé har nå blitt et normativt rammeverk FN-systemet må ta hensyn til, sier Tryggestad.

Hun peker på at det i kjølvannet av 1325 også har kommet nye resolusjoner som omhandler kvinner og sikkerhet. Resolusjonene 1820 og 1888 fra henholdsvis 2008 og 2009 tar for seg seksualisert vold spesifikt. I tillegg vedtok Sikkerhetsrådet i 2009 resolusjon 1889, som fokuserer på ivaretakelse av kvinners interesser og kvinners deltakelse i fredsbyggende prosesser.

Økt interesse

Tryggestads egen arbeidsplass, PRIO, har de siste årene satset spesielt på feltet kjønn i krig og konflikt. Generelt registrerer Tryggestad økt interesse for temaet, både i organisasjonene og blant journalister, noe som igjen smitter over på forskningsmiljøene.

– Langt på vei tror jeg den nyvekte interessen henger sammen med at mange som jobber i konflikt- og postkonflikt-områder har erfart at kjønnsperspektiv har stor praktisk nytte. Både kvinnelige soldater og hjelpearbeidere og det å snakke med kvinnene i felten setter en i stand til å gjøre en bedre jobb og utnytte ressursene bedre, ganske enkelt, sier Tryggestad.

– Det handler altså ikke om en prinsipiell interesse for kvinners rettigheter?

– Nei, i hvert fall ikke primært. Og her er det uenighet om hva som er den beste strategien. Mange, og da kanskje særlig blant kvinneaktivistene, er opptatt av at kjønnsbevisstheten skal handle om rettferdighet og kvinners rettigheter og at man bør si det som det er i møte med for eksempel Forsvaret eller politiske myndigheter. Jeg mener nok at det er riktig å være pragmatisk og å få ting til å skje ved på peke på aktørenes egeninteresse i å være opptatt av kjønnede konsekvenser av krig og konflikt. Nettopp fordi nytteretorikken er mer effektiv enn rettighetsretorikken, sier Tryggestad.

– Klarer man å åpne folks øyne for den praktiske nytten av å anvende kjønnsperspektiv mener jeg at det i neste omgang blir lettere å få gjennomslag for rettighetstankegangen.

Overfokus på voldtekt

Men selv om hun mener at 1325 har brakt verden et langt skritt videre, ser Tryggestad skjær i sjøen. Blant annet er hun bekymret over at oppmerksomheten rundt seksualisert vold de siste årene har gjort at andre deler av 1325-teksten blir «glemt».

– Resolusjonsteksten er veldig vid, og omfatter alt fra forpliktelser hos FN-systemet og det internasjonale samfunnet til råd rundt praktisk minerydding og demobilisering. Beskyttelse mot seksualisert vold er også et sentralt poeng, men nå i forbindelse med tiårsmarkeringen er voldtekt i krig i ferd med å ta helt overhånd, sier Tryggestad. Hun oppfatter dette som en form for tilbakeskritt.

– På mange måter bringer det oss tilbake til der vi var da prosessen rundt 1325 kom i gang. Den gangen hadde feminister sett seg lei på at kvinner blir framstilt utelukkende som ofre, og en viktig hensikt med resolusjonen var jo å vise fram kvinner som ressurser, og verdien i å støtte kvinner som aktører og deltakere, sier Tryggestad.

– Kvinner utsatt for voldtekt må selvsagt hjelpes, men det må ikke stoppe der. På sikt forebygges overgrep best ved å gi kvinner mer makt og for å få til det, må vi bruke resolusjonen i all sin bredde, legger hun til.

Vil mobilisere menn

En annen utfordring Tryggestad er opptatt av, er mangelen på menn i sammenhenger der kjønn, krig og konflikt er på dagsorden.


Torunn Tryggestad. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Selv om det har skjedd en utvikling også her, er kvinner i stort flertall på feltet, både i forskningen og i det politiske systemet, sier hun.

– Hvorfor er det et problem?

– Dessverre er det fortsatt slik at spørsmål som primært kvinner er opptatt av, prioriteres ned og oppfattes som mindreverdige, både her hjemme og i landene der vi jobber. Vi ser gang på gang at saker gis høyere prioritet så fort menn blir engasjert i dem, sier Tryggestad.

– Hva skal til for å få mannlige forskere og politikere interessert i kjønnsaspektene ved krig og konflikt? 

– Igjen tror jeg det handler om å vise fram den praktiske nytten og effektiviteten man potensielt kan oppnå dersom man forstår de kjønnede prosessene. I Afghanistan har dette blitt spesielt tydelig. For eksempel har de svenske styrkene, som har vært særlig gode på å rekruttere kvinnelige soldater, hatt en helt annen evne til å få afghanske kvinner i tale. Dermed har de hatt tilgang på informasjon som har vært utilgjengelig for mannlige soldater, forteller Tryggestad.

