Høy kvinneandel endrer holdninger

Høy kvinneandel endrer holdninger

Kvinneandelen i politikken påvirker våre holdninger til kvinnelige politikere mer enn motsatt. Det hevder statsviter Johannes Bergh i en fersk doktoravhandling.

Mer om Valg
Mer om Politikk


Johannes Bergh. (Foto: Kristin Engh Førde)

Bergh disputerte nylig med avhandlingen Gender Attitudes, New Politics, and Modernization – Four Studies of Continuity and Change in Modern Democracies, og ett av temaene som undersøkes er sammenhengen mellom kvinners representasjon og folks holdninger til likestilling og kvinner i politikken. Bergh betegner det han fant som oppsiktsvekkende.

– Til nå har man antatt at lav oppslutning om likestilling og negative holdninger til kvinnelige politikere forårsaket lav kvinneandel. Mine funn tyder på at årsaksforholdet i mange land er motsatt: Realitetene påvirker holdningene mer enn omvendt, sier Bergh, som er forsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

Eliten går foran

Landene som har høyest andel kvinner i politikken er også de landene der folk er mest positive til kvinnelige politikere. I de samme landene har man gjerne en proporsjonal valgordning. Det at flertallet nå er så positive er en effekt av det Bergh kaller et vellykket eliteprosjekt.

– Eliten går foran. Ser man på utviklingen over tid, er det tydelig at endringene begynner omtrent samtidig som kvinnebevegelsen vokser seg sterk. Likestillingsforkjempere har tatt opp kampen innad i partiene for å få kvinner nominert. Først etter at kvinnene er valgt inn, endrer den generelle opinionen seg, forklarer Bergh, som ikke oppfatter det som et demokratisk problem at eliten «tvinger» igjennom endringer av denne typen.

– Nei, jeg vil heller kalle det et uttrykk for politisk lederskap. Man kunne kanskje sagt at det ville vært mer demokratisk om folkeopinionen endret seg først. Samtidig endrer jo faktisk flertallet oppfatning når de ser resultatene av det mindretallet har kjempet igjennom. Da synes jeg det er liten grunn til skepsis, sier Bergh.

Enmannskretser gir få kvinner

Bergh har sammenlignet kvinneandelen i nasjonalforsamlingen i USA og i åtte europeiske land. Han finner en klar forskjell mellom landene som velger i såkalte enmannskretser, USA, Frankrike og Storbritannia, og de andre landene, som velger flere kandidater fra samme krets i et proporsjonalt system. Med det førstnevnte systemet tar valgvinneren alle mandatene i en krets, med det sistnevnte er andelen mandater proporsjonal med andelen stemmer. Kvinneandelen er betydelig høyere i lan med proporsjonal valgordning.

– Forklaringen er trolig ganske enkel: Når partiene bare kan nominere en kandidat, løper de en stor risiko for å støte vekk velgere med tradisjonelle holdninger til kjønn dersom denne ene er en kvinne. Å nominere kvinner på en liste av flere kandidater, slik for eksempel den norske ordningen tillater, er langt mindre risikofylt for partiene. Det er grunnlaget for at faktisk representasjon påvirker folks holdinger, forklarer Bergh.

Verdier endrer seg tregere

Også på et mer generelt plan ser det ut til at våre holdninger til likestilling blir mer positive jo mer likestilte vi er. Bergh har undersøkt hva som har betydd mest når opinionen blir mer positiv til likestilling: Er det strukturelle endringer, som industrialiseringens behov for yrkesaktive kvinner, eller en endring i verdier, fra materielle til såkalt postmaterielle, som har mest å si? Hans konklusjon er at strukturelle endringer påvirker holdninger til likestilling i større grad enn verdiendringer.

– Når flere kvinner tar utdannelse og går ut i arbeidslivet, blir folk blir mer positive til likestilling. Det gjelder for både kvinner og menn, sier han.

Berghs funn tyder altså på at det ikke er større oppslutning om postmaterielle verdier, som individualisme, selvrealisering og likhet som forårsaker større oppslutning om likestilling, slik mange moderniseringsteoretikere har hevdet.  

– De strukturelle endringer går forut for holdningsendringene, understreker han.

Venstrevridde kvinner

Et annet sentralt tema i Berghs avhandling er det såkalte kjønnsgapet i stemmegivning. I de fleste vestlige demokratier har mønsteret vært klart de siste 20-30 årene: Kvinner er mer venstrevridde enn menn. Mens partiene til høyre har flere mannlige velgere enn kvinnelige, er kjønnsbalansen motsatt på venstresida. Bergh har sammenlignet data fra Nederland, Norge og USA i jakt på en forklaring på hvorfor kvinner i så stor grad stemmer til venstre. I alle tre landene er svaret at penger betyr mest.

– I alle tre landene ser man en klar sammenheng mellom stemmegivning og sosioøkonomisk status. Kvinner har lavere personlig inntekt og er derfor mer tilbøyelig til å stemme på venstresida, sier Bergh.

Feministiske sympatier

I USA og Norge henger kvinners stemmegivning også klart sammen med det Bergh kaller feministiske holdninger. Dette er en forklaring tidligere studier av kjønnsgapet ikke har lagt så stor vekt på, ifølge forskeren. 

Kvinner som er for likestilling, selvbestemt abort og som generelt føler tilhørighet med den feministiske bevegelsen, stemmer i større grad til venstre enn andre kvinner.

– I Norge kommer dette særlig til syne blant fløypartienes velgere. Mens Sosialistisk Venstreparti har mange kvinnelige velgere med feministiske holdninger, har Frp lav oppslutning blant kvinner, og få velgere med feministiske holdninger, forteller Bergh. Underlig nok fant Bergh ingen sammenheng mellom feministiske sympatier og stemmegivning blant nederlandske velgere.

– Akkurat dette har jeg ingen god forklaring på. Men det er verdt å merke seg at høyre–venstre-forskjellen mellom kvinner og menn også er mindre i Nederland enn i USA og Norge, sier han. Bergh legger til at han også ser en sammenheng mellom jobb i offentlig sektor og det å stemme til venstre. I Norge er langt flere kvinner enn menn ansatt i offentlig sektor.