Oyeronke Oyewumi: - Terrorfrykten må overvinnes

Oyeronke Oyewumi: - Terrorfrykten må overvinnes

– Maktstrukturer fra kolonialiseringen og en ny frykt for terror står i veien for solidarisk feminisme på tvers av landegrensene, mener den nigerianske kjønnsforskeren Oyeronke Oyewumi.

Oyeronke Oyewumi. (Foto: Stine Bøe)

Nylig gikk konferansen Transnational/Global Feminism: Issues, Contestations, Challenges av stabelen i Bergen. Arrangører var Gender Global, Forening for kvinne- og kjønnsforskning, Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen og forskningssenteret Gender and Development.

Konferansen satte søkelyset på kontroverser og utfordringer for transnasjonal feminisme, feminisme som vil og skal fungere på tvers av landegrensene.

Terrorens æra

Oyeronke Oyewumi var en av innlederne. Hun er førsteamanuensis i sosiologi ved Stony Brook University i USA. Hun har fra sin amerikanske base sett hvilke konsekvenser og endringer terrorangrepet mot World Trade Centre 11. september 2001 har gitt, men som nigerianer utfordrer hun forståelsen av at «the age of terror» oppsto først da. Hun mener det er viktig å ha Afrikas historie som et bakteppe for å kunne forstå utfordringene for en internasjonal feministisk solidaritet.

– Terrorepoken startet for afrikanere allerede i 1492, hevder hun.

Da kom Christopher Columbus til Amerika, og med det startet en æra for reise, utforskning og oppdagelse. Urbefolkningen i den nye verden ble utsatt for folkemord. Fra midten av 1500-tallet startet den transatlantiske slavehandelen. Senere kom kolonialiseringen av afrikanske land, som Oyewumi beskriver som like voldelig og brutal som den transatlantiske slavehandelen.

Hindrer feminismen

- Konseptet rase ble oppfunnet gjennom erobring og dominering, og de hvites overlegenhet ble naturalisert, mener Oyewumi. Denne maktetableringen står sentralt i hennes kritikk av det hun mener er feilslått feministisk solidaritet mellom hvite og svarte kvinner.

- Økonomisk terrorisering har etterlatt en stor del av verden i sult og fattigdom. Hva skjedde? Konservative anslag tilsier at 15 millioner afrikanere ble fraktet som slaver over Atlanterhavet, 15 millioner sunne mennesker som kontinentet da var i stand til å brødfø. Likevel står vi igjen med en oppfatning av Afrika som sultent, fattig, hjelpeløst. Historie og kunnskap konstrueres etnosentrisk.

Oyewumi mener feminister foreløpig ikke har klart å overvinne eurosentrisme og kolonialiseringens konsekvenser.

- Det er fremdeles store forskjeller mellom nord og sør, afrikanere fremmedgjøres og det henger igjen tydelige maktstrukturer. Den hegemoniske feminismen står i veien for global feminisme, og afrikanske kvinner er ikke inkludert i «the sisterhood». Med transnasjonal feminisme ønsker vi å inkludere alle kvinner i likestillingskampen, uten at hvite feminister konsekvent skal styre dagsorden og ha initiativet.

«Terrorfied»

Siden 1500-tallet har Afrika og afrikanere levd med det Oyewumi kaller hverdagsterror; slaveri, vitenskapelige eksperiment, mishandling, rasisme, apartheid, som en frisone for å gjøre det en ikke kan gjøre i vesten.

– 11. september ga en fellesforståelse av hva terror er, i et eurosentrisk perspektiv og fra et vestlig utgangspunkt. Før dette var det som om terror ikke fantes, til tross for afrikaneres terrorhverdag gjennom flere hundre år, mener Oyeronke Oyewumi.
Hun ser en hel verden som nå må forholde seg til terror, og mener vi alle er «terrorfied» – redd for terror, og ser terror i stadig nye sammenhenger. Det gjør det ekstra utfordrende for transnasjonal feminisme, når deler av verden frykter resten av verden. Afrikansk historie er gjennomsyret av terror, hevder Oyewumi.

– Det siste tiåret har det likevel blitt enda vanskeligere for afrikanske kvinner å føre feministiske kamper på tvers av landegrensene.

Terrorisme og reise

– Terrorisme er avhengig av reising, å reise har blitt forpestet, og å reise angår oss alle.  Å reise har alltid vært vanskelig for afrikanere, sier hun.

– Etter 11. september kan alle se ut som terrorister – latinamerikanere, asiater, arabere, afrikanere, sier Oyewumi.

Oyewumi mener transnasjonal feminisme også trenger å reise, i en verden som har blitt «terrorfied» og mer skeptisk til reisende.

– Hvem står fritt til å reise? Hvem har mest problem med å reise? spør hun retorisk, og viser til hvordan det etter 11. september har blitt flere ransakelser og spørsmål for afrikanere som vil krysse landegrenser; først for å avsløre illegale immigranter, nå også fordi en er «terrorfied».

Oyewumi mener transnasjonal feminisme er et kodeord for den tredje verdens kvinner, og er kritisk til hvordan disse kvinnene framstilles som offer, på vestlige kvinners premisser.

– Transnasjonal feminisme må utfordre og komme forbi den hegemoniske vestlige, hvite, middelklassefeminismen. Afrikanske kvinner blir eksempler på hva en ikke skal være, mens jeg mener at vi har en sterkere selvtillit enn vestlige kvinner, og klarer i sterkere grad å framheve oss selv og komme oss fram.

Fordommer og stereotypier

Nadje Al-Ali er doktor ved Centre for Gender Studies, University of London. Hun har sett på aktivistiske miljø av muslimske kvinner.


Nadje Al-Ali. (Foto: Stine Bøe)

– Det er en spenning mellom kvinner og islam. Muslimske feminister vil utfordre stereotypier og misforståelser om muslimske kvinner, og bidra med kunnskap.
Oyerunke Oyewumi kritiserer hvordan Vesten styrer agendaen for transnasjonal feminisme og ser på afrikanske kvinner som en homogen enhet.

– I hvilken grad er publikum informert om den som snakker, og hva slags identitet får vi? Jeg er afrikansk kvinne i Afrika, jeg er afrikansk kvinne i USA, men ikke på samme måte. Jeg møter forståelser og forventninger om min bakgrunn, og må avlede disse fordommene. Det er problemet med transnasjonal feminisme i dag, at agendaen er i Vesten. Vesten tar alltid initiativet, selv om vi forsøker å ta initiativ selv. Afrikanere sees ikke i kraft av sine respektive nasjoner, Afrika sees som én nasjon. Vi inviteres til å delta, og møtes med forbauselse og fordømmelse om vi tar opp et problem på en annen måte enn det vestlige publikummet forventer.

Al-Ali deler ikke de samme erfaringene, og mener hun med sin britiske base i større grad opplever at kvinner anerkjennes å være forskjellige, selv om en skal samarbeide.

– Men jeg må tenke på hvilket publikum jeg har, jeg snakker annerledes til irakiske kvinner enn til amerikanske kvinner.

Teori og aktivisme

Der Oyewumi opplever et sterkt skille mellom vestlige og afrikanske kvinner, som blir stående som to homogene og motsatte grupper, ser Al-Ali et bredere spekter i sitt arbeid.

– Kvinner fra Irak møte kvinner fra Bosnia, som møter kvinner fra Rwanda, som møter kvinner fra… Det er ikke bare nord møter sør, forklarer hun.

– Det meste av den transnasjonale feministiske teoretiseringen kommer fra kvinner basert i USA med annen nasjonal bakgrunn. Mens fra England ser jeg mye mer transnasjonal feministisk aktivisme. Jeg ser det ikke som noe der ute, men som noe som i høyeste grad handler om meg i min kontekst, sier Nadje Al-Ali. Hun viser for eksempel til aktivistgrupper av muslimske kvinner lokalisert i London, med internasjonale nettverk.

– Teori og aktivisme må ikke sees som to atskilte aspekt.

– Jeg liker så godt hvordan kvinner kan møtes for å utveksle erfaringer og hjelpe hverandre. Men vi har også handlekraft. Jeg opplever at transnasjonal feminisme primært handler om én gruppe – og det er afrikanske kvinner. Det inkluderer ikke kvinner fra første verden, men blir ulandsantropologi, mener Oyewumi.

– Postkolonialitet og terrorfrykt står som utfordringer for feministisk transnasjonal solidaritet. Frykten må overvinnes, slår forskeren fast.