Besværlige bilder

Besværlige bilder

«Egoistiske gener». «Kjønn som sosial konstruksjon». Mange fagbegreper er metaforer. Er det et problem når forskning skal formidles og debatteres utover faggrensene?

Egoistisk? Førstørrelse av DNA-molekyl. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

Vitenskapelige og filosofiske modeller er gjennomsyret av metaforer. De åpner opp nye forestillingsverdener, men fungerer de også som barrierer for en dialog disipliner imellom – og mellom forskningen og allmennheten?

Det var problemstillingen da Senter for tverrfaglig kjønnsforskning tidligere denne uka inviterte til seminaret Metaforer i kryssild: Gener som løper løpsk og ord som forhekser, om forholdet mellom samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen.

– Nyttige redskaper

– Kjønn er et velegnet case når man skal undersøke transport av kunnskap mellom naturvitenskap og samfunns- og kulturvitenskap. Begge parter vil rimeligvis ha et ord med i laget om hvordan kjønn blir til og blir forstått, sier kjønnsforsker og psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo Hanne Haavind.
Denne transporten går som kjent ikke smertefritt, og ofte handler det om hvilke metaforer som brukes.

– Metaforer er nyttige redskaper når man skal formidle og finne nye innsikter, men de kan også lett misbrukes, forvirre og forføre når forskning skal formidles, sier Hanne Haavind.

Fiasko og suksess

«Kjønn som sosial konstruksjon» sier kjønnsforskerne til hverandre, og ingen er i tvil om hva som menes med det: At måten vi forstår kjønn på ikke er evig og uforanderlig, men noe som blir til gjennom historiske, sosiale og kulturelle prosesser. Men når begrepet eksporteres ut av kjønnsforskningsfeltet går det gjerne galt, ifølge Haavind.

– Mange misoppfatter begrepet som en fornektelse av enhver biologisk kjønnsforskjell. En teori som avviser biologiske forskjeller mellom kjønn blir selvfølgelig lett å avvise og latterliggjøre. Og kommunikasjonen bryter dermed sammen, sier Haavind.

«Kjønnsroller» er derimot et eksempel på et begrep som har hatt suksess på bortebane, ifølge Haavind.

– Rollemetaforen fungerte, den skapte aksept for at det gikk an å studere kjønn bortenfor det som er gitt. Samtidig fulgte det andre, mer problematiske, forestillinger med begrepet kjønnsroller, for eksempel at vi har å gjøre med noe utvendig, og ikke innvendig identitet, og at kjønnsroller er noe som blir påtvunget en, som kan fjernes, sier Haavind.


Hanne Haavind. (Foto: Kristin Engh Førde)

Kjønnsrollebegrepets suksess ble også dets død, skal vi tro Haavind.

– Etter hvert ble det brukt så vidt og i så mange sammenhenger at det ble meningstomt, sier hun.

Kan gener være egoistiske?

Biologen Richard Dawkins ga i 1976 ut boka Det egoistiske genet, der han argumenterer for å fokusere på gener – og ikke på organismer som fokus for naturlig seleksjon.

«Genenes eneste mål er å bringe flest mulig kopier av seg selv videre til nye generasjoner, og til dette trengs et verktøy – organismen. Enhver organisme, mennesket inkludert, kan derfor betraktes som en genstyrt robot, en marionett under DNA-trådene,» heter det i forlagets presentasjon av den norske utgaven av boka.

Ifølge filosof Lars Fr. H. Svendsen, som viet sitt seminarinnlegg til Dawkins metafor, er «det egoistiske genet» et eksempel på en metafor som har «løpt løpsk» etter at den ble brakt ut til et bredere publikum.

– I vanlig språkbruk forstås egoisme moralsk, og det handler om motiver. Mange har derfor tolket Dawkins dit hen at han mener at genene har egoistiske motiver. Men Dawkins tillegger selvfølgelig ikke genene motiver eller moral, hos han betegner egoisme virkningen av prosessen der gener «konkurrerer» med hverandre for å videreføres. Genene som overlever er «egoistiske» nettopp fordi de overlever, forklarer Svendsen.

En annen utbredt misforståelse av Dawkins er ifølge Svendsen at teorien hans viser at våre gener determinerer oss til å være egoistiske slik vi vanligvis bruker ordet.

– Selv om genene skulle være egoistiske i Dawkins forstand, behøver ikke vi å være det i psykologisk eller moralfilosofisk forstand, slår Svendsen fast.

Gener for utroskap?

Biolog Hanno Sandvik fra NTNU gir Svendsen rett i at mottakelsen av Dawkins er preget av misforståelser. Også Sandvik opplever at det er krevende å formidle biologisk kunnskap uten å bli misforstått, både av publikum og av forskerkolleger på andre fakulteter.


Hanno Sandvik. (Foto: NTNU)

– Jeg tror mange uenigheter mellom naturvitere og samfunnsvitere er mindre enn vi tror. Men kommunikasjon via massemedia fungerer ikke alltid så godt, sier han.

Sandvik trakk fram medienes bruk av metaforen «et gen for ’noe’» som eksempel.

– I overskriftene heter det gjerne at forskerne har funnet «genet for utroskap» eller noe slikt, og da forstås det som at genene nærmest determinerer en viss atferd eller egenskap. Når vi biologer sier «gen for noe» mener vi noe sånt som «ett eller flere gener som, ved siden av å påvirke veldig mye annet, under påvirkning av andre gener – og miljøet, gjennom tallrike interaksjoner, fører til en større sannsynlighet enn med et annet sett med gener for en viss atferd, under spesifikke omstendigheter», sier Sandvik.

– Innenfor biologifaget oppfattes ikke «gen for noe» og «det egoistiske genet» en gang som metaforer, men som definerte fagbegreper, som fungerer presist og som brukes konsistent av biologer, sier Sandvik.

Naturen er ikke normativ

Flere av innlederne var inne på at «naturlig» eller «biologisk» i mange sammenhenger oppfattes som metaforer for både «uforanderlig» og «riktig». Dermed har begrepene potensielt stor kraft til å legitimere samfunnsforhold og spesielt ulikhet mellom mennesker. Kristin Asdal fra Senter for teknologi, innovasjon og kultur pekte på at feminister ofte reagerer på begreper knyttet til «natur», fordi de tradisjonelt har hindret kvinner i å realisere sine ambisjoner. Til dette svarer biolog Hanno Sandvik at biologisk forskning ikke er normativ og heller ikke skal brukes normativt.

– Når vi sier «naturlig» mener vi «noe som forekommer i naturen». Begrepet er rent deskriptivt, og ikke et forsøk på å si hva som er akseptabelt eller ikke. Det er ikke biologiens oppgave.


Kristin Asdal. (Foto: Kristin Engh Førde)

Sandvik har imidlertid inntrykk av at mange, også blant samfunnsviterne, frykter den deskriptive biologiske forskningen, fordi de frykter implikasjonene av forskning som for eksempel viser kjønnsforskjeller. Bekymringen er unødvendig, mener Sandvik.

– Dersom biologene konstaterer at det er forskjell på kjønnenes gjennomsnittlige evner når det kommer til for eksempel matematikk, ville det være helt åpent hva de samfunnsmessige implikasjonene av det skulle være, det sier ikke biologien noe om. Kanskje ville det være riktig å satse ressurser på ekstraundervisning til den dårligste gruppa for å rette opp ulikheten?