Levende voldtektsmyter

Levende voldtektsmyter

16 prosent av kvinner mellom 24-55 år har enten blitt tvunget eller truet til sex, forsøkt voldtatt eller voldtatt. Overgriperen er ofte kjent og mange kvinner definerer ikke hendelser som voldtekt, selv om det de har vært utsatt for regnes som voldtekter i juridisk forstand. Det har forskere ved NOVA funnet ut.
Forsker Kari Stefansen (foto: Hannah Helseth).

I en artikkel i Tidskrift for samfunnsforskning (nr. 1, 2006) legger forskerne Kari Stefansen og Ingrid Smette fram resultater fra en undersøkelse om forekomsten av vold og overgrep blant menn og kvinner i alderen 24-55 år i Oslo.

Hensikten med undersøkelsen var å studere sammenhengen mellom kvinners beskrivelser av overgrep og hvordan de selv definerte disse. Forskerne stilte blant annet følgende tre spørsmål: Har du opplevd at noen har tvunget eller truet deg til sex mot din vilje?  Har du opplevd at noen har forsøkt å voldta deg? Har du opplevd at noen har voldtatt deg?


Forsker Ingrid Smette (foto: Hannah Helseth)

16 prosent av totalt 376 kvinner, krysset av på ett eller flere av de tre alternativene. Flest krysset av for “truet eller tvunget til sex” (11 prosent), noen færre hadde opplevd voldtektsforsøk (9 prosent), mens 5 prosent oppga at de hadde vært utsatt for en voldtekt.

I undersøkelsen ble de bedt om å beskrive overgrepet de hadde blitt utsatt for med egne ord. 180 av kvinnene beskrev overgrepet. Noen skrev detaljert, mens andre skrev lite. Ifølge forskerne gjør disse dataene det mulig å både se hvordan kvinnene beskriver overgrepet, og hvordan de definerer det. Et gjennomgående mønster var at overgrep som etter beskrivelsen er å oppfatte som en voldtekt, ikke alltid defineres slik av kvinnen selv. Og at sannsynligheten for å kalle et slik overgrep voldtekt synker, dersom kvinnen selv var beruset da det skjedde, eller overgriperen er tidligere eller nåværende partner.

–  Hva er det som gjør at de ikke definerer overgrepet som en voldtekt?

–  Vi har ikke funnet ett klart svar på det. Men vi mener blant annet at det har sammenheng med forestillinger om verdige og uverdig ofre. Offerrollen er ikke bare en objektiv status eller posisjon. Den er også en sosial rolle, som det er knyttet forventninger om oppførsel og egenskaper til. Overgrep som skjer i sammenheng med rus bryter kanskje med forestillinger om hva et verdig offer er. Kanskje har offeret vært med på leken et stykke på vei, har drukket, og framstår ikke, i alle fall ikke i egne øyne, som uskyldig nok, sier Stefansen.

Problemet med voldtektsmyter

Smette påpeker at dette kan handle om at det finnes myter om hva som er en ekte voldtekt. Disse handler gjerne om en fremmed overfallsmann, som kaster seg over en tilfeldig kvinne. Situasjoner der man blir voldtatt av en samboer, ektemann eller kjæreste ligner som regel lite på en slik “ekte voldtekt”

–  Kan man for eksempel fortsette å være kjæreste med en man definerer som en voldtektsmann? Kanskje må hun, for å kunne fortsette i forholdet, definere situasjonen slik at hun verken oppfatter seg selv som offer eller mannen som voldtektsforbryter, sier Smette.

Stefansen mener voldtektsmyter også påvirker om kvinnen definerer det som en voldtekt, hvis hun tilsynelatende ikke har gjort nok for å unngå situasjonen. Forskerne mener voldtektsmytene er problematiske fordi de kan bidra til at kvinnene selv tar på seg ansvaret for overgrep de utsettes for når overgrepene ikke har overfallsvoldtektenes kjennetegn. Samtidig er det ikke det eneste forholdet som spiller inn. Forskerne mener skepsisen mot å definere seg som offer også handler om samfunnets sterke forestilling om individet.

–  I vårt moderne samfunn er det et viktig ideal at man som individ har kontroll over livet sitt. Å være et “offer” bryter med dette idealet. Noe som kan påvirke hvordan man definerer et overgrep man er blitt utsatt for, sier Smette.