– Mer forskning – mindre anekdoter

Politiske aktivisters har stor innflytelse på krig og konflikt som kunnskapsfelt, også når det handler om kjønn. Nå er det på tide at forskningen får en større plass, mener Tryggestad.

– Mye av litteraturen er skrevet av aktivister, og en del av det som har blitt hevdet som sannheter på dette feltet, er dårlig dokumentert. For eksempel blir det ofte sagt at 90 prosent av internt fordrevne i verdens konflikter er kvinner. Ingen vet hvor det tallet kommer fra, og det er nokså lite sannsynlig at det stemmer, sier Tryggestad. Hun mener forskere må gå kritisk inn og undersøke en del påståtte sammenhenger, som at flere kvinner enn menn dør i postkonflikt-områder, eller at hiv/aids rammer kvinner hardere.

– Ikke for å bagatellisere problemene, som helt klart er der. Men det er viktig at vi får et riktig bilde, og ikke lener oss på NGO-er som kanskje har egeninteresse av å blåse opp tall på for eksempel krigsvoldtekter. 

– Mindre fokus på likestilling

Forsker Kari Karamé ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)er enig med Tryggestad i at 1325 har brakt arbeidet med å ivareta kvinners sikkerhet og deltakelse i konfliktområder et skritt videre.


Kari Karamé. Foto: Beret Bråten

– Resolusjonen har gjort perspektivet mer anerkjent, man sitter ikke lenger med følelsen av at man må finne opp hjulet på nytt og på nytt fordi man snakker om det samme på alle konferanser. Men i hvilken grad man lykkes i praksis, er mer usikkert. Jeg, som jobber i Midtøsten, erfarer at det å bringe mer makt til kvinner er meget vanskelig arbeid, ikke minst fordi kvinner i svært liten grad får delta i politikken, sier Karamé, som regnes som en av pionerene på dette feltet i Norge.
Karamé er også bekymret over at trykket i norske myndigheters arbeid med 1325 ser ut til å være svært personavhengig.

– At det jobbes godt med saken er helt avhengig av at noen internt fungerer som drivkraft, som for eksempel da Raymond Johansen var statssekretær. Kjønnsperspektivet er fremdeles ingen integrert del av norsk aktivitet, det er fortsatt noe både Utenriksdepartementet og Forsvardepartementet må minnes om, selv om forståelsen er større enn før.

Karamé er enig med Tryggestad i at spørsmål knyttet til kjønn lett blir marginalisert i feltet. Hun etterlyser også diskusjon rundt likestillingsretorikken som ofte omgir arbeidet.

– Jeg er selvsagt for likestilling, men 1325 handler om kvinner, krig og sikkerhet. Det er slett ikke alltid likestilling er det kvinner i konfliktområder er mest opptatt av eller har mest nytte av. Min erfaring er at det som står øverst på deres agenda er dagliglivet, familien og det sivile samfunn, ikke likestilling. Og jobber man med å bedre forholdene på disse områdene, jobber man også indirekte for likestilling. Blir likestillingsretorikken for eksplisitt tror jeg det vil skape negativitet og motstand, ikke minst fordi det vestlige likestillingsbegrepet virker veldig fremmed i mange av de aktuelle samfunnene, sier Karamé.

– Ikke relevant i Kabul

Torunn Wimpelmann Chaudhary, doktorgradsstipendiat ved Christian Michelsens institutt, skriver om vold mot kvinner i Afghanistan og er på feltarbeid i Kabul. Hun har opplevd stor kontrast mellom det hun kaller «1325-industrien» i Norge og FN-systemet, og referanserammene i Afghanistan.

– I afghanske fora nevnes ikke resolusjonen i det hele tatt. Ikke en gang kvinneaktivister refererer til den. Det kan virke som de ser den som noe hører hjemme hos FN i New York og blant vestlige forskere, for dem oppleves den ikke som relevant politisk virkemiddel, sier Wimpelmann Chaudhary.


Torunn Wimpelmann Chaudhary. (Foto: CMI)

– Hvorfor er det slik?

– Det handler nok om det politiske landskapet her nede. De fleste som har makten nå er negative til menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, de avviser disse som vestlige oppfinnelser, sier forskeren. I en sånn situasjon kan referanser til FN resolusjoner og liknende virke mot sin hensikt. Hun er ikke overrasket over resolusjonens lave status i det afghanske samfunnet.

– Resolusjonen er veldig viktig. Men hvis man vil oppnå målene, bør man se på de politiske landskapene i land som Afghanistan, og dermed også Vestens bidrag til dette landskapet, og spørre seg hvorfor resolusjonene fra FN er så vanskelige å bruke som argument der, sier Wimpelmann Chaudhary.