Med kroppen som våpen

Med kroppen som våpen

Voldtektsleire, seksuell tortur, gjengovergrep. Under krig blir noen menn til brutale overgripere. Mange har spurt seg hvorfor. Psykolog Inger Skjelsbæk vil spørre overgriperne selv.

Hva gjør at «vanlige» menn blir til voldtektsmenn i en krigssituasjon? (Ill.: www.colourbox.no)

­– Seksualisert vold i krig begås bare unntaksvis på direkte ordre. I de aller fleste tilfeller vil overgriperen ha et valg. Spørsmålet er hvorfor han velger som han gjør? Hva signaliserer man med en voldtekt i forhold til for eksempel å kappe av et bein?

Det sier Inger Skjelsbæk. Hun er forsker ved PRIO og har en doktoravhandling om bosniske ofre for seksualisert vold bak seg. I sitt post.doc.-prosjekt vender hun blikket mot overgriperne.

– Til nå har det vært mye fokus på ofrene, både fra forskere og fra FN og andre hjelpeorganisasjoner. Det er selvsagt viktig og riktig. Men hele problemet kommer jo av at det finnes menn som forgriper seg. Dem har vi lite kunnskap om, sier Skjelsbæk. Hun vil studere 27 overgripere fra krigene i det tidligere Jugoslavia, både gjennom dommene fra krigsdomstolen, og gjennom intervjuer med mennene selv.

Stort behov for kunnskap

Ny politisk oppmerksomhet skaper et enormt behov for mer kunnskap om dette feltet generelt, forteller Skjelsbæk. Da hun begynte sitt arbeid med seksualisert vold i krig i 1998, var det lite oppmerksomhet på temaet, både fra forskere og andre. Dette har endret seg radikalt.

I år er det ti år siden FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og kjønnsproblematikk ble brakt inn i det Skjelsbæk kaller den harde sikkerhetsdiskursen. I løpet av tiåret som har gått har FN trappet sitt arbeid med seksualisert vold i krig kraftig opp. I juni 2008 vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig resolusjon 1820, som likestiller seksualisert vold med andre våpen brukt i væpnet konflikt. Resolusjon 1888, som krever at alle parter i en væpnet konflikt skal beskytte sivilbefolkningen mot alle former for seksuelle overgrep, ble vedtatt i fjor.

– I motsetning til før, legger FN nå stor vekt på at seksualiserte overgrep i krig skal straffeforfølges. Seksualisert vold blir endelig forstått som nettopp det, og ikke som «forlystelser», sier Skjelsbæk.

– Nå trenger vi kunnskap om likheter og forskjeller mellom seksualisert vold i ulike kontekster. Selv om slik vold er utbredt i en rekke konflikter i verden i dag, er effektive tiltak avhengige av at vi kjenner til hvordan fenomenet utspiller seg i de enkelte kontekstene.

Hvorfor kroppen som våpen?

Så lang har Skjelsbæk samlet og systematisert informasjon om hvem overgriperne er og hvor de befinner seg, et møysommelig og tidkrevende arbeid i seg selv. Neste skritt er å få mennene i tale. Hun er forberedt på at det kan bli vanskelig.

– Temaet er utvilsomt tabubelagt, og det er mye mulig at mange av mennene ikke vil være interessert i å stille. Samtidig kan man nok tenke seg at enkelte vil føle trang til å forsvare og forklare seg og dermed snakke, sier Skjelsbæk. Blant de som er dømt for disse overgrepene har omlag halvparten innrømmet skyld og anger og det kan tenkes at det er nettopp denne gruppen som vil snakke. Det vil forskeren finne ut i månedene som kommer.

Valget om å bli overgriper, og hvilken mening mennene knytter til handlingene, vil stå sentralt i Skjelsbæks studie.

– I møtet med krigsvoldtekter kommer vanlige psykologiske forklaringsmodeller gjerne til kort. Mitt utgangspunkt er at overgriperne er normale menn som havner i en ekstrem situasjon. For krig er ekstremt, på flere måter. Mennene er plutselig omgitt av nye regler, ukjente mennesker og ekstreme hierarkier. Alt dette får selvsagt store konsekvenser både for identitet og handlinger, sier Skjelsbæk.


Inger Skjelsbæk. (Foto: Kristin Engh Førde)

Krigens brutaliserende effekt er godt dokumentert i faglitteraturen. Skjelsbæk understreker imidlertid at en erkjennelse av at «krig gjør folk onde» ikke i seg selv forklarer seksualisert vold.

– Spørsmålet om hvorfor noen menn velger sin egen kropp framfor våpenet han har fått utdelt, gjenstår jo, slår psykologen fast. Hun tror som nevnt ikke at det er spesielt vanlig at overgriperne «bare følger ordre».

– De militære ledernes rolle er nok vanligvis at de stilltiende aksepterer overgrepene. Direkte ordre om seksuelle overgrep forekom nok i Bosnia-konflikten, men neppe i noen stor utstrekning. Gjennom studien av overgriperne kan vi muligens få en ide om hvor vanlig dette var, sier Skjelsbæk.

– Å få tak i systematikken i overgrepene er en sentral ambisjon. Det er viktig å få oversikt over i hvilken grad overgriperne var en del av paramilitære grupper eller andre militære konstellasjoner, hvor og hvordan overgrepene fant sted – om det var i fangeleire, hjemme hos folk, på åpne plasser og om det var enkeltpersoner eller grupper som forgrep seg.

Gjengvoldtekter og hypermaskulinitet

Mange av overgrepene i Skjelsbæks studie var gjengvoldtekter. Forbrytelsene ble altså ikke begått i hemmelighet eller forsøkt holdt skjult.

– En hensikt med gruppevoldtekter kan jo nettopp være at flere vet. Mennene kan benytte overgrepene til å vise seg for hverandre og bevise at de er ordentlige menn. Mange menn opplever nok et sterkt press, å nekte å delta i overgrep kan være risikabelt.

Voldtekt som oppvisning av maskulinitet knytter Skjelsbæk til det hun kaller militarisert hypermaskulinitet.

– En vanlig mekanisme ved krig er at kjønnsforskjeller polariseres, menn blir hypermaskuline og kvinner representerer ofte det som mennene er tenkt å skulle beskytte; det sivile liv, deres hjem fremtid. Den militariserte hypermaskuliniteten er svært ofte forbundet med aggressiv seksualitet. Mens ens «egne» kvinner og barn skal beskyttes, er «de andres» dehumaniserte representanter for fienden, forklarer Skjelsbæk.

Ulike kontekster, ulike overgrep

Skjelsbæk er forberedt på at overgripernes motiver vil variere veldig. Ofrene hun intervjuet i forbindelse med doktoravhandlingen sin fortalte historier om veldig ulike overgrep.

– Ett offer opplevde for eksempel at nabogutten vervet seg til en paramilitær gruppe og kom tilbake og gjorde henne til fange i eget hus. Han sørget for vakthold utenfor huset hennes og voldtok henne jevnlig over tid. I dette tilfellet er den personlige relasjonen viktig, for offeret var det fryktelig ydmykende og krenkende at en mye yngre person, som hun hadde kjent siden han var liten, forgrep seg på henne på denne måten. Hun opplevde at han hadde et personlig hevnmotiv, forteller Skjelsbæk.

– I andre tilfeller, som med kvinnen som ble gjengvoldtatt flere ganger enn hun har oversikt over gjennom tre måneder i en såkalt voldtektsleir, der mange kvinner ble voldtatt over tid, spiller den personlige relasjonen liten rolle. Hun aner ikke hvem voldtektmennene var, og for dem var hun antakelig bare en tilfeldig representant for «de andres kvinner», sier Skjelsbæk.

Kjønnet som markerer skiller

Kjønnsrelasjonene i fredstid er avgjørende for å forstå seksualisert vold i krig, hevder Skjelsbæk.

– Titos Jugoslavia var offisielt likestilt. Kvinner tok del i det offentlige livet, jobbet og sendte barna i barnehagen. Samtidig besto kjønnsforskjellene i det private, her var likestilling verken ideal eller praksis. Tilsvarende ble etniske forskjeller tonet sterkt ned i det offentlige men i større grad opprettholdt privat. Mange av praksisene som markerte etniske forskjeller var det kvinnene som sto for. De var for eksempel knyttet til matlaging, kaffekoking og tradisjoner rundt barnefødsler slik Tone Bringa (1995) har beskrevet i sin forskning. Dette er viktig kunnskap for å forstå hvorfor det å forgripe seg på kvinner ble en så sentral del av den etniske konflikten, sier Skjelsbæk og legger til:

– Men jeg er spent på om overgriperne kjenner seg igjen i denne analysen. Hvor langt framme har de etniske relasjonene vært når mennene har bestemt seg for å begå seksualisert vold?

Tilsvarende har krigens hendelser hatt betydning for kjønnsrelasjonene i ettertid.

– De første årene etter krigen var det enormt mye oppmerksomhet rundt seksualisert vold, både i mediene og i samfunnet ellers. FN og en rekke organisasjoner har vært inne og man har bygd opp krisesentre og annet støtteapparat for ofrene. Samtidig har tilstedeværelsen av internasjonale styrker brakt med seg en økning i prostitusjon og trafficking, forteller Skjelsbæk.

– Dette oppleves av mange som en vulgarisering av kjønnsrelasjonene og, kanskje viktigst av alt, som et problem som ble «importert» fra det internasjonale samfunn. Som resultat ser man blant annet en fremvekst av religiøse grupper som legger nye restriksjoner på kvinnenes roller og kropp. For eksempel opplever mange kvinner i de kroatisk dominerte områdene at tilgang prevensjon og abort har blitt vanskeligere på grunn av en økende innflytelse av den katolske kirka. Kvinner i bosniskdominerte områder forteller om andre restriksjoner, som for eksempel at de ikke får lov til å være alene med menn i det offentlige rom, grunnet økende innflytelse av islamske grupperinger.

Religionenes framvekst henger også sammen med at etnisitet spiller en viktig rolle det bosniske samfunnet.

– Der etnisitet var «usynlig» i Titos Jugoslavia, er det i dagens Bosnia nokså styrende. Etnisk representasjon er skrevet inn i grunnloven. Med dette har de respektive religionene også fått en mer framtredende plass.