Må det kalles voldtekt?

Mens tidligere studier av voldtektsofre gjerne har tatt utgangspunkt i spesielle eller såkalte kliniske utvalg, det vil si kvinner som har oppsøkt krisesenter eller voldtektsmottak, er denne undersøkelsen altså basert på et spørreskjema utsendt til et representativt utvalg av befolkningen i Oslo.

–  Ut fra et feministisk perspektiv har flere forskere sett det som et mål at flest mulig kvinner som utsettes for seksuelle overgrep, definerer dette som voldtekt i tråd med den juridiske definisjonen. Det å ikke kalle overgrep for voldtekt er blitt tolket som et psykologisk forsvar som opprettholder myter om hva voldtekt er. Å definere overgrep ved dets rette navn har derfor vært sett på som frigjørende og som en forutsetning for både individuell og kollektiv handling, forteller Smette.

Studien har vist at selv om de ikke definerer det de har vært utsatt for som en voldtekt, vil kvinner likevel kalle det et overgrep, sier Stefansen. De oppfatter det som skjedde dem som en alvorlig krenkelse, selv om de altså ikke kaller det voldtekt. Hun mener det er viktig å anerkjenne at det finnes et kulturelt rom for å definere noe som overgrep utenfor voldtektsdefinisjonen. Studien vår gir grunnlag for å problematisere forståelser som forutsetter at det å kalle overgrep for voldtekt, er avgjørende for å komme seg videre i livet. Samtidig er det viktig å ta høyde for at slike defineringsprosesser kan være viktige for noen kvinner, for eksempel kvinner som lever i mishandlingsforhold, understreker hun.

Smette mener resultatene fra studien betyr at man bør reflektere over hva man kaller hjelpetiltak for voldtektsutsatte: – Ett eksempel er betegnelsen voldtektsmottak. Fordi mange kvinner med overgrepserfaringer ikke opplever at voldtektsbegrepet passer for det de har vært utsatt for, kan det hende at kvinner som trenger hjelp ikke fanges opp av disse tiltakene, sier hun.

Media og overfallsvoldtekten

I sommer har det vært en rekke nyhetsoppslag om voldtekter i Oslo. Smette og Stefansen påpeker at det her har vært fokusert ensidig på overfallsvoldtekten, og at disse fremstilles som enkelthendelser uten prinsipiell interesse. I et innlegg i Aftenposten skriver forskerne: “I motsetning til dagens ensidige fokus på individuelle skjebner vil en nyansert dekning av de overgrepene kvinner utsettes for, trolig anspore til en mer konstruktiv debatt om hvordan vi kan forebygge voldtekter av alle slag. Også relasjonsvoldtektene, som vi vet er aller mest utbredt.”

– Når fokuset bare blir på overfallsvoldtektene, opprettholdes voldtektsmyter og troen på at forebygging av voldtekt bør skje ved at kvinner unngår potensielt farlige situasjoner. Hvis budskapet er at jenter “må passe på seg selv” kan det underbygge at man ikke er like verdig offer om man ikke har tatt alle forhåndsregler, sier Stefansen. Smette sier seg enig: - Siden voldtektsmytene er sterke, må det være en bevissthet om hvordan voldtekt fremstilles.

–  Burde man oppfordre jenter til å ta forhåndsregler?

–  Jeg kan forstå at man gjør det, men problemet er at man tror at voldtekt kan forebygges gjennom at kvinner passer bedre på seg selv. Voldtekt skjer ofte i en sammenheng hvor det å ta drosje hjem ikke hjelper. For vi vet at de aller fleste overgrep begås i helt andre situasjoner sier Stefansen.

Smette og Stefansen etterlyser mer forskning på omfanget av seksuell vold. De vil for eksempel gjerne vite mer om kvinner som ikke definerer overgrepet som en voldtekt, handler annerledes enn de som gjør det: - Vår studie viser at sammenhengen overgrepet begås i påvirker kvinnens definisjon av overgrepet, men vi vet ikke hvordan det mer konkret påvirker kvinners handlinger i ettertid. Her trengs det mer forskning, avslutter Smette.