Hva om kvinnen var en kastrert mann?

Hva om kvinnen var en kastrert mann?

Skal feministisk litteratur gi oss svarene, eller er det snarere spørsmålene den stiller som er det mest interessante? Litteraturviter Kari Jegerstedt mener det er når kunsten er tvetydig at den har størst politisk potensiale.

Mer om Litteratur
Mer om Kunst
 


Carters tvetydige roman har stort politisk potensiale, mener litteraturviter Kari Jegerstedt.

Mannen Evelyn blir tvangskastrert av en militant matriark og ender opp som en gravid kvinne. Når Evelyn, nå Eve, etter mange strabaser til slutt får tilbud om å få tilbake sine mannlige genitalia, takker han/hun leende nei. Eve vil forbli kvinne og føde barnet hun venter.

Slik er hovedhistorien i The Passion of New Eve, en roman som blant annet har latt seg inspirere av Freuds teorier om kvinnelighet. Forfatteren, Angela Carter, skrev en rekke feministiske bøker innen magisk realisme og sci-fi, og flere av hennes bøker er nypublisert etter hennes død i 1992.

Original stemme

– Da denne boka kom ut på 1970-tallet, var det ingen som forsto den – Carters tidligere og senere romaner er mer lesevennlige, sier Kari Jegerstedt, som har tatt sin doktorgrad på The Passion of New Eve. Hun regner Carter for å være en av de mest originale stemmene i britisk litteratur, og forteller at da Carter døde, sies det at det var første gang en moderne forfatter utkonkurrerte Shakespeare i antall doktorgradssøknader i Storbritannia. Noen sier til og med at det var flere søknader om å skrive om Carter enn om hele den britiske romantikken til sammen.

– Men det har ikke kommet så mye forskning som man skulle forvente på bakgrunn av disse historiene, sier Jegerstedt, som mener at denne romanen er spesielt velegnet å forske på, nettopp fordi den er så vanskelig å fortolke.

– Det har vært et ankepunkt mot Carter at man må langt inn i blant annet psykoanalytiske tekster og Lacans teorier for å skjønne det hun skriver. Carter selv mente at det gjør vel ikke noe, kvinner er ikke dumme! sier forskeren med et smil.

Maskuline småjenter

Romanen er en allegori og en parodi over – blant annet – Freuds teori om hvordan kvinnelighet dannes, slik den framstilles i hans essay Femininity. Freud er svært viktig i Carters forfatterskap, både som inspirator, og som gjenstand for kritikk.

– Carter benytter seg av frie assosiasjoner for å komme fram til det ubevisste, i tråd med Freuds teorier. Men hun er veldig kritisk til hans teori om kvinnelighet. I et intervju sier hun at «Freud kunne bare tenke på kvinnen som en kastrert mann», forteller Jegerstedt.


Kari Jegerstedt (foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Jegerstedt forklarer i avhandlingen sin at Freud mente at kvinneligheten er noe som utvikles, ikke noe jentebarn er født med. Han mente at alle spebarn går gjennom den samme utviklingen, og at jentebarn går gjennom en «maskulin» fase hvor klitoris fungerer som en «penis-ekvivalent». Den lille jenta er en «liten mann», både fordi hun knytter seksuell nytelse til den lille penis-ekvivalenten, og fordi hun har moren som sitt første kjærlighetsobjekt.

Utviklingen mot å bli kvinne starter når jenta oppdager at hun er «kastrert», noe hun laster sin mor for. Jenta vender seg derfor til faren i håp om at han kan gi henne en penis. Hennes seksualitet skifter fokus, og utviklingen mot «normal kvinnelighet» er fullbyrdet når penismisunnelsen blir erstattet av ønsket om å få et barn.

The Passion of New Eve er en spekulativ «what if»-fortelling: Carter stiller spørsmål direkte hentet fra Freud. Fortellingen spiller seg ut fra spørsmålet «hva om kvinnen faktisk var en kastrert mann?», og følger ideen helt til Eve(lyn) har erstattet ønsket om å få tilbake penisen med moderskapet. – Dette blir absurd hvis man leser romanen som et forsøk på å skape en alternativ forestilling om kvinnen, slik de fleste tidligere kritikere har gjort, påpeker Jegerstedt.
– Jeg har forsøkt å lese romanen i forlengelsen av Carters prosjekt om å vise fram og forandre dominerende forestillinger og fortellinger. Mange har skrevet om dette, men bare som en bakgrunn, ikke som selve kjernen i fortellingen, fortsetter hun.

Et velkjent spørsmål innen postmodernismen er hvordan vi kan fortolke og forandre strukturer som vi ikke kommer utenfor, og denne kritikken har også rammet Carters forfatterskap. Er grunnen til at Carter ikke beskriver noen nye måter å være kvinne og mann på, at hun fanges av de samme forestillingene hun skriver om, og derfor ender opp på samme sted? Jegerstedt tror ikke det. Hun mener at det heller handler om at Carter vil vise fram forestillingen Freud har bygget opp om det kvinnelige, slik at vi kan se på den en gang til, og tenke gjennom den på en ny måte.

Eve(lyn)

Navnebruken i romanen er interessant, mener Jegerstedt.

– Navnet Evelyn er jo tvekjønnet, det kan brukes av både kvinner og menn. Det peker mot den biseksuelle konstruksjonen som Freud legger til grunn når han mener at alle spebarn går gjennom den samme utviklingen, sier hun. Evelyn har dessuten feminine trekk også som mann, og både han/hun og transvestitten Tristessa beskrives som vakrere i kvinneskikkelse enn andre kvinner.

– Det som ligger i bunn er kvinneligheten som maskulin fantasi: Eve er kroppsliggjøringen av en maskulin fantasi, mener Jegerstedt.

Livmormisunnelse?

– Det jeg får ut av dette er de lesermulighetene romanen åpner opp for. Hvis vi forfølger alle disse i stedet for å komme til romanen med en idé om hva den skal handle om eller hvilke svar den skal gi, kan det åpne for at leseren gis noe nytt, noe som heller ikke Carter hadde tenkt på, sier hun. Kanskje havner vi et sted hun ikke planla at vi skulle havne, men det er helt i tråd med Carters idé om lesning.

Carter, som var ekspert i middelalderlitteratur, var opptatt av nylesning av gamle fortellinger, og ville vise fram mytene vi ubevisst lever med, for å få leserne til å tenke over hvordan disse kan problematiseres.

Selv havner Jegersted på en idé om livmormisunnelse når hun leser romanen. – Romanen gjør det mulig å lese Freuds teori om femininitet som en fiktiv teori om maskulin livmormisunnelse – ikke som noe menn har, men kanskje som noe psykoanalysen har? Jeg mener ikke at dette er den egentlige betydningen av Freud, men at Carters roman viser oss en utvidet måte å lese psykoanalysen på. Den åpner opp for en analyse av andre, underliggende betydningsstrukturer som også er med på å forme de forestillingene vi omgir oss med til daglig.

Og det er nettopp når litteraturen er tvetydig at den gir størst mulighet for endring og politisk handling, ifølge Jegersted.

– Jo mer tvetydig noe er, jo mer blir du utfordret til å lese selv. Politisk kunst som er lett å forstå, glemmes fortere, mener hun.

Kritisert av feminister

Andre forskere har forsøkt å bruke romanen til å problematisere kjønn, men kommet til at Carter ikke presenterer noe nytt i forhold til hvordan kvinner og menn er eller skal være. Man finner ikke alternative ideer om måter å være kvinne og mann på i The Passion of New Eve, til tross for det som på overflaten ser ut til å være revolusjonerende ideer om kjønn. Romanen har av den grunn blitt utsatt for kritikk fra feministiske forskere.

– De har lest romanen for å finne et svar, men jeg tror ikke Carter prøver å gi noe svar, sier Jegerstedt, som mener dette gjenspeiles i det Carter selv sier om forfatterskapet sitt.

– Carter har sagt i intervjuer at hun ikke tenker på seg selv som forfatter i romantisk forstand, det vil si som en «lovgiver for menneskeheten» (legislator of mankind). – Hun er veldig rettet mot leseren: det er opp til leseren å tolke handlingen. Hun mener at lesing er like kreativt som skriving, og at ved å vise fram gamle fortellinger og forestillinger i ny innpakning kan leseren se dem fra en annen side, sier Jegerstedt.

Fantasi og begjær

Kari Jegerstedt er nå ansatt som postdoktor på Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. Hun vil fortsette å jobbe med lesestrategier.

– Grunnlaget vil være å tenke på litteratur på måter som motsetter seg de tradisjonelle måtene å tenke om litteratur og lesning på, sier hun, og utdyper: – Faget er jo veldig kjønna i sin tenkemåte. Jeg mener fantasier og begjærsstrukturer er avgjørende for hvordan vi oppfatter litteratur, og det betyr at kjønn er avgjørende. Det leses nesten bare mannlige forfattere som kanon, og det er helt håpløst; som om ikke det kvinnelige forfattere og teoretikere har skrevet er like viktig?

I tiden framover vil Jegerstedt fortsette å jobbe med spørsmål om lesning som en endringsorientert handling som i seg selv kan ha politisk betydning. – I litteraturen kan vi lære ting som vi kan ta med oss ut i verden og politikken, mener Jegerstedt, som nå vender seg mot ikke-vestlig litteratur for å lære noe hun kan bruke for å forstå en globalisert verden.