Med blikk for de usynlige

Med blikk for de usynlige

Blikket, rommet og kroppen. Tre viktige ledetråder, ikke bare i kunsthistorikeren Anne Wichstrøms arbeid med kvinnelige kunstnere fra 1850 og fram til 1900, men også i hennes eget liv.

 

Blikket for de glemte og oversette kvinnelige kunstnerne fikk Anne Wichstrøm gjennom feminismen på 70-tallet. Rommet fant hun i et tverrfaglig fellesskap med andre kjønnsforskere. Og nettopp kroppen har satt begrensninger for hvilke prosjekter hun har kunnet sette i gang, men har likevel hatt energi nok til å befeste Wichstrøms posisjon innenfor norsk kunsthistorie. Hun introduserte kjønnsperspektivet i norsk kunsthistorisk forskning tidlig på 1980-tallet og er i dag professor ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, ved Universitetet i Oslo. Lørdag 5. september holdes et festseminar til hennes ære, uten annen grunn enn at hun «begynner å bli gammel», ifølge hovedpersonen selv. Det bebudete oppmøtet av fremragende forskere fra inn- og utland tyder på at grunnene for å feire er mange flere enn som så.

Men la oss begynne med blikket. Blikket for de som ikke syntes.

Kvinners manglende historie

Lenge var det riktignok middelaldermaleriet Anne Wichstrøm forsket på. Temaet for magistergraden fra 1970 var det norske tavlemaleriet Tresfjordantemensalet, fra 1300-tallet.

– Men etter noen år på dette feltet følte jeg på en måte at jeg hadde kjørt meg fast. Samtidig var jeg blitt engasjert i den feministiske bevegelsen. Jeg var riktignok aldri organisert, men var med i en bevisstgjøringsgruppe. Det vekket meg. Særlig det at kvinner manglet en historie var noe som ble viktig for meg.


Anne Wichstrøm (Foto: Siri Lindstad)

Åpningen kom i form av en annonse fra Forskningsrådet, hvor det ble lyst ut treårsstipendier for forskning på kvinner innenfor humaniora. I full fart fikk Wichstrøm skisset opp et prosjekt, og snart var tildelingen et faktum. I årene 1979-81 lette hun så fram et femtitalls kvinnelige billedkunstnere som var virksomme i perioden 1850-1900. Mye av disse kvinnenes virksomhet hadde inntil da vært så godt som ukjent, og arbeidene deres var verken å se i galleriene eller i kunsthistoriebøkene.
Prosjektet munnet ut i boken Kvinner ved staffeliet.

– Fra 1981 og i ti år jobbet jeg ved Oslo Bymuseum. Etter at Kvinner ved staffeliet kom ut i 1983 hadde jeg i og for seg ingen konkrete planer videre innenfor dette feltet. Men jeg var jo blitt bitt, da, og jeg benyttet meg av de utrolige mulighetene som ligger i arkivene på bymuseet. Man kunne bare gasse seg i samlingene deres, med alle disse kvinnene som på en eller annen måte hadde gjort en innsats, men som likevel ikke var kjent. Så jeg skrev en del artikler i bymuseet eget tidsskrift, vi laget noen utstillinger med kvinnelige kunstnere, og i 1984 kom boken Furier er også kvinner, om Aasta Hansteen.

Sosiologisk orientert

Noen innenfor kunsthistorie ristet imidlertid på hodet over dette arbeidet.

– En del av forskningen min ble nok misforstått. Jeg har ikke vært ute etter å finne glemte genier, men å studere vilkårene for de kvinnelige kunstnerne og karrierene deres. Forskningen min er relativt sosiologisk orientert, noe vi har hatt lite av i Norge, selv om det skal sies at det har skjedd ting her de siste årene. Man trodde lenge at det ikke var noen vits i å interessere seg for de som ikke var «gode» nok, og man så ikke at det fantes andre måter å interessere seg for kunstnere på enn hva som var det rådende, sier Wichstrøm.

Men noen av de kvinnelige kunstnerne hun hadde løftet fram skulle likevel vise seg å være nettopp «gode nok». Etter at Kvinner ved staffeliet kom ut, kjøpte Nasjonalgalleriet inn ganske mange bilder av de omtalte kvinnene.

Parallellen er åpenbar mellom Wichstrøms arbeid og mye av den andre kvinneforskningen som fant sted i samme periode. Kvinner ved staffeliet er søsteren til for eksempel trebindsverket Norsk kvinnelitteraturhistorie som kom ut mellom 1988 og 1990. En av trebindsverkets redaktører, Irene Engelstad, er da også blant de som takkes i forordet til boken Oda Krohg. Et kunstnerliv, som Anne Wichstrøm kom med i 1988.

Det var dette med rommet. Armslag.

– Kjønnsforskere fra andre fag har vært veldig viktige for meg, ettersom jeg lenge følte meg så alene i kunsthistoriemiljøet.

«Den originale Oda Krohg har stått i skyggen av myten om Oda, og av de mer ruvende kunstnerne som stod henne nær», skriver Anne Wichstrøm i forordet til boken om Krohg. Den kom dels i protest mot Ketil Bjørnstads bejublede dokumentarroman Oda!, fra 1983.

– Jeg reagerte på blandingen av fiksjon og dokumentar, og hvordan Bjørnstad brukte Hans Jæger som kilde.

Ville videre

Etter ti år ved Oslo Bymuseum følte Anne Wichstrøm at hun hadde gjort sitt der. Hun ville videre. Den daværende distriktshøyskolen på Lillehammer skulle starte opp et kunsthistoriefag, og Wichstrøm fikk tilbud om jobb.
Men så var det kroppen sa nei.

– Jeg ble syk, og i 1992 ble jeg diagnostisert med en kronisk bindevevssykdom, så jeg måtte gi meg på Lillehammer. Det er noe jeg er veldig lei meg for, det at jeg ble stanset. Alt lå på en måte så godt an for meg akkurat da.

Etter et par års sykefravær ble Wichstrøm professor i halv stilling ved det som i det er Institutt for filosofi, idehistorie, kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo, og fikk en plass ved det daværende Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Helst av alt skulle hun ha startet på et helt nytt prosjekt, men der strakk ikke kreftene til. I stedet bestemte hun seg for å gå videre med stoffet fra Kvinner ved staffeliet, på oppfordring fra Gyldendal. Resultatet ble boken Kvinneliv, kunstnerliv. Kvinnelige malere i Norge før 1900. I likhet med Wichstrøms foregående bøker nådde også den ut til et bredt publikum, og fikk Brageprisen for beste bok i kategorien for faglitteratur i 1997.

– Det er utrolig gledelig å få en sånn tilbakemelding som jeg har fått på disse bøkene. Det virker som de har fylt et behov – kanskje først og fremst hos kvinner, fra alle fag. Det er noe med å få vite om sine formødre, og få noen modeller.

Kvinneliv, kunstnerliv ble likevel en annen bok enn Kvinner ved staffeliet. Bokens hovedspørsmål var: Hvorfor og hvordan ble kvinner kunstnere?

– Både her, og i det prosjektet jeg holder på med nå om maleren Asta Nørregaard, gjør jeg bruk av den vendingen som etter hvert fant sted innenfor kjønnsforskningen og kunsthistorien. 70-tallsfeminismen la stor vekt på å avdekke hvordan de kvinnene var blitt undertrykket og stanset. Men med den nye retningen ser man mer på hva den enkelte kunstneren faktisk kunne oppnå, hvilke handlingsrom hun hadde, hvilke strategier hun kunne lage seg, altså hvordan hun kunne skape sin egen karriere. 

Og liv og verk går hånd i hånd.

– I begynnelsen var jo den viktigste motivasjonen min å synliggjøre de av de kvinnelige kunstnerne som ikke hadde fått noen historie. Men jeg har hele tiden lagt vekt på å samtidig analysere utvalgte verk av dem. Det å se på hvilke sjangere de har valgt, og hvordan de har kunnet bruke sin livserfaring i sitt arbeid, har derfor vært en viktig del av forskningen min.

Ingen kvinnekunst

Men selv om  – eller nettopp fordi  – Wichstrøm skriver om «kvinneliv» og «kunstnerliv», er ikke «kvinnekunst» et begrep hun har noe særlig forhold til.

– Jeg tror ikke kvinner gir bildene sine en egen form. Kunst er et håndverk som man ikke kan karakterisere verken som feminint eller maskulint. Sammenligner du for eksempel en pastell – en såkalt typisk kvinnelig teknikk – malt av en kvinne og en mann, vil jeg likevel ikke tro at du kan lese ut et kjønn i bildene. Men det finnes en erfaring de kvinnelige kunstnerne kan gjøre bruk av, når det gjelder motiver og tematikk. Og når man som kvinne ser et bilde malt av en annen kvinne, kan man kanskje finne noe man kjenner seg igjen i eller føler seg i slekt med i det bildet.

Nå er det altså Asta Nørregaard (1853-1933) Anne Wichstrøm først og fremst jobber med. Nørregaard er særlig kjent for sine portrettmalerier. I det store prosjektet Portrett i Norge, som materialiserte seg både i form av utstilling og en praktbok, var Nørregaard derfor en selvskreven kunstner, takket være Wichstrøms arbeid med henne.

– Dette store portrettprosjektet er nok noe av det jeg er mest fornøyd med. Kunsthistorikere har tradisjonelt ikke vært særlig flinke til å skape prosjekter av denne typen, med folk fra inn- og utland, og fagfolk fra både instituttet og museene. Derfor var det så flott å få det til.

Ny generasjon

Tilstandene på faget har i det hele tatt bedret seg de siste tiårene, konstaterer Anne Wichstrøm.

– Jeg opplever ikke lenger at jeg er alene om å mene at det er viktig å se på kjønn i kunsten. Jeg har egne studenter, vi er flere som jobber med dette stoffet, og kjønnsperspektivet har til dels blitt integrert i mange av de andre kunsthistorikernes arbeider.

Lørdagens festseminar er det da også tidligere studenter av Wichstrøm som står ansvarlige for. Ved å gi dem blikket og rommet har hun lykkes i å bane vei for en ny generasjon kunsthistorikere